Statsminister Boris Johnsons beslutning om å suspendere Parlamentet er et historisk angrep på demokratiske rettigheter, og et forsøk på å tvinge gjennom en Brexit-agenda som vil få ruinerende konsekvenser for arbeiderklassens arbeidsplasser, levestandarder og demokratiske rettigheter.

Stilt overfor planer fra et flertall av parlamentsmedlemmene om i det minste å forhindre en no-deal-Brexit – Storbritannias fratredelse fra Den europeiske union (EU) uten en handels- og tollordning – har Johnson besluttet å utsette Parlamentets tiltredelse den 9. september for en periode på fem uker, slik at enhver avtale han måtte inngå med Brüssel, eller eventuelt en no-deal, den 31. oktober blir et fait accompli.

Johnsons trekk med å avvise britiske konstitusjonelle normer er del av et globalt angrep på demokratiske rettigheter. Stilt overfor en uløselig sosial, politisk og økonomisk krise vender de regjerende eliter overalt i verden seg mot stadig mer autokratiske og diktatoriske former for styre. Johnsons suspendering [konstitusjonelt engelsk: proroguing] av «Alle parlamenters mor» er av samme orden som Trumps regjering per dekret ved påkalling av nødssituasjon, for ikke å nevne oppbyggingen av politistatfullmakter og den militære gjenopprustingen av Tyskland, Frankrike og resten av Europa.

På tvers av hele Europa er alle regjeringers reaksjon på verdenskapitalismens utdypende krise mer innstramminger, opp-pisking av nasjonalisme og antiimmigrant xenofobi, og dreining til autoritære styreformer og en kultivering av det fascistiske høyre.

Johnson handler på vegne av den delen av den britiske styringsklassen som ser på fratredelsen fra EU som et middel for å fullføre «Thatcher-revolusjonen». Hans mål er å konsolidere Storbritannia som et deregulert skatteparadis, uten begrensninger på utbyttingen av arbeiderklassen, med det lille som er igjen av velferdsstaten demontert eller privatisert. Grunnfjellet for hans perspektiv er en politisk og militær allianse med Trump-administrasjonen i USA, designet for å projisere Storbritannias imperialistiske ambisjoner på verdensarenaen.

Johnsons suspendering av Parlamentet avslører den antidemokratiske og nasjonalistiske agendaen til de delene fra den britiske styringsklassen som presset på for Brexit. Mange arbeidere som stemte for Brexit gjorde det for å registrere sin fiendtlighet overfor styringseliten i [det britiske regjeringskvartalet] Westminster, som har presidert over transformasjonen av enorme strekk av Storbritannias store sammenvokste byområder til industrielle ørkener. Men dette sentimentet ble utnyttet av Tory Brexiteers og av Nigel Farage, daværende leder for Storbritannias Uavhengighetsparti (UKIP) [UK Independence Party] og nå Brexit Party, som hevdet at en «frigjøring» fra Brüssel, i tillegg til antiimmigrant-tiltak ville frigjøre midler for Det nasjonale helsevesenet (NHS) [National Health Service] og «britiske jobber for britiske arbeidere». Dette var den største løgnen av alle. Brexit vil bety mer innstramminger, en dreining til statsundertrykking og forgiftningen av samfunnet med xenofobi og nasjonalisme.

Johnsons suspendering av Parlament viser at det ikke er noen linje han ikke vil krysse, for å få undertrykt den politiske og sosiale opposisjonen produsert av de rå og brutale innstrammingene som post-Brexit Storbritannias «globale konkurranseevne» er avhengig av. «Operasjon Yellowhammer» advarer for «en økning av offentlig uro», «samfunnsspenninger» og streiker. For å møte denne trusselen skal 10 000 opprørspoliti mobiliseres, forsterket med 30 000 regulære tropper og 20 000 reservister.

Erkjennelsen av den seriøse trusselen mot demokratiske rettigheter og levestandarder har galvanisert politisk motstand mot Johnson blant millioner av arbeidere og unge mennesker.

Men den avgjørende politiske oppgaven for de som trer inn i kamp mot Johnson er en orientering mot den internasjonale arbeiderklassen, for en kamp uavhengig av alle fraksjoner av den regjerende eliten. Det britiske borgerskapets Remain-fraksjon [som vil forbli i EU], som draperer sin politikk i påkallinger av Parlamentets hellighet, er ikke mindre fiendtlig innstilt overfor arbeiderklassen og de demokratiske rettighetene enn det Johnson selv er.

Denne fraksjonen består av Tory Remainers som frem til 2016 var de nærmeste allierte av Brexiteers, Liberal Democrats som var deres koalisjonspartnere frem til 2015, og av big business’ Blairist-marionetter. Mens de taler for et fortsatt EU-medlemskap er det eneste som differensierer dem at næringslivets og finansvesenets dominerende synet er at medlemskapet og tilgangen til det indre markedet er den beste måten for Storbritannia til å forfølge handelskrigstiltak, samtidig som å tilby seg å være Washingtons viktigste allierte på det europeiske kontinentet. Skulle de vinne sin tautrekking mot Johnson, ville offensiven mot arbeiderklassen videreføres med uforminsket styrke – som det ble bevist i Hellas, Portugal og Spania, hvor innstramminger ble pålagt per EU-diktat.

Ingen må ha noen illusjoner om at «remain»-fløyen av den britiske styringsklassen ville beskytte arbeidernes demokratiske rettigheter. I hele Europa har pro-EU-fløyene av den europeiske styringsklassen gjennomført vidtrekkende angrep på demokratiet, fra den tyske storkoalisjonens promotering av nyfascister på de høyeste nivå i staten, til Emmanuel Macrons tilslag mot fredelige protester og hans hylling av nazikollaboratøren og diktatoren Philippe Pétain.

Den mest bakstreverske politiske rollen spilles av Labour-lederen Jeremy Corbyn. Han ble valgt på grunnlag av sine løfter om å bekjempe innstramminger og militarisme, og om å få avsluttet Blairistenes dominering over Labour Party og for å slåss mot Toryene. I fire år har han møtt hvert og ett angrep fra Blairistene og de høyreorienterte mediene med forsøk på å overbevise kritikerne om at en regjering ledet av ham kunne stoles på, for å sikre og ivareta kapitalens interesser. Nå tilbyr han å lede en «caretaker-regjering» [ivaretakerregjering] for å forene alle opposisjonspartiene, og få utsatt Brexit ut over den 31. oktober. Det vil si, han tilbyr seg som en frontmann for en de facto ikke-valgt nasjonal enhetsregjering i allianse med høyrefløykrefter.

Bankierene i City of London forstår dette meget vel, og dét er grunnen til at Financial Times effektivt sett har tilsluttet seg, og støtter oppfordringene for en Corbyn-regjering, der de skriver: «De som er motstandere av en no-deal-Brexit, må nå skyve sine meningsforskjeller til side og fremme et mistillitsforslag til regjeringen. Dette er usmakelig for selv de ivrigste av Tory Remainers, og for andre som Liberal Democrats, siden det å velte Johnson i tide for å kunne påvirke Brexit-prosessen også kan kreve opprettelsen av en caretaker-regjering under Labours Jeremy Corbyn – et resultat de med rette frykter. Den overordnede prioriteringen må imidlertid være å trygge og ivareta det britiske demokratiet.»

Målet for Remain-fraksjonen av styringsklassen er ikke å ivareta demokratiet, men interessene til City of London. Forrige gang Storbritannias styringselite tydde til en nasjonal enhetsregjering var i 1931 da Labour-lederen Ramsay MacDonald gikk sammen med Toryene, angivelig for å bekjempe konsekvensene av Wall Street Krasjet. Arbeiderklassen betalte prisen med massearbeidsløshet, fremveksten av Oswald Mosleys British Union of Fascists, som et ekko av fascistregimene i Tyskland og Italia, og bare åtte år senere menneskehetens stup ut i verdenskrigens redsler.

Leo Trotskij skrev i 1929, der ha kartla et europeisk kontinent hvor demokratiet i land etter land allerede ga etter for diktatur:

«Demokratiske institusjoner har vist at de ikke tåler å stå imot trykket av dagens motsetninger, det være seg de internasjonale eller de interne, eller hyppigst, begge typer kombinert. Uavhengig om dette vurders som bra eller ille, er det et faktum.

«Som en analogi fra elektroteknikken kan demokratiet defineres som et system av effektbrytere, sikkerhetsbrytere og sikringer, for beskyttelse mot spenningstopper og overbelastende strømstyrker generert av den nasjonale eller sosiale kampen. Ingen periode i menneskenes historie har vært – ikke en-gang-tilnærmelsesvis – så overbelastet av motsetninger som vår nåværende epoke. På forskjellige punkter i det europeiske kraftnettet overbelastes fordelingsinjene, oftere-og-oftere. Under belastningen av klassemotsetningene og de internasjonale motsetningene, med spenningstopper som nå blir for høye, enten blåser demokratiets sikringer eller så brenner sikkerhetsbryterne. Essensielt sett er diktaturet egentlig kortslutninger.»

Denne beskrivelsen av verdenssituasjonen har all mulig gyldighet idag. Brexit-krisen er bare én manifestering av hvor høyspente de interimperialistiske konfliktene om kontroll over essensielle markeder og ressurser er, som fremprovoserer handelskrig og militær konflikt, ledsaget av en uforlignelig vekst av sosial ulikhet som har brakt klassemotsetningene til bristepunktet.

Samtidig har arbeidere gått til kamp over hele verden: fra Kina og India til de «gule vest»-protestene i Frankrike, til kampen for demokratiske rettigheter i Hong Kong og på Puerto Rico, til bildelarbeidernes streik i Matamoros, Mexico, og til den bryggende streikebevegelsen av bilproduksjonsarbeidere i USA. Det er til denne sosiale kraften, den internasjonale arbeiderklassen, at arbeidere i Storbritannia kan snu seg i sin kamp for å forsvare sine sosiale og demokratiske rettigheter.

Den eneste veien fremover for arbeidere i Storbritannia er å avvise alle allianser med pro- eller antiBrexit-seksjoner av den regjerende klassen. I stedet må de slåss for utviklingen av en uavhengig politisk bevegelse av den britiske, europeiske og internasjonale arbeiderklassen for sosialisme, uttrykt i oppropet om De forente sosialistiske stater av Europa.