Titusenvis av mennesker demonstrerte rundt om i Storbritannia på lørdag mot statsminister Boris Johnsons autoritære trekk for å suspendere Parlamentet i fem uker fra den 9. september.
Johnson besluttet tiltaket i forrige uke for å forhindre parlamentsmedlemmer (MP-er) fra å motsette seg hans planer om å gå ut av Den europeiske union (EU) den 31. oktober, selv uten en avtale [såkalt no-deal].
Demonstrasjoner fant sted i rundt 80 byer. Mange kom til protestene med sine egne hjemmelagde plakater, for å tilkjennegi sin motstand mot Johnsons diktatoriske tiltak. Blant påskriftene var: «Stopp kuppet», «Forsvar demokratiet», «Ditt flertall er et mindretall», «Henda vekk fra Parlamentet vårt», «Knebling av Parlamentet er ikke demokrati», «Dette er den spisse enden av en repressiv kile» og «Få ned regjeringen, de snakker ikke for oss».
Protestene ble organisert av en koalisjon av krefter som enten er direkte Brexit-motstandere [såkalte Remainers], eller mot den no-deal exiten som Johnson truer med. Protestene var støttet av Labour Party, Liberal Democrats og Green Party. Blant arrangørene var også Another Europe is Possible [Et annet Europa er mulig]. Denne Remain-gruppa er frontet av Michael Chessum, leder av Momentum-gruppa som støtter Labour-lederen Jeremy Corbyn.
Antallet deltakere ble enormt blåst opp av Another Europe is Possible, som hevdet at 100 000 var på gatene bare i London. Faktisk var det opp mot 20 000 som demonstrerte i London, langs [regjeringskvartalet] Whitehall og utenfor [statsministerresidensen] Downing Street, med protester i andre byer i størrelsesordner fra 1 000 til rundt 5 000 deltakere.
En protestmarsj organisert av pro-Remain krefter i London i fjor trakk opp til 750 000 mennesker. At lørdagens protester ikke var tilnærmelsesvis sammenlignbare i deltakerantall skyldes at mange har mistet enhver tro på at Brexit kan omgjøres, samtidig med en generell politisk avsky med hele det offisielle politiske oppsettet – så vel som med protestlederne. På proteststevnene ble det holdt taler av politiske seniorstørrelser fra Labour Party, Lib Dems og Greens, i tillegg til fagforeningsbyråkrater. Labour-leder Jeremy Corbyn talte på et stevne i Glasgow. I London talte skyggefinansminister John McDonnell sammen med skyggeinnenriksminister Diane Abbott. I Leeds snakket pro-Remain Blairisten Hilary Benn, sammen med Richard Burgon, Corbyn-supporter og skyggejustisminister.
Arrangørenes sentrale budskap var at den eneste måten å motsette seg suspenderingen av Parlamentet og eskalerende angrep på demokratiske rettigheter, var ved å støtte en allianse av tverrparti-MP-er som planlegger å fremme lovverk denne uka for å forhindre en no-deal Brexit.
Corbyn kapitulerte for sitt partis MP-flertall fra Blairist-fløyen og oppfordret dem i forrige måned, sammen med MP-er fra Lib Dems og pro-EU-Toryer, om å støtte en «caretaker-regjering» [‘ivaretakerregjering’] som han ville lede. Denne regjeringens oppgave ville være å sikre en utsettelse av Brexit, før kalling til et generalvalg. Corbyn ble intervjuet på fredag av News 4 News, der han sa at «folk burde delta og støtte demonstrasjoner rundt om i landet, og et stort antall av MP-ene fra mitt parti, og faktisk også fra andre partier, deltar i demonstrasjoner over hele landet.»
Demonstrantene burde støtte trekk fra Corbyn og andre MP-er «som gjør vårt aller beste for å forhindre en no-deal exit fra EU, på grunn av skadene det ville gjøre på arbeidsplasser, for handelen, og det ville bane veien for ham [Johnson] til å slutte en sweetheart deal med Donald Trump, og all den skaden som dét ville gjøre på våre offentlige tjenester.»
McDonnell talte under demonstrasjonen i London, og forsøkte å sementere antiBrexit-alliansen, og erklærte: «Når valgte Labour-MP-er over hele landet representerer sine valgkretser ved å delta i disse protestene, da oppfordrer jeg andre MP-er til å tenke på deres egne valgkretser og velgere, som kan se sine jobber og sitt levebrød risikert av en no-deal Brexit.»
I 2016 ledet Blairisten og krigshisseren Hilary Benn tiltak for å få fjernet Corbyn i et partiinternt kupp, etter at han hadde blitt valgt til partileder med backing fra hundretusener av Labour-medlemmer og støttespillere. Benn sa til demonstranter i Leeds at fortsatt EU-medlemskap nå var det eneste målet. I kommentarer rettet inn mot å presse Corbyn – som foreløpig ikke har oppfordret til at Brexit må reverseres – sa Benn: «Vi ønsker alle et generalvalg, men når vi holder generalvalg må vi være sikre på at når den nye regjeringen kommer sammen – og jeg håper det vil være en Labour-regjering – at vi fremdeles er i EU – fordi det ikke er noe poeng i å ha et valg dersom vi innen da har forlatt.»
Mens disse kreftene er desperate etter å kanalisere motstanden mot Johnson inn bak de store kapitalistpartiene, var stemningen blant mange som deltok i protestene nøktern, og spørrende om hvorfor begivenhetene de tre siste årene har ført til at den mest høyreekstreme regjeringen i manns minne kom til makten.
Blant demonstrantene som snakket med WSWS, var det en erkjennelse av at det som finner sted ikke bare handler om Brexit. Men det er fremdeles en stor forvirring, produsert av mange års bevisste politiske desorientering. Fra det øyeblikk den tidligere Konservative statsministeren David Cameron i 2016 kunngjorde at det ville bli holdt et referendum om EU-medlemskapet, har styringselitens hovedpartier, og deres ekkokamre i mediene, forsøkt å kanalisere befolkningen til å velge side, ved å støtte den ene eller den andre av to like reaksjonære fraksjoner av styringseliten på spørsmålet om Brexit.
Det var bekymring blant noen av de som deltok – under forhold med svimlende nivåer av sosial ulikhet, og styringsklassens krigserklæring mot demokratiske rettigheter – for at ingen av partiene som ledet antiJohnson-kampanjen hadde noen progressive løsninger. SEP-medlemmer distribuerte tusenvis av brosjyrer som var trykk av WSWS-perspektivartikkelen «Johnsonssuspendering avParlamentet: Den britiske styringsklassen erklærer krig mot demokratiske rettigheter» under protestene. En protesterende, som ivrig tok en brosjyre på slutten av demonstrasjonen i London, kommenterte: «Jeg håper dere har en plan, for det er det ingen andre her som har.»
Akutt klar over økende sosial misnøye etter et tiår med knusende innstrammingstiltak som har sløyd arbeidsplasser og levestandarder for millioner av mennesker, anvender deler av Labour- og fagforeningsbyråkratiet, og deres medspillere i mediene, i økende grad venstreorientert demagogi for å få samlet sammen motstanden mot Toryenes tilslag og sikre seg at den ikke spinner ut av deres kontroll. I Daily Mirror skrev Labour-MP Lloyd Russell-Moyle at en generalstreik så «mer og mer ut som den eneste utveien for å få stoppet landet vårt fra å falle i hendene på den udemokratiske høyresiden». Han la til: «Vi kan ikke bare stole på domstolene og den parlamentariske prosessen. Vi trenger en massebevegelse av motstand, med marsjer, sivil ulydighet og protester i hver landsby, hver lille og store by, her i dette landet.»
Labour-MP Clive Lewis sa: «Dersom Boris stenger ned Parlamentet for å få gjennomført sin no-deal Brexit, da vil jeg og andre MP-er forsvare demokratiet.» I full steam la han til: «Politiet vil måtte fjerne oss fra kammeret. Vi vil oppfordre folk til å ta til gatene. Vi vil innkalle til en ekstraordinær parlamentarisk sesjon.»
Etter lørdagens protester har Another Europe is Possible oppfordret til at det avholdes protester hver eneste kveld mot Johnsons trekk.
Dette er lærerike begivenheter som arbeidere kan trekke mange lærdommer fra. Der interessene til City of London [metropolens finanssenter] og dominerende deler av big business er truet av en kaotisk no-deal exit fra EU, er deler av Labour- og fagforeningsbyråkratiet galvaniserte, og til-og-med klare til å kalle for en generalstreik! Arbeidere må spørre seg: Hvorfor var det ingen slike forslag i løpet av det siste tiåret, da arbeiderklassens levestandarder ble revet opp og millioner kastet ut i fattigdom? Hvor var oppfordringene til generalstreik, okkupasjoner og krisemøter i Parlamentet da nyhetene om at minst 120 000 mennesker har omkommet av unødvendige og for tidlige dødsfall, på grunn av innstramminger og nedskjæringer i løpet av det siste tiåret? Å stille spørsmålet er å besvare det.