Presentasjon av Mehring Books’ nye publisering

Forfatterens innledning til Bolsheviks Against Stalinism 1928-1933: Leon Trotsky and the Left Opposition

Mehring Books har nettopp publisert den engelske oversettelsen av det andre bindet i Vadim Rogovins syvbindserie Was There an Alternative to Stalinism? [Var det et alternativ til stalinisme?] Verket er resultat av flere tiår med forskning, og denne bokserien er et mesterverk av historisk litteratur. Bind to, Bosheviks Agains Stalinism 1928-1933 [Bolsjeviker mot stalinisme 1928–1933] fokuserer på fem kritiske år hvor det stalinistiske byråkratiet vaklet fra den ene økonomiske og politiske krisen til den neste. Utvisningen av Leo Trotskij fra Sovjetunionen i 1929 klarte ikke å få brakt den store revolusjonære og hans tilhengere til taushet. Trotskijs eksponering av Stalins forræderier oppmuntret til fremveksten av et bredt nettverk av opposisjonsgrupper, som regimet møtte med en intensiverende politisk undertrykking. I denne introduksjonen til boka reiser Rogovin det sentrale og avgjørende spørsmålet, som så besvares de påfølgende sidene: Hvorfor oppstod det, på den grunnen Oktoberrevolusjonen beredte, et fenomen som stalinisme?

Boka er tilgjengelig fra mehring.com.

***

I det som nå er et halvt århundre har historikere, statsvitere og sosiologer over hele verden kontinuerlig søkt svar på spørsmålet som fremdeles er den mest komplekse historiske gåten fra det tjuende århundre: Hvorfor oppsto det, på grunnen Oktoberrevolusjonen beredte, et fenomen som stalinisme? Dens naturlige konsekvenser var stagnasjon, og deretter den moderne, altomfattende sosioøkonomiske og sosiopolitiske krisen som grep den forvitrende Sovjetunionen og de andre landene i det tidligere «sosialistiske samveldet».

I sovjetisk og utenlandsk historisk og politisk litteratur tilbys to grunnleggende forskjellige svar på dette spørsmålet. Ett av dem stammer fra ideen om at stalinismen og poststalinismen var det naturlige og uunngåelige resultat av implementeringen av marxistisk doktrine og bolsjevismens revolusjonære praksis. Det andre er basert på ideen om at stalinismen var produkt av en massiv byråkratisk reaksjon mot Oktoberrevolusjonen, og ikke representerte noen videreføring, men snarere den totale negeringen og ødeleggelsen av bolsjevismens prinsipper. En særegenhet ved den kontrarevolusjonen Stalin og hans medskyldige gjennomførte var at den fant sted under det ideologiske dekket av marxistisk fraseologi, og uopphørlige lojalitetsbesvergelser til Oktoberrevolusjonen.

Naturligvis krevde en slik kontrarevolusjon en historisk uforlignelig opphopning av løgner og forfalskninger. Den krevde oppdiktingen av stadig nyere myter. Det kreves imidlertid nå en like-så-velutviklet mytologi for å støtte den posisjonen som fremmes i dag, av de som mener at vårt folks sosialistiske valg i 1917 var falskt. De identifiserer stalinismen, som et system av sosiale relasjoner, med sosialisme; og stalinismen, som en politisk og ideologisk kraft, med bolsjevismen. Jo tydeligere det sovjetiske samfunn trekker seg tilbake fra Oktoberrevolusjonens erobringer i retning av en tilbakeliggende, semikolonial kapitalisme, og jo mer omfattende og smertefulle de destruktive konsekvensene av denne prosessen viser seg å være, desto mer aktivt blir slike synspunkter propagert.

Akkurat som stalinistene anvender vår moderne samtids antikommunister to slags myter: de ideologiske og de historiske. Med ideologiske myter mener vi falske ideer, rettet mot fremtiden – det vil si illusoriske prognoser og løfter. Slike produkter av falsk bevissthet avslører sin mytologiske karakter bare i den grad de blir implementert i praksis. Myter med appeller, ikke til fremtiden men til fortiden, er et annet anliggende. Prinsippielt sett er det lettere å eksponere disse mytene enn antivitenskapelige fremtidsprognoser og reaksjonære projiseringer. Både ideologiske og historiske myter er produkter av umiddelbare klasseinteresser. Men de sistnevnte er, i kontrast til de førstnevnte, ikke produkter av politiske feiltak eller bevisste bedrag av massene, men av historisk uvitenhet eller uomtvistelige forfalskninger – det vil si, skjuling av noen historiske fakta eller en tendensiøs overdrivelse og forvrengt tolkning av andre. Disse mytene kan gjendrives og motbevises ved å gjenopprette historisk sannhet – den ærlig presentasjon av ugjendrivelige fakta og avklaringen av fortidens tendenser.

Beklageligvis har representantene for de ideologiske strømningene som forsvarer det sosialistiske valget, de siste årene ikke benyttet seg av hele den aggregerte ansamlingen av historiske fakta som tillater en å kunne motbevise den nyeste historiske mytologien. Som regel konkluderer de sine analyser av skjebnen for den sosialistiske ideen og dens praktiske implementering i USSR, med å referere til Lenins siste arbeider. Lenins politiske aktivitet ble imidlertid brått avbrutt, nettopp i det historiske øyeblikk da Sovjetunionen bare akkurat hadde kommet ut av de første ekstreme stadier av sin utvikling – borgerkrigen og den enorme etterkrigsødeleggelsen; en periode da mulighetene for fredelig sosialistisk konstruksjon nettopp var påbegynt, og da også konturene av den nye faren som truet den sosialistiske utviklingen i et isolert og tilbakestående land, såvidt var blitt synlige – den termidorianske degenereringen av Oktoberrevolusjonen. [O. anm.: Den termidorianske reaksjon var en liberal-konservativ reaksjon på Den franske revolusjon fra 1794, i forsøk på å gjenopprette den tidligere orden.]

Venstreopposisjonister i eksil, 1927

Etter Lenins død ble bolsjevismen splittet i to uforsonlige politiske tendenser: stalinismen og Venstreopposisjonen («Bolsjevik-leninister», som de selv kalte seg, eller «trotskister» ifølge stalinistene). På 1920-tallet var Venstreopposisjonen den eneste strømningen som fremmet et program i opposisjon til stalinismen, på alle essensielle spørsmål fra verdens kommunistbevegelse og til byggingen av sosialisme i USSR. På grunnlag av den nye historiske erfaringen utviklet og beriket den ideer om måtene å kunne gjennomføre overgangen fra kapitalisme til sosialisme, om den nye økonomiske politikken og om løsninger for det nasjonale spørsmål i USSR, elementer som bare så vidt var påbegynt å utdypes i Lenins arbeid.

Nettopp fordi stalinismen ikke var en videreføring, men selve negasjonen av bolsjevisme, engasjerte den seg i en heftig kamp mot denne massebevegelsen innen partiet, som fremmet og underbygget et genuint sosialistisk alternativ for utviklingen av sovjetsamfunnet, og som forsvarte Oktoberrevolusjonens politiske, ideologiske, og moralske prinsipper. Disse prinsippene var i ferd med å bli ødelagt av det byråkratiske apparatet – det stalinistiske regimets viktigste sosiale forankring.

Etter at Venstreopposisjonen innen 1927 var drevet ut av partiet ble en legal partiintern politisk kamp umulig. Bukharin-gruppas aktivitet i politbyrået og i sentralkomitéen, som i 1929 endte med en total kapitulasjon for Stalin, var det siste forsøket på en åpen motstand mot stalinismens konsolidering. Indre partiopposisjoners kamp mot stalinismen fortsatte imidlertid i mange år. Naturlig nok utspilte kampen seg i andre former enn under det foregående tiåret. Åpne partidiskusjoner angående spørsmål om nasjonal og internasjonal politikk var over. Aktivitetene til de nye opposisjonene som dukket opp innen partiet var illegale. Deres deltakere var ikke bare utsatt for partisanksjoner, men også for brutal politiforfølgelse.

Gjennom hele den første halvdelen av 1930-årene vedvarte Trotskij å være den mest aktive opposisjonskraften i kommunistbevegelsen, fra hvor enn han var i eksil, sammen med hans sovjetiske medtenkere, som enten var aktive i undergrunnen eller i stalinistiske fengsler, leirer og der de var forviste.

På 1930-tallet leverte Venstreopposisjonen det mest betyningsfulle bidraget til marxistisk teori, i-og-med at dens arbeider inneholdt en vitenskapelig analyse av historiens første erfaring med sosialistisk konstruksjon, om enn en erfaring som ble realisert med de forvrengte metodene med en byråkratisk kommando over de arbeidende massene. Med avsløringen av disse metodenes gigantiske kostnader (som var karakteristisk ikke bare for 1930-tallet, men for alle påfølgende perioder av sovjetisk utvikling), beviste Trotskij og hans medarbeidere at med en demokratisering av det politiske liv, og en gjennomføring av sosialpolitikk som korresponderte med de brede folkelige massenes interesser, og som ikke var basert på smale privilegerte gruppers interesser, hadde det vært mulig ikke bare å unngå de kolossale menneskelige tapene og den kraftige senkningen av folkets levestandarder, men også å oppnå langt mer effektive økonomiske resultater.

Den perioden som betraktes og behandles i denne boka var en tid da nye opposisjoner sammensatt av tidligere bukharinister og stalinister kom til «trotskistiske» ideer. Denne prosessen ble avsluttet i 1932 med et forsøk på å forene de gamle og de nye opposisjonsgruppene innen partiet.

I denne boka forsøker vi å spore de indre partikampenes historie gjennom årene 1928 til 1933, og sammenligner følgende fundamentale kildetyper: offisielle «partidokumenter» (beslutninger fra kongresser og plenumsamlinger i sentralkomitéen, talene til Stalin og hans medskyldige, stalinistisk propaganda); memoarer fra deltakerne i det politiske liv i disse årene; sovjetisk arkivmateriale som avslører viktige aspekter av historiske hendelser skjult for samtiden; og opposisjonsdokumenter, der en stor del er ukjente for sovjetleseren.

Kjennskap til disse dokumentene overbeviser en om at alt som er riktig i vår samtids kritikk av stalinismen allerede var uttalt av bolsjevikopposisjonen, fra slutten av 1920-tallet og til begynnelsen av 1930-tallet. I tillegg møter man mange konklusjoner i dokumentene fra disse opposisjonsgruppene, som mangler i vår samtids historiske arbeider og som i sin helhet representerer et systematisk alternativ til stalinismen, i både de økonomiske, sosiale, politiske og intellektuelle sfærer.

Utviklingen av den indre partikampen i løpet av disse årene kan ikke vurderes isolert fra verdenskapitalismens skjebne, med den dype og universelle krisen som startet i 1914, og som antok særlig skarpe former fra 1929 til 1933. Endringen fra den ustabile etterkrigs-«velstanden» til «den store depresjonen» som rystet hele den kapitalistiske verden, var den mest overbevisende gjendrivingen av argumentene om at bolsjevikene, som hadde sett Oktoberrevolusjonen som en prolog til proletariske og nasjonale frigjøringsrevolusjoner i andre land, overvurderte dybden av kapitalismens globale motsetninger. Hele det kapitalistiske systemets strukturelle krise hadde imidlertid ikke, etter å ha antatt en uforlignelig skala, endt med sosialistiske revolusjoners seire, i-og-med at den revolusjonære bevegelsen ble forrådt og ødelagt innenfra. Teorien om «sosialismens seier i ett land» førte til transformeringen av Komintern [o. anm.: Den tredje internasjonale] og dens tilknyttede kommunistpartier fra en revolusjonær kraft og til et redskap for å garantere utenlandske politiske betingelser som var gunstige for USSRs utvikling. Den tyske arbeiderbevegelsens nederlag var det tydeligste beviset på de revolusjonære mulighetene som det staliniserte Komintern misforvaltet på begynnelsen av 1930-tallet. Det tyske kommunistpartiets (KPD) sekteriske feiltak, der det blokkerte for opprettelsen av en samlet antifascistisk arbeiderfront i Tyskland, banet veien for Hitlers makterobring, der han utnyttet de utålelige betingelsene det tyske folket fant seg under som resultat av den rovgriske Versailles-traktaten – et av imperialismens mest stygge produkter.

I stedet for å være den ledende kraften som ansporet andre befolkninger til kamp for sosialisme, hadde Sovjetunionen i en økende grad negativ innvirkning, og støtte brede lag av arbeidere i kapitalistlandene vekk fra kommunistbevegelsen. Dette spilte ingen liten rolle for vestens revolusjonære krefters nederlag. Sammen med dette elementet var kapitalismens svekkelse på 1930-tallet den faktoren som gjorde at Stalin ikke bare kunne opprettholde, men faktisk styrke sin posisjon på den internasjonale arena. Derved bidro verdenskapitalismens krise, som faktisk bekreftet riktigheten av marxistisk teori og bolsjevikenes strategi, objektivt sett til stalinismens konsolidering.

Den kritiske skjerpingen av verdenskapitalismens motsetninger sammenfalt kronologisk med den ekstreme skjerpingen av de sosiale spenningene innen USSR, som var resultat av den tvungne kollektiviseringen.

Tiden for systematiske reformer av en genuin sosialistisk karakter gikk tapt under årene 1923 til 1927, da partiet kontinuerlig ble infisert av feberen fra «kampen mot trotskisme», som ble pålagt det av den skruppelløse styringsblokka. Alle av Stalins uttalelser og handlinger innen feltet sosioøkonomisk politikk i løpet av denne perioden bar en eksternt «tilmålt» karakter. Dette var fremfor alt diktert av at han forsøkte å presentere sine ideologiske motstanderes ideer som fra forkjempere for en ny borgerkrig. På grunnlag av de sosiale stemningene som ble generert av disse falske fremstillingene, bestrebet han seg på å få drevet sine motstandere først ut av lederskapet, og til slutt helt ut av partiet. Etter å ha oppnådd dette målet hadde Stalin fritt løp for å gjennomføre sin eventyrlystne sikksakk i innenriks- og utenrikspolitikken, og masserepresjonene knyttet til dem, som fra år til år ble stadig mer utbredte og hensynsløse.

På tidspunktet for ultravenstredreiningen i innenrikspolitikken, som fant sted i løpet av 1930-årene, hadde Stalin ingen gjennomtenkt politisk strategi forankret i en realistisk evaluering av landets situasjon, eller noen evaluering av omfanget av den motstanden som bondestanden kunne by mot den tvungne kollektiviseringen. A. Avtorkhanov bemerker med rette at på det tidspunkt da Stalin leverte sin rapport «Om kornfronten», hvor kollektivisering ble erklært å være den eneste metoden for statlig anskaffelse av korn, hadde Stalin «selv knapt kunnet forestilt seg hvordan dette helt konkret skulle utfolde seg, og hva kostnadene av denne komplekse prosessen ville bli.»

Ordzhonikidse, Stalin, Molotov, Kirov. Stående: Vorosjilov, Kaganovitsj, Kuibysjev

Stalins politikk fra 1929 til 1933 var en serie av uopphørige empiriske sikksakkvendinger, fra eventyrlystne «offensiver» til panikkslagne retretter, fra administrativt press og til økonomiske innrømmelser overfor de folkelige massene, for deretter å gå tilbake til å piske opp en atmosfære av «unntakstilstand» i landet. Stalin havnet på randen av total politisk katastrofe mer-enn-én gang, som resultat av disse sikksakkvendingene. I ett av de sjeldne øyeblikk der han var åpen om seg selv, erkjente han at kampen mot bondestanden var en prøvelse for ham, mer forferdelig enn til-og-med andre verdenskrig. Churchills memoarer dokumenterer hans samtale med Stalin, den 15. august 1942. Churchill spurte Stalin: «Si meg, har denne krigens belastninger vært like vanskelige for deg personlig, som gjennomføringen av kollektiviseringspolitikken?» «Vel, nei,» svarte Stalin: «Kollektiviseringspolitikken var en forferdelig kamp.» «Jeg ante at du må ha funnet det ille,» svarte Churchill, og fortsatte: «For du hadde ikke å gjøre med noen tusen aristokrater eller storgodseiere, men med millioner av små menn.» «Med titalls-millioner,» sa Stalin og slo ut med armene. «Det var noe helt forferdelig. Det varte i fire år.»

For en korrekt forståelse av omveltningene under den tvungne kollektiviseringen er det fremfor alt viktig å ha en vitenskapelig oppfatning av stalinismens sosiale og politiske essens. Denne essensen er best sammenfattet i begrepet «byråkratisk sentrisme», som ikke bare kjennetegner Stalins politikk, men også politikken til alle påfølgende ledere av partiet. Selv om offisiell sovjetisk propaganda uopphørlig insisterte på at «partiet var bestykket med den mest avanserte vitenskapelige teorien» tjente dens marxistisk fraseologi, fra slutten av 1920-tallet og fremover, som ideologisk kamuflasje for den regjerende klikkens usedvanlig empiristiske politiske kurs.

Trotskij kalte Stalin en empiriker, og understreket gjentatte ganger at Stalin aldri hadde noen teoretisk utviklet strategisk plan, eller noen evne til å forutse de kortsiktige, og langt mindre de langsiktige konsekvensene av sin politikk. I utdypingen av sin taktikk tok han aldri utgangspunkt i teori og strategi, men underordnet snarere teori og strategi til de taktiske målene som ble diktert av kollisjonen med de umiddelbare og uforutsette vanskelighetene hans usystematiske og uvitenskapelig politikk brakte ham opp i.

Stalins pragmatiske politiske retningslinjer, maskert med abstrakt sosialistisk språk, gjennomgikk bår og skarpe svingninger. I perioder med relativ stabilitet for landets innenlandske og utenlandske anliggender gikk den byråkratiske sentrismen ut fra opportunistiske forsøk på å bevare status quo på den internasjonale arenaen, og på å opprettholde rådende sosiale relasjoner innenlands. I kriseperioder skiftet den over til en eklektisk politikk, der den kavet rundt mellom politiske ytterpunkter.

Gorbatsjovs «perestroika», som med rette kan kalles «vrangvendt kollektivisering», var en særegen parallell til den stalinistiske politikken fra det «store vendepunktet». Som den ble gjennomført, akkurat som «den fullstendige kollektiviseringen», uten en klar strategisk plan, et vitenskapelig konsept, eller noen klar formening om målene og konsekvensene av de planlagte transformeringene, så fikk «perestroika» konsekvenser for det sovjetiske folks og for hele menneskehetens skjebne, som ikke var mindre katastrofale enn Stalins «sosialistiske offensiv på alle fronter».

I årene fra 1928 til 1933 drev rå empirisme i de politiske retningslinjene økonomien fra den ene krisen til den neste. Stalin forklarte alltid disse krisene, oppstått som resultat av en feilslått politisk kurs, som produkt av den voksende motstanden fra klassefiender. Metoden valgt for å komme seg ut av krisene var en politikk med «nødtiltak», administrativt press og en brutal undertrykking som ble stadig større lag av befolkningen til del. I sine forsøk på å redde seg ut av økonomiske vanskeligheter med denne politikken, innledet Stalin en kamp mot kulakene [o. anm.: russisk for ‘storbønder’; en annen og konkret betydning: knyttneve], som vokste til en frontalkonfrontasjon med hele bondestanden, og essensielt sett provoserte sistnevnte til en ny borgerkrig.

Når man beskriver de stalinistiske represjonene faller hovedtyngden både i den offisielle sovjetiske og i den antikommunistiske historiografien, om enn av forskjellige grunner, vanligvis på det faktum at de alle ble gjennomført mot «kaniner» (for å bruke Alexander Solzhenitsyns uttrykk). I virkelighetens verden var imidlertid ingen slike «kaniner», hverken Hvitegardist-konspiratørene, som gjennom 1920- og 1930-årene fortsatte å slåss med alle metoder og midler for å få gjenopprettet kapitalismen; heller ikke bøndene, som reagerte på den tvungne kollektiviseringen med masseopprør; og heller ikke bolsjevikopposisjonistene, som kjempet mot Stalin i navn av å gjenopprette sosialistiske prinsipper. Stalin forente provokativt alle disse kreftene som representerte tenkning og handlinger av en dypt heterogen karakter, til ett enkelt amalgam under etiketten «folkets fiender».

Ledere av Venstreopposisjonen i 1927. Sittende: Serebirakov, Radek, Trotskij, Boguslavskij, Preobrazhenskij. Stående: Rakovskij, Drobnis, Beloborodov, Sosnovskij.

I den utenlandske historiske samtidslitteraturen om Sovjetunionen blir den statsterroren Stalin slapp løs på slutten av 1920-tallet gjennomgående betraktet som en naturlig videreføring av bolsjevikenes kamp mot Oktoberrevolusjonens motstanderne, under årene med borgerkrig. Denne identifiseringen skjuler bevisst de grunnleggende forskjellene i omfang, funksjon og mål for de politiske represjonene i epokene til Lenin versus Stalin og stalinismen. Undertrykkelsene under borgerkrigsårene ble utført av bolsjevikene med massenes aktive støtte, under forhold der partiet og dets ledere delte folkets oppofrelser og forsakelser. Slagene ble tildelt styrker fra det gamle regimet, som hadde suverent utstyrte og organiserte hærer under deres kommando, og som hadde fått enorm materiell og økonomisk bistand fra utlandet. De umiddelbare militære aksjonene mot De hvite arméene var ledsaget av en kamp mot sammensvergelsene bak frontene (under borgerkriger er skillelinjen som skiller fronten fra områdene bak vanligvis relativ), som tjente det samme formål – kontrarevolusjonær restaurering – det vil si, restaureringen av privilegiene til de tidligere styringsklassene i det tsariske Russland. I kontrast til dette var «terroren på 1930-tallet ulikhetens verge og vokter. Av karakter var den antifolkelig; og fordi den var potensielt eller faktisk rettet mot flertallet, var den total og vilkårlig.» Fra innledningen av kollektivisering førte løsslippingen av en gigantisk undertrykkende statsmekanisme «til vedvarende injeksjoner av slike uhyrlige doser av frykt inn i en så stor del av det sosiale organismen, at hele kroppen uunngåelig ble forgiftet. Så snart terrormaskina, langt mer massiv enn noe sett forut, var montert og satt i operasjon, utviklet den sitt eget moment som ikke underla seg noen kontroll.»

Umiddelbart etter slutten av borgerkrigen, i 1922, avtok de politiske represjonene kraftig. På midten av 1920-tallet var antallet innsatte i sovjetiske fengsler og leirer ikke over 100 000 til 150 000 personer. Av dette antallet var bare noen få hundre dømt av politiske årsaker. Fra 1928 begynte leirbefolkningene å vokse jevnt, og nådde i 1934 en halv million personer. Mer enn en-fjerdedel av dette antallet var politiske fanger.

Stalins repressive kampanjer hadde utspring fra hans frykt, ikke bare for bondestanden men for arbeiderklassen, og fremfor alt for dens revolusjonære fortropp – Venstreopposisjonen. Den stadig voksende bølgen av massevold var ikke rettet mot fiender av Oktoberrevolusjonen, men mot fiendene som det stalinistiske regimet selv skapte: bondestanden som motsatte seg den tvungne kollektiviseringen, og deltakere i de kommunistiske opposisjonene.

Med sin eventyrlystne politikk innen det økonomiske feltet og med masserepresjonene la Stalin kontinuerlig tusentalls nye deltakere til sovjetmaktens opprinnelige fiender, rekruttert fra dens faktiske og potensielle opponenter, som etterhvert likestilte sosialisme med det stalinistiske regimet.

Samtidig med slag mot bondestanden – den mest massive motstandsstyrken mot det stalinistiske regimet – ble det tildelt brutale slag mot kommunister «skyldige» i vakling, eller tvert imot, mot de som gjennomførte politikken diktert av Stalin, med konsistens og iver. Et vedvarende karaktertrekk for Stalins styre besto av å tilskrive nettopp de ansvar for hans egne feilslåtte politiske kurs, som faktisk lydhørt gjennomførte den.

Heller enn å vokte seg mot ytterligere økonomiske katastrofer la masserepresjonene grunnlag for dem. Eventyrlystige og vilkårlige avgjørelser ble bare delvis oppfylte, og til en uberettiget høy pris. Følgelig uttømte den tvungne kollektiviseringen ikke bare landsbygdas produktive krefter fullstendig, men forhindret faktisk også utviklingen av industrien.

At sovjetregimet overlevde begynnelsen av 1930-tallet var ikke takket være Stalins lederskap, men til tross for det. Seieren i borgerkrigen mot bondestanden for Stalin og byråkratiet han ledet, kan forklares med det faktum at arbeiderklassen opponerte mot gjenopprettelsen av kapitalistiske relasjoner, som uunngåelig ville ført til en «russisk Vendée»-seier [o. anm.: kontrarevolusjonært opprør i regionen Vendée under Den franske revolusjon (1793-1796)]. Av denne grunn støttet arbeiderklassen byråkratiet i dets krampaktige kamp med bondemassene. Dessuten opplevde byene i disse årene mindre av represjonene, som først og fremst slo ned på landsbygdas befolkninger. Og i siste instans spilte et annet faktum ingen liten rolle, nemlig at Stalin i denne perioden etablerte et sosialt støttegrunnlag for sitt regime i form av privilegerte sjikt, som i tillegg til det regjerende byråkratiet inkluderte arbeideraristokratiet og de øvre sjikt av intelligentsiaen.

Ikke desto mindre var Stalins stilling mot slutten av perioden som blir vurdert i denne boka ekstremt usikker. Med sine politiske retningslinjer kom han i konflikt med alle sovjetsamfunnets klasser og sosiale grupper, som til-og-med inkluderte en betydelig del av det regjerende byråkratiet. Til tross for Stalins tilsynelatende triumf i kampen mot sine politiske motstandere så en ikke ubetydelig del av bolsjevikene ikke hans seier som endelig. Den forsøksvise dannelsen av ei blokk sammensatt av representanter for alle de antistalinistiske opposisjonene i 1932, er bevis på dette.

De komplekse omveltningene i den partiinterne kampen i årene fra-og-med 1928 til-og-med 1933 vil være det primære emnet som behandles i vår bok.

Bestill Bolsheviks Against Stalinism 1928-1933: Leon Trotsky and the Left Opposition fra Mehring.com