Forrige fredag sjøsatte Russland i Barentshavet, fra havna i Murmansk, det flytende atomkraftverket Akademik Lomonosov. Farkosten er tiltenkt elektrisitetsforsyning i Tsjukotka-området, for bosetninger og foretak som utvinner hydrokarboner og edelsteiner.
Den 144-meter-lange plattformen er utstyrt med to KLT-40 atomreaktorer, designet for å generere kraftforsyning for de opptil 100 000 menneskene som bebor Tsjukotka-regionen, og for selskaper som opererer der med utvinning av råstoffressurser. Plattformen skal først slepes anslagsvis 5 000 kilometer langs den arktiske kysten til Tsjukotka, hvor den så skal levere strøm fra der den ligger forankret offshore.
Sjøsettingen av plattformen Akademik Lomonosov er del av Kremls bestrebelser for betraktelig å utvide infrastrukturen i den arktiske regionen, blant annet ved elektrifisering, bygging av havner og en ytterligere utvidelse av den russiske isbryterflåten.
Det er første gang et flytende atomkraftverk er sjøsatt siden USA opprettholdt et anlegg i Panamakanalen på 1960-tallet. To kinesiske statsstøttede selskaper forfølger for tiden også planer om minst 20 flytende atomkraftverk. Amerikanske forskere er også rapportert å jobbe med lignende prosjekter. Miljøgruppa Greenpeace har kritisert Akademik Lomonosov som et «flytende Tsjernobyl» – med henvisning til atomkatastrofen i Tsjernobyl i 1987 – og som en «atomar Titanic».
Frykt for en atomulykke går også høyt fordi sjøsettingen av Akademik Lomonosov kommer bare uker etter to vesentlige militære ulykker i regionen. I juli krevde en brann ombord på atomubåten Losjarik i det arktiske Barentshavet livene til 14 høytstående russiske marineoffiserer. En ledende marineansvarlig uttalte illevarslende ved deres begravelse at de hadde avverget en «planetarisk katastrofe».
Deretter skjedde det en ulykke i august, ved et kjernefysisk anlegg nær den nordrussiske byen Nyonoska. Der ble syv mennesker drept, blant dem fem atomforskere, og det ble sluppet ut stråling opptil 16 ganger høyere enn bakgrunnsgjennomsnittet. Årsaken til ulykken er bredt antatt å ha vært en mislykket test, relatert en atomdrevet missil. I begge tilfeller var Kreml engasjert i forsøk på å dekke over omfanget av ulykkene.
Leger ved det lokale sykehuset i Arkhangelsk som behandlet ofre for Nyonoska-ulykken, sa senere til nyhetskilden Meduza, som er nært med Russlands liberale opposisjon, at ingen av det medisinske personalet hadde blitt advart om at de skadde hadde vært utsatt for høye strålingsnivåer. Følgelig hadde ingen av det medisinsk personalet truffet noen sikkerhetsforanstaltninger, og derfor hadde både de selv og andre pasienter i akuttbehandlingsavdelingen blitt utsatt for farlig stråling. Én lege rapporterte også at pasientmapper for sivile pasienter behandlet på sykehuset for skader de pådro seg under eksplosjonen senere ble makulert. Dessuten antyder rapporter at fire av regionens målestasjoner for stråling umiddelbart etter ulykken ble avslått.
Mens faren for nye atomulykker er veldig reell kan den ikke forstås isolert fra det internasjonale atomvåpenkappløpet, fremfor alt utløst av amerikansk imperialisme, som ensidig har trukket seg fra INF-traktaten, og fra imperialistmaktenes eskalerende militære omringning av både Russland og Kina. Den «nye kivingen om Arktis» har blitt en integrert komponent av denne utviklingen.
Det er estimert at Arktis holder 13 prosent av verdens ikke-kartlagte oljereserver og 30 prosent av naturgassreservene, så vel som enorme forekomster av sjeldne jordarter, såkalte rare-earth elements (REE), og andre mineraler som nikkel, uran og diamanter. Klimaendringene har ført til en reduksjon på 40 prosent av isnivåer i Det arktiske hav siden slutten av 1970-tallet, som har gjort det mer sannsynlig at betydelige deler av disse ressursene kan bli tilgjengelige for utvinning.
Det vil også gjøre det mulig å etablere en direkte sjøtransportforbindelse fra Europa til Asia. Sjøtrafikken over det russiske arktiske området har allerede økt betydelig de siste årene. Dessuten, og ikke minst, den smeltende isen fyrer opp under lengestående, uavklarte tvister mellom de tilstøtende landene over territorialkrav til Arktis’ land- og havområder.
De siste årene har Arktis sett de største militærøvelsene siden slutten av Den kalde krigen, deriblant en øvelse i september 2017 fra Russlands side med opptil 70 000 tropper, og en NATO-øvelse i oktober 2018 som involverte 50 000 tropper, der 20 000 av dem var fra USA.
Arktis er av sentral geostrategisk og økonomisk betydning for Russland. I kraft av landets geografi har Russland en utstrakt grense mot Det arktiske hav. Opptil to tredjedeler av landets olje- og gassreserver er anslått å befinne seg innen den eksklusive økonomiske sonen i Arktis. Regionen står for 20 prosent av Russlands BNP – landet er er særdeles avhengig av utvinning og eksport av råvarer – mens nordregionen er sparsomt befolket, med bare 2 av den samlede befolkningens 140 millioner.
Stilt overfor imperialismens massive militære og økonomiske påtrykk har Russland fokusert mye av sine militære utlegg de siste årene på å utvide og gjenoppbygge sin Nordflåte, og på landets evner og kapasiteter i Arktis mer generelt. Senest sist lørdag tvitret det russiske forsvarsdepartementet at det hadde vært gjenomført to vellykkede ballistiske missiltester fra atomdrevne ubåter i Det arktiske hav og i Barentshavet.
USA er meget vel inneforstått med Arktis’ sentrale økonomiske betydning for den vaklende russiske økonomien, allerede målrettet av massive sanksjoner fra USA og EU, så vel som for Kina, og USA har eskalert sitt trykk for å motvirke både russisk og kinesisk innflytelse i regionen.
I en tale i mai kunngjorde USAs utenriksminister Mike Pompeo truende: «Under president Trump befester vi USAs sikkerhetsmessige og diplomatiske tilstedeværelse i Arktis ... vi er vertskap for militærøvelser, vi øker våre styrkers tilstedeværelse, vi gjenoppbygger vår isbryterflåte, utvider kystvaktsfinansieringen, og vi oppretter en ny senior militærpost for arktiske anliggender.»
Pompeo erklærte også at USA ville styrke sin tilstedeværelse på Grønland, for å fornye «sitt lederskap i denne regionen». En artikkel av Politico i mai bemerket at Grønland fremsto som «sentralbrikken i utenriksdepartementets bestrebelser for å avskjære Kinas arktiske drømmer». I tillegg til Grønlands geostrategiske beliggenhet, som gjør landet til en viktig korridor for skipstrafikk mellom Arktis og Nord-Atlanteren, har Grønland det som antas å være verdens største forekomster av sjeldne jordarter (REE) utenfor Kina, mineraler som anvendes for å lage batterier og mobiltelefoner. Det amerikanske innenriksdepartementet klassifiserte i fjor disse mineralene som kritiske for USAs økonomiske og nasjonale sikkerhet.
Allerede i 2018 hadde USA presset Danmark til å avvise kinesiske tilbud om å bistå til byggingen av tre internasjonale flyplasser på Grønland, som ville ha åpnet for direkteflyvninger til USA og Europa. For noen uker siden lanserte Trump et mislykket bud om å få kjøpt Grønland av Danmark. I forrige uke kunngjorde USA at de ville åpne et konsulat på Grønland, for første gang på flere tiår.
Russland og Kina, som er skjøvet inn i et hjørne av amerikansk imperialisme på en global skala, samarbeider til en viss grad om utenrikspolitiske anliggender og energispørsmål, deriblant i Arktis. Den russiske presidenten Putin erklærte i juni i år på Det internasjonale arktiske forum i St. Petersburg sin støtte til de kinesiske planene om en «Polar silkevei», som inngår i det kinesiske «Ett belte – Én vei»-initiativet. «Den polare silkeveien» ble først avduket i januar 2018, i en såkalt hvitbok. På nåværende tidspunkt består Kinas viktigste tilgang til råstoffressursene i Arktis av deres samarbeid i det russiske LNG-prosjektet Yamal Liquefied Natural Gas – flytende naturgass Jamal.
Under forumet i St. Petersburg erklærte Putin at Russland planlegger å bygge tre atomdrevne isbrytere, i tillegg til de fire som allerede eksisterer. Russland planlegger å ha en flåte på 13 tunge isbrytere innen 2035, hvorav ni atomdrevne. Russland planlegger også en dramatisk økning av tonnasjen landet befordrer på kjøl på tver av Det arktisske hav, fra 20 millioner metriske tonn i 2018, til 80 millioner metriske tonn i 2025.
Denne forfatteren anbefaler også:
Trumps bud på Grønland og den imperialistiske gjenoppstykkingen av verden
[24. august 2019]