US Navy gjennomførte den 28. august ytterligere en «navigasjonsfrihets»-operasjon (FONOP; Freedom of Navigation Operation) for å demonstrere Washingtons avvisning av Kinas territorielle krav i Sør-Kinahavet. Provokasjonen involverte styrtmissildestroyeren USS Wayne E. Meyer som seilte inn i den «eksklusive sonen» på 12-nautiske sjømil rundt de to kinesiske holmene Fiery Cross Reef og Mischief Reef i øygruppa Spratly Islands. Med det ville det sannsynligvis også ha passert i nærheten av de andre øyene og skjæren som blir holdt av rivaliserende fordringshavere, som er Vietnam, Malaysia, Filippinene og Taiwan.
De to territoriene valgt for FONOP-toktet er blant de mest følsomme i det omstridte havområdet. Det kinesiske militæret har gjenvunnet land og konstruert baser på begge to. På Fiery Cross har kineserne radarinstallasjoner, ei havn, herdede tilfluktsrom for luftfartøy og antishippingmissilsystemer, i tillegg til en rullebane som kan anvendes av strategiske bombefly. Det er antatt å være en garnison der bestående av 300 eller flere tropper og annet personell. Det andre territoriet Mischief har også en lang rullebane, ei havn, og hva USA har USA hevdet, operative antiflyartilleri og rakettbatterier.
En offisiell talsperson for det amerikansk forsvaret uttalte til CNN at et «kinesisk militærfartøy» hadde fulgt det amerikanske skipet.
I en pressemelding utstedt av den Japan-baserte US Seventh Fleet ble det hevdet at USS Wayne E. Meyer var blitt sendt på tokt for å «utfordre eksessive maritime krav ... Alle operasjoner er designet i samsvar med folkeretten og demonstrerer at USA vil fly, seile og operere overalt der internasjonal lov berettiger ... FONOPs handler ikke om noe enkeltstående land, og handler heller ikke om å komme med noen politiske erklæringer.»
Ingenting kunne vært lenger fra sannheten. Denne siste operasjonen er en gjennomskuelig politisk erklæring, ment enten å provosere eller intimidere Beijing-regimet og det kinesiske militære. Den påfølger uker med stadig økende spenning over kinesiske marineoperasjoner nær Vanguard Bank, en holme sørvest for hovedøygruppa Spratly Islands.
Vanguard Bank blir hevdet av Kina, men ligger innenfor Vietnams eksklusive økonomiske sone på 200 nautiske sjømil (EEZ). Siden mai har Vietnam og det russiske statseide energiselskapet Rosneft bedrevet leting etter olje- og gassforekomster, med anvendelse av det japanskeide oljeriggen Hakuryu-5, som opererer under kontrakt.
Et kinesisk overvåkningskip var på tokt i området i begynnelsen av juli, ledsaget av flere væpnede kystvaktskip. Vietnam responderte med å sende ut marinefartøy og meldte diplomatiske protester og krav om at Kina «umiddelbart trakk seg tilbake».
Tilsvarende kinesiske trusler og operasjoner i 2017 og 2018 presset Vietnam til å avbryte arbeid som ble utført av det spanske selskapet Repsol i to «blokker» i nærheten av Vanguard Bank. Repsol estimerte at ei av blokkene, kjent som 136/07, kunne bores for opptil 45 millioner fat olje og 172 milliarder kubikkfot gass.
Hanois reaksjon i juli ble hyllet av Collin Koh, en pro-amerikansk strategisk analytiker ved Nanyang tekniske universitet i Singapore. Han uttalte da til South China Morning Post: «Det viktigste signalet Vietnam ønsker å sende er at de definitivt ikke kommer til å trekke seg ... Det den politiske eliten i Vietnam har fore med dette … er kun å vise besluttsomhet for et innenlandsk publikum… samtidig det også bidrar til å vekke internasjonal oppmerksomhet og bistand.»
Den internasjonale «bistanden» har fremfor alt kommet fra Washington. Den 20. juli fordømte det amerikanske utenriksdepartementet formelt den kinesiske «mobbende adferden», og erklærte at deres hevdelser i Sør-Kinahavet «truer den regionale energisikkerheten».
Den 22. august meldte det amerikanske utenriksdepartementet en ny offisiell uttalelse. Den erklærte at gjenkomskomsten av det kinesiske overvåkningskipet til farvann nær Vanguard Bank var «en opptrapping av Beijings innsats for å intimidere andre fordringshavere fra å utvikle ressurser i Sør-Kinahavet».
Uttalelsen fremhevet de økonomiske interessene som står på spill, og bemerket at det er en «anslått ikke-utnyttede hydrokarbonressurser for $ 2,5 billion» i Sør-Kinahavet, og at «amerikanske selskaper er verdensledende innen leting og utvinning av hydrokarbonressurser.»
Utenriksdepartementet truet med at USA «derfor opponerer sterkt mot ethvert tiltak fra Kinas side som truer eller presser partnerland til å tilbakeholde samarbeid med ikke-kinesiske foretak» og er «forpliktet til å styrke våre partneres og alliertes energisikkerhet i Indiske-Stillehav-regionen».
Innen 24 timer gjentok Australia – en av Washingtons viktigste imperialistallierte i Indiske-Stillehavet – holdningen og retorikken fra Trump-administrasjonen. I sin hovedtal under et statsbesøk i Hanoi antydet den australske statsministeren Scott Morrison at hans regjering ville støtte Vietnam mot Kina, «fordi hvis vi lar noen av våre naboers suverenitet eller uavhengighet lide av tvang, da blir vi alle reduserte».
US Navys FONOP har – som Washington kunne ha forutsettt og forventet – drevet opp spenningene i det som allerede er en volatil atmosfære.
En PLA-talsperson – for Kinas væpnede styrker, Folkets frigjøringshær – fordømte den amerikanske destroyerens gjennomseilingen, som en «navigasjonsmobbing» som «seriøst skader freden og stabiliteten i Sør-Kinahavet».
Zhang Junshe, en forsker ved et PLA-akademi uttalte til den kinesiske avisa Global Times: «Det amerikanske trekket viser at de ikke ønsker stabilitet… De frykter at en roing av situasjonen i regionen ville gjøre berettigelsen for styrkingen av deres militære tilstedeværelse i Sør-Kinahavet ugyldig.»
Den pensjonert PLA-marineoffiser Tian Sjitsjen uttalte til avisa at Kina måtte handle straks, med å «fremskynde implementeringen av vårt forsvarssystem på øyene og skjærene».
Blant scenarioene som kunne føre til en vesentlig eskalering er en eller annen form for konfrontasjon mellom vietnamesiske og kinesiske krigsskip eller fly rundt Vanguard Bank, eller en enda mer omfattende USA-ledet FONOP inn i kinesisk hevdet territorium.
Siden begynnelsen av året har Trump-administrasjonen kommet med oppforinger til sine – og offentlig benevnt Japan, Australia, Canada, New Zealand, Storbritannia og Frankrike – om å ta del i en fellesoperasjon, for å demonstrere at de avviser Kinas territorialkrav.
Den australske regjeringen er under særlig press for å delta for første gang i en FONOP-provokasjon mot Beijing i Sør-Kinahavet, fra sitt egen pro-amerikanske, strategiske militær-etterretningsetablissement (se: «Australia’s US Studies Center advocateswar-footing against China»).
EUs forsvars- og utenrikspolitiske avdeling (EEAS), sluttet seg i en uttalelse som ble meldt den 28. august til den implisitte fordømmelsen av Kina. I uttalelsen ble det hevdet: «Ensidige handlinger i Sør-Kinahavet de siste ukene har resultert i voksende spenninger og en forverring av det maritime sikkerhetsmiljøet, som representerer en alvorlig trussel mot den fredelige økonomiske utviklingen i regionen.»
På språk som gjentok USAs krav om at Kina bøyer seg for den internasjonale rettsbeslutningen fra 2016 mot deres territorielle krav, oppfordret EEAS «alle parter» om å godta FNs havrettskonvensjon UNCLOS – en traktat som USA ikke en gang godkjenner.
Midt under imperialistmaktenes oppstilling mot Kina går Washington til ytterligere skritt. Den 2. september skal USA og alle de ti medlemslandene i ASEAN – Association of South East Asian Nations – gjennomføre en liten, men betydelig felles marineøvelse i Thailand-gulfen. I Washington vurdes dette som en viktig del av å stramme sammen de militære og politiske båndene til de regionale landene – særlig Thailand, Vietnam, Filippinene, Malaysia og Singapore – som de forventer bistand fra i tilfelle krig mot Kina.