I flere uker har den amerikanske sentralbanken [US Federal Reserve] vært sentrum for politisk konflikt. President Donald Trump har meldt sine regelmessige tweets der han har angrepet Feds avslag, så langt, på å imøtekomme hans krav om vesentlige rentekutt og en gjenopptaking av «kvantitativ lettelse» [‘quantitative easing’; ‘billige penger’ for finansmarkedene], for å få blåst opp aksjemarkedene og lagt et press ned på verdien av den amerikanske dollaren.

Forleden uke stilte Trump spørsmål om hvem som var USAs «større fiende», Fed-leder Jerome Powell eller Kinas president Xi Jinping. Sist uke anklaget han Fed for å være «mentalt» uegnet til å bistå USA til å oppnå et konkurransefortrinn i globale markeder. Landets rente var for høy og de andre lederne på det nylige G7-møtet «svimlet» over hvor lave deres renter hadde gått.

I en annen tweet sa Trump at Fed «elsker å se våre produsenter slite med sine eksporter, til fordel for andre deler av verden. Har noen sett på hva nesten alle andre land gjør, for å dra fordel av det gode gamle USA? Fed har sett det galt, alt for lenge!»

Det har skjedd en endring i tonen på Trumps angrep. Tidligere fokuserte han på aksjemarkedet – og sa at [aksjeindeksen] Dow ville stige med 10 000 poengpunkt såfremt Fed kuttet rentene. Men nyere kommentarer har pekt på effekten av Fed-politikken for å opprettholde en høy dollarverdi, til USAs påståtte ulempe.

Denne konflikten gjenspeiler voksende indikasjoner på at den globale økonomien forflytter seg inn mot en resesjon og en påfølgende intensivering av kampen om markeder mellom de rivaliserende kapitalistmaktene. Tolltariff- og økonomikrigen lansert av Washington mot Kina har allerede forårsaket seriøse innvirkning på tvers av hele verden.

Så langt har demokratene opponert mot Trump, på bakgrunn av at Fed måtte forbli uavhengig og ikke være underlagt presidentens direktiver. Nå er det tegn til at holdningene kan endres, i det minste innen visse kretser.

Sist uke publiserte Bill Dudley en kronikkartikkel på Bloomberg, der han direkte oppfordret Fed til å motsette seg Trump. Dudley, som er en registrert demokrat, tjente som president for New York avdelingen av Federal Reserve fra 2009 til 2018 og han var visestyreleder for Federal Open Market Committee, som er retningsgivende for finanspolitikken.

Dudley skrev at konvensjonell visdom er at Fed tar grep for å forfølge målet om stabile priser og maksimal sysselsetting. Følgelig, dersom Trumps handelskrig med Kina forverrer de økonomiske utsiktene ved å skade business- og forbrukertilliten, da burde Fed kutte rentene.

«Men hva hvis Feds innordning oppmuntrer presidenten til å eskalere handelskrigen ytterligere, og derved øker risikoen for resesjon [lavkonjunktur]?» spurte Dudley. «Sentralbankens bestrebelser for å dempe støtet er kanskje ikke bare nytteløse. De kunne faktisk gjøre ting verre.»

Dudley sa at Fed-leder Powell var inneforstått med problemet, og påpekte at Powell i sin tale til den nylige årlige konferansen for sentralbankierer ved Jackson Hole sa at «pengepolitikken ikke kunne tilby et avklart regelverk for internasjonal handel».

«Likevel kunne Fed gå mye lenger,» skrev Dudley. «Representanter kunne uttrykkelig erklære at sentralbanken ikke ville kausjonere for en administrasjon som vedvarer med å treffe dårlige valg i handelspolitikken, og gjøre det klart at Trump vil bli innehaver av konsekvensene av sine handlinger.»

Dudley sa at en slik hardere linje ville motvirke en ytterligere opptrapping av handelskrigen, gjenopprette Feds uavhengighet av administrasjonens politikk og bevare veldig tiltrengt ammunisjon, når rentene allerede er svært lave etter historiske standarder.

«Jeg forstår og støtter Fed-representantenes behov for å forbli upolitiske. Men Trumps angrep på Powell og på institusjonen har gjort nettopp dét uholdbart. Sentralbankens representanter står overfor et valg: tilrettelegge for Trump-administrasjonen til å fortsette nedover en katastrofal kurs med eskalering av handelskrig, eller sende et tydelig signal om at dersom administrasjonen gjør det, da vil presidenten, og ikke Fed, bære risikoene – inkludert risikoen for å tape det neste valget.»

Dudley konkluderte med observasjonen om at tenkelig kunne valget selv falle innen Feds ansvarsfelt. Dette er fordi Trumps gjenvalg «uten tvil utgjør en trussel for USAs og den globale økonomien, for Feds uavhengighet og dens evne til å oppnå sine sysselsettings- og inflasjonsmål».

Dersom målet med pengepolitikken er å oppnå det beste økonomiske resultatet på lang sikt, da «burde Fed-representanter vurdere hvordan deres beslutninger vil påvirke det politiske resultatet i 2020».

Dette er en ekstraordinær intervensjon. Tidligere Fed-representanter begrenser generelt sine merknader til økonomien, men unngår å diskutere spesifikke Fed-beslutninger, enn si oppfordre til at sentralbanken skal opptre politisk.

Sentralbanken følte seg tvunget til å meddele en uttalelse der den hevdet sin politiske uavhengighet. «Federal Reserves beslutninger om retningslinjer styres utelukkende av dens kongressmandat om å opprettholde prisstabilitet og maksimal sysselsetting. Politiske betraktninger spiller absolutt ingen rolle,» sa Feds talsperson Michelle Smith.

Wall Street Journal veide inn med en redaksjonell lederartikkel, der de sa at Dudleys kronikktekst bekreftet «at han betrakter Fed som en agent for Det demokratiske partiet». Hans intervensjon ville ikke hjelpe Powell «å navigere i pengepolitikken i en vanskelig [‘tricky’] politisk situasjon». Det ville «skade Feds evne til å samle Kongressen og næringslivet til sitt forsvar».

Dudley må ha vært klar over at hans kommentarer ville bli sterkt motsagt. Det faktum at han likevel bestemte seg for å gå til verks, er en indikasjon på de voksende spenningene innen det politiske etablissementet, fyrt opp under av økende frykt for at den amerikanske økonomien, til tross for påstander om vekst og de nesten-rekordhøye aksjemarkedene, er på kurs mot resesjon.

Forrige uke leverte det amerikanske obligasjonsmarkedet sitt hittil tydeligste signal om slike utsikter. Tidligere i forrige uke var avkastningen på to-årige statsobligasjoner 5,3 basispunkter høyere enn for en 10-årig statsobligasjon. Normalt er det omvendt. Inversjonen av avkastningskurven blir sett som en av de sikreste indikatorene for en vordende resesjon [lavkonjunktur]. Inversjonen er nå på sin bredeste spredning siden mars 2007, under oppløpet til finanskrisen i 2008.

Ett av årets viktigste utviklingstrekk har vært veksten av etterspørsel etter obligasjoner, med negativ avkastning – der en investor vil tape dersom obligasjonen holdes til forfall. Nivået for slike obligasjoner er doblet siden begynnelsen av året, og topper nå med en verdi på $ 16 billioner, eller nærmere en tredjedel av det globale obligasjonsmarkedet.

Dette fenomenet, uten sidestykke i økonomisk historie, er en indikasjon på et globalt deflasjonært miljø, og en økende sannsynlighet for en vesentlig økonomisk nedgang.

I en kommentar meldt forrige helg, rapportert i Financial Times, skrev den tidligere amerikanske finansministeren Larry Summers: «Svarthull-økonomi – rentene fastfrosset på null, uten reelle utsikter til en fluktvei – det er nå den sikre markedsforventningen for Europa og Japan, med essensielt sett null, eller negative avkastninger i over en generasjon. USA for sin del er bare én resesjon fra å bli medlem av klubben.»