Partiene som utgjør den tyske føderale storkoalisjonsregjeringen [på tysk kalt GroKo-regjeringen] led store velgerfrafall i søndagens Landtagsvalg i begge delstatene [die Bundesländer] Sachsen og Brandenburg, på grunn at et utbredt folkelig hat mot deres høyreekstreme, antisosiale politikk. Men den vesentligste nyttemottakeren var det fascistiske partiet AfD – Alternative für Deutschland – som fikk vegg-til-vegg mediedekning under valgkampanjene, som søkte å presentere partiet som opposisjonsstemmen mot de lokale Landtag-regjeringene.
I Bundesland Sachsen, som CDU (Merkels Kristelig-demokratiske union) har regjert kontinuerlig siden Berlinmurens fall for 30 år siden, tapte partiet ifølge exit-målingene 6,6 prosent og opplevde sitt dårligste valgresultat i delstaten (32,8 prosent). CDUs koalisjonspartner SPD (Det tyske sosialdemokratiske parti), falt til et historisk lavnivå på 7,6 prosent. Partiets allerede elendige valgresultat for fem år siden falt ytterligere 5 prosent, og SPD kom inn like over sperregrensa for parlamentarisk representasjon, som er fem prosent.
Die Linke [Venstrepartiet], som så langt har ledet opposisjonen i Sachsens Landtag, var ikke i stand til å dra noen nytte av de regjerende partienes tilbakegang, og var den største taperen av Budesland-valget. Partiet falt fra knappe 19 prosent ned til 10,2 prosent – et fall på 8,7 prosent. Hovedvinneren i Sachsen var AfD, som la til 18 prosentpoeng, og fikk en stemmeandel på 27,8 prosent.
Valgresultatene i Brandenburg ligner veldig, der SPD har regjert i en tiårsperiode i en regjeringsallianse med die Linke, og med ministerpresidenten siden Berlinmurens fall.
SPD tapte 5,9 prosent i Brandenburg og skle ned til 26 prosent. Die Linke falt fra 18,6 prosent for fem år siden, ned til 10,8 prosent; et tap av oppslutning i Brandenburg på 7,8 prosent, og var med det den største valgtaperen. CDU, opposisjonslederen i Brandenburg Landtag, tapte 7,3 prosent og scoret med 15,7 prosent sitt dårligste valgresultat i denne delstaten. AfD la til sin oppslutning 11,3 prosent, og oppnådde 23,5 prosent.
Die Grünen [De Grønne] så sitt beste valgresultat i begge Bundesländer, men oppnådde langt mindre oppslutning enn det som var forventet. I Sachsen oppnådde partiet 8,2 prosent (+2,5), og i Brandenburg 10,7 prosent (+4,5).
I begge Bundesländer ble AfD nest største parti, og var det sterkeste partiet i noen valgdistrikter. Fremfor alt er det høyreekstreme partiets stemmegevinster resultat av økende indignasjon og harme over de respektive Bundesland-regjeringene – enten de har vært under sosialdemokratisk eller konservativ ledelse – som har presset gjennom den samme antisosiale og reaksjonære politikken. Begge delstatsmyndighetene vedtok i forrige legislaturperiode gjeldstak, som drastisk reduserte de kommunale låneopptakene, og de sa seg enige i den ene budsjettnedskjæringen etter den andre.
Resultatet er alltid det samme. Store deler av befolkningen lever i fattigdom. Permanente sosiale nedskjæringer har katastrofale konsekvenser. Landlige områder er allerede helt øde. Skoler, idretts-, fritids- og kulturanlegg stenges og nedlegges – det ene etter det andre.
Fordi det ikke var noe parti som stilte i valgene for å motvirke denne sosiale ruineringen var AfD i stand til å kanalisere deler av den voksende folkelige opposisjonen til sin fordel. Det var et påfallende trekk under valgkampanjene i begge Bundesländer at AfD denne gangen, i tillegg til sin rasistiske agitasjon, også adresserte visse sosiale problemer. Partiet presenterte seg også bevisst som et «østlig» parti, og aktiverte slagord som påminnet hendelsene for 30 år siden, eksempelvis «Wir sind das Volk!» [‘Vi er folket!’]
De første valganalysene viste at en stor del av AfD-oppslutningen var en politisk dom over alle de andre partiene.
I tillegg blir AfD systematisk bygget opp og fremmet «ovenfra». Partiets lederkader kommer fra de høyreorienterte kristelig-demokratiske partiene. Mange av partimedlemmene og embetsrepresentantene sitter i statsapparatet og har funksjoner i statsadministrasjonen. Antallet AfD-medlemmer og støttespillere fra sikkerhetsapparatet er spesielt høyt – deriblant i politiet, hæren, og selvfølgelig i den hemmelige etterretningen.
Hans-Georg Maaßen, tidligere sjef for den hemmelige innenriksetterretningen BfV [Bundesamt für Verfassungsschutz] var svært aktiv i valgkampanjene i begge Bundesländer. Sammen med det høyreorienterte konservative CDU arrangerte han valgmøter der det ofte var flere AfD-tilhengere enn CDU-velgere. Han ga utallige intervjuer, der han oppfordret til en konservativ høyrefløyendring i tysk politikk. Mange medier hypet opp AfD, og ønsket fremveksten av det høyreekstreme partiet velkommen med den begrunnelse at det endelig skulle komme til å kunne diskuteres politikk igjen.
Det er bemerkelsesverdig at partiet die Linke ble så massivt straffet av velgerne, i begge de føderale delstatene. Partiets forgjengerparti PDS, Partiet for demokratisk sosialisme, spilte en nøkkelrolle i de østlige Bundesländer på 1990-tallet, da det gjaldt å innføre kapitalismen. [O. anm.: PDS var det «hel»-tyske partiet bygd på restene av det stalinistiske DDR-statspartiet SED. PDS gikk siden sammen med Oscar Lafontaines «venstre»-utbrytere fra SPD, som ble die Linke]. I årevis hevdet PDS at kapitalismen kunne «sosialiseres» og «humaniseres», men uansett hvor partiet hadde politisk innflytelse så støttet det sosiale nedskjæringer og innstrammingsprogrammer. I dag blir det av de fleste velgere møtt med forakt og avvisning – og det med rette.
Dette partiets politiske prostituering og degenerering kjenner ingen grenser. I valgkampen i Sachsen brukte det de høye meningsmålingsprognosene for AfD til å flytte seg nærmere CDU, og det krevde en «allianse av alle demokrater». I flere avisintervjuer tilbød både die Linkes Bundesland-leder Antje Feiks og partiets toppkandidat Rico Gebhardt å «tolerere» en CDU-minoritetsregjering. Tidligere hadde Gebhardt i Sachsens Landtag sagt seg enig i gjeldstaket, vel vitende om hvilke konsekvenser det ville ha.
I Brandenburg var die Linke del av Bundesland-regjeringen i ti år. Etter hvert som motstanden vokste mot den sosiale katastrofen regjeringskoalisjonens politikk hadde forårsaket støttet partiet den antidemokratiske politiloven, som har lagt grunnlaget for en politistat.