Det vesentligste politiske havariet i Brexit-krisen er Jeremy Corbyns ufortjente omdømme som en «venstreorientert».

Der Corbyn nå fremstår som den ledende figuren for styringsklassens antiBrexit-fløy gjør han det klart at han ikke har noe uavhengig politisk alternativ å tilby landets arbeidere. Han knytter snarere arbeidere som er motstandere av statsminister Boris Johnsons reaksjonære nasjonalistiske politikk til pro-EU fraksjonen av Johnsons Tory-parti, til de forhatte Blairistene og til et EU som har hatt tilsyn med et tiår av katastrofale sosiale innstramminger.

Forløpene i Westminster [parlamentet] falt i går ned til en farse. Johnson erklærte i forrige uke at han ville suspendere parlamentet før neste torsdag, for å få presset gjennom Brexit den 31. oktober, selv uten en handels- og tollavtale med EU.

Parlamentsmedlemmer [MP-er] reagerte på Johnsons antidemokratiske plotting ved å stemme for et tverrpartilovforslag utarbeidet av den høyreorienterte Labour-MP-en Hilary Benn, som forplikter regjeringen til å be EU om en utsettelse av Brexit til den 31. januar 2020 – med mindre MP-er innen da har godkjent en ny avtale, eller stemt for en no-deal exit [Brexit uten avtale] innen den 19. oktober. Etter at han tapte sitt parlamentsflertall på tirsdag sto Johnson overfor et opprør fra 21 Konservativ-MP-er. Som forventet responderte han med å fremsette forslag om et tidlig generalvalg satt for den 15. oktober.

Johnson kalkulerer med at han, alliert med Nigel Farages Brexit Party, ved å piske opp pro-Brexit-nasjonalisme kan vinne et større parlamentarisk flertall for deretter å kunne implementere sin agenda for skattelettelser for big business og de rike, og en brutal innstramming for arbeiderklassen. Han vet også at ethvert grep han tar rettet mot EU vil ha full støtte fra USAs president Donald Trump, som på onsdag tvitret: «Boris vet hvordan man vinner.»

Ingenting av dette ville vært politisk mulig uten den rollen Corbyn har spilt for å forhindre arbeiderklassen fra å gripe inn politisk til forsvar for sine egne interesser, under betingelser av den største krisen som britisk imperialisme har stått overfor på godt over et halvt århundre. Dette nådde et nytt lavmål på onsdag da Corbyn erklærte at Labour vil stemme mot et valg, med mindre det er garantert at det ikke er noen sjanse for en no-deal Brexit.

I henhold til loven om parlamentsesjoner [Fixed Term Parliaments Act] er er det nødvendig med to-tredjedels-flertall for å avslutte en regjering tidlig, som betydde at Johnsons fremlegg falt. Han svarte med å erklære: «Dette er første gang i historien at opposisjonen har stemt for å vise sin tillit til hennes majestets regjering.»

Det forligger fortsatt ingen enighet om når Labour vil gå over til å støtte et generalvalg, der ledende Blairister, deriblant skygge-Brexit-ministeren Keir Starmer, så vel som Corbyns viktigste allierte og skyggefinansminister John McDonnell, har indikert at et raskt nyvalg [‘snap election’] ikke vil bli vurdert før EU har sagt seg villig til en utsettelse av Brexit.

Corbyn søker å forsikre at resultatet ikke gir noe for arbeiderklassen, uansett når et valg måtte finne sted, ved ikke å fremme noe perspektiv uavhengig av borgerskapets Remain-fraksjon [forbli i EU].

Et generalvalg som holdes under betingelser der millioner står overfor voksende sosiale vanskeligheter og vil ha en slutt på Tory-innstrammingene, ville i stedet bli utkjempet som et de facto referendum om Brexit, der Johnson poserer som forsvareren av «folkets vilje» mot Westminster-eliten. Det ville uunngåelig utdype den farlige splittelsen i arbeiderklassen, som ble åpnet med flommen av løgner fra begge sider i Brexit-konflikten.

Avsløringen av Corbyns pretensjon om å representere et venstrealternativ har gått parallelt med utdypningen av Brexit-krisen. Tory-statsminister David Cameron hadde allerede forpliktet seg til å avholde et referendum om EU-medlemskapet i et forsøk på å overvinne bitre splittelser innen eget parti da Corbyn ble valgt til Labour-leder i et valgskred i september 2015 – med forpliktelser om å få avsluttet Blair- og Brown-æraen av pro-business og pro-krig.

I stedet dedikerte Corbyn seg til å opprettholde Blairistenes herredømme, som bevis på at den britiske styringsklassen ikke hadde noe å frykte fra hans ledelse av partiet.

Flertallet av Storbritannias foretakselite støttet Remain i folkeavstemmingen i juni 2016, og ser på EU-medlemskap som viktig for deres evne til å konkurrere internasjonalt. Remain ble også støttet av Obama-administrasjonen og av alle de europeiske stormaktene, som frykter for at en britisk exit vil kunne bli katalysatoren for EUs avvikling, og til og med kan sette NATO-alliansen i fare. Med Tory-partiet i en borgerkrigtilstand var Labour Party under Corbyn spydspissen for kampanjen.

Som Socialist Equality Party (SEP) forklarte: «Corbyn har fremstått som en profesjonell løgnhals og apologet for EU, i et forsøk på å gjøre det mer smakelig for de som er forferdet av Leave-kampanjens giftige sjåvinisme.»

SEP fortsatte: «Corbyn hevder at EU er en kilde til velstand og arbeidsplasser, og at unionen kan reformeres til å bli et ‘sosialt Europa,’» og forbigår «i taushet de sosiale forbrytelsene EU har begått i Hellas, Irland, Spania og Portugal ...»

Folkeavstemningen ble tapt fordi Cameron, Corbyn og dere kohorter ikke regnet med arbeidsfolks massive fremmedgjøring fra den politiske eliten, inkludert fra Brüssel, som Brexiteers var i stand til å utnytte.

Blairistene responderte med å søke å få fjernet Corbyn – bare for å se ham gjenvalgt i juni 2016 med et enda større flertall, støttet av de hundretusener av arbeidere og ungdommer som flommet inn i partiet – splittet på Brexit-saken, men forente i deres krav om sosial endring.

Cameron ble tvunget til å trekke seg etter folkeavstemmingen, og ga vei for Theresa May – og fortsatt nektet Corbyn å føre noen kamp. May kalte for et raskt nyvalg [‘snap election’] i 2017, med en kalkyle om at den ensidige borgerkrigen innen Labour Party ville gi Tory-gevinster, men som i stedet resulterte i ei bølge av Labour-støtte som reduserte Toryene til en minoritetsregjering. Corbyn svarte med nok en tilbaketrekning, og motsatte seg krav om at Blairistene måtte bli valgt vekk, selv da hans støttespillere ble utsatt for ei heksejakt med løgnaktige påstander om «venstreorientert antisemittisme».

Da Mays regjering i april var brakt til randen av kollaps over Brexit kom Corbyn henne til unnsetning, ved å forlate oppfordringene til et generalvalg og han inngikk ukelange samtaler om hvordan de skulle forsvare den «nasjonale interessen». May ble uansett brakt ned, men av hennes egen hard-Brexit-fraksjon, som erstattet henne med Johnson, som den andre ikke-valgte Tory-statsministeren.

Etter å ha tilrettelagt for dannelsen av den mest høyreekstreme regjeringen i etterkrigshistorien tok Corbyn neste skritt i sin nedverdigelse for big business, ved å tilby å lede en «caretaker-regjering» [ivaretakerregjering] for å forene alle Remain-opposisjonspartiene, i allianse med pro-EU Toryer, mot Johnson, som vil utsette Brexit, for deretter å kalle til et generalvalg. Da til og med dette ble avvist, sa han ja til å skrinlegge sitt foreslåtte mistillitsvotum mot Johnson, til fordel for å støtte Benns lovfremlegg – og innhentet seg ros fra Tony Blair, for å ha «oppført seg ansvarlig» og «satt landet først».

Arbeiderklassen må bryte med Corbyn og Labour.

Det er ingen mulighet for en tilbakevending til en reformistisk fortid, som lovet av Corbyn, basert på en nasjonal økonomisk regulering, under forutsetninger av en globalt organisert kapitalisme. Enhver vending til nasjonalisme som respons på EU-dikterte innstramminger, eller krav om reformer av EU selv, ville bare bety enda dypere sosiale angrep, proteksjonistiske handelskrigstiltak og militarisme – og det ville anspore til xenofobi [fremmedfiendtlighet] og veksten av det ytre høyre.

De nasjonale spenningene som produserte Brexit er bare én manifestering av det globale utbruddet av inter-imperialistiske motsigelser som er fremprovoserte av den bitre konkurransen mellom rivaliserende makter, om kontroll over verdensmarkedene. Blir de ikke utfordret vil disse spenningene uunngåelig føre i retning av autoritært styre, og handels- og militærkrig.

Men nettopp disse samme motsetningene gir den objektive impulsen for utviklingen av en mektig opposisjonsbevegelse i arbeiderklassen. Kapitalistklassens og dens regjeringers bestrebelser for å bli globalt konkurransedyktige krever angrep på arbeidsplassene til arbeidere i hvert et land, og på deres lønninger og betingelser.

Arbeiderklassen har respondert med ei bølge av streiker og protester, over hele Europa og internasjonalt, i tross av de pågående bestrebelsene fra sosialdemokratiske partier og fra fagforeningene på å undertrykke klassekampen. Disse kampene må nå bevisst forenes – på tvers alle landegrenser, og mot den felles kapitalistfienden, i en enhetlig sosial og politisk bevegelse av den britiske og europeiske arbeiderklassen, og for De forente sosialistiske stater av Europa.