De tusenvis av Hong Kong-demonstranter som førte søndagens protestmarsj til det amerikanske konsulatet, for å appellere til president Trump og den amerikanske Kongressen om å gripe inn, er en dreining i en farlig politisk retning, som truer med å isolere og avspore de vedvarende protestene for grunnleggende demokratiske rettigheter.
I mangelen av et politisk perspektiv orientert til arbeiderklassen i Kina, Asia og internasjonalt, sikter høyreorienterte og prokapitalistiske individer, grupper og partier på sine mål om å få ledet protestbevegelsen i armene til fiendene av demokratiske rettigheter.
Amerikansk imperialisme har en lang historikk for å utnytte og oppildne til protestbevegelser, ikke til forsvar for demokratiske rettigheter, men for å fremme sine egne rovgriske økonomiske og strategiske interesser. Den har gjentatte ganger brukt banneret om «menneskerettigheter» i sine bestrebelser for å få installert proamerikanske marionetteregimer, og som påskudd for illegale nykolonialistiske invasjoner i Midt-Østen, på Balkan, i Afghanistan og Nord-Afrika.
Marsjen til det amerikanske konsulatet, komplett med viftingen av amerikanske flagg, kommer samtidig med at Trump-administrasjonen intensiverer sin handelskrig og militæroppbygging mot Kina, i hele Asia. Appellene til den amerikanske Kongressen om å vedta lovgivning for å straffe Kina over demokratiske rettigheter i Hong Kong finner sted samtidig som det pågår trekk for å brennmerke amerikansk-kinesere så vel som kinesiske studenter og akademikere i USA, som marionetter for Beijing og for å frata dem deres demokratiske rettigheter.
Enhver vending til Washington spiller rett i hendene på Beijing, som gjennom sine statseide medier forsøker å demonisere protestene i Hong Kong som radikale agitatorers og USAs «svarte hånds» verk. Ulike kommentatorer som har tatt sin suffli fra Beijing, har summarisk avvist bevegelsen som en fargerevolusjon made-in-the-USA, men de har ingenting å tilby millionene i Hong Kong som protesterer mot Beijings tunge, antidemokratiske hånd, og mot deres lakeier i territoriet.
Protestene ble utløst av legitime bekymringer for demokratiske rettigheter, i første omgang over lovgivning som ville tillate utleveringen av kritikere og opponenter av Beijing, til det kinesiske fastlandet på oppblåste anklager. Samtidig som dette lovfremlegget ble suspendert fortsatte bevegelsen å svulme, foret av raseriet over politiets brutalitet, men også av den større frykten for at Det kinesiske kommunistparti-regimet (CCP) i siste instans har til hensikt å pålegge Hong Kong sitt politi-stat-regime.
Underliggende for denne vedvarende protestbevegelsen er dypere bekymringer for den forverrende økonomiske og sosiale krisen i det som er en av verdens dyreste byer, som er dominert av små klikker av milliardærer, mens majoriteten av befolkningen kjemper med mangelen på rimelige boliger, med skyhøye priser, lave lønninger og svinnende arbeidsmuligheter. Protestene som svelte opp til deltakelse fra millioner har åpenbart involvert betydelige deler av arbeiderklassen, som også gjorde seg gjeldende gjennom generalstreikeaksjonen den 5. august, og siden mandag og tirsdag i forrige uke.
Det er ikke tilfeldig at det nå i kjølvannet av forrige ukes to-dager-lange streik gjøres bevisste anstrengelser for å avlede disse protestene, i retning mot amerikansk imperialisme. Den offisielle opposisjonsgrupperingen kjent som pandemokratene, og de fagforeningene og gruppene som følger deres ledelse, representerer sjikt av Hong Kongs kapitalistklasse som motsetter seg Beijings overtredelser inn på deres domener, men som samtidig er skrekkslagne for ethvert utbrudd fra arbeiderklassen.
Arbeidere og ungdom som ønsker å kjempe for demokratiske rettigheter bør motsette seg vendingen til amerikansk imperialisme, men å gjøre det som er det nødvendig med et uavhengig politisk perspektiv. Marsjering til det amerikanske konsulatet kan bare fremmedgjøre den virkelige politiske allierte for protestbevegelsen i Hong Kong – det vil si den kinesiske arbeiderklassen. Kinesiske arbeidere står overfor de samme angrepene på demokratiske og sosiale rettigheter fra CCP-regimet i Beijing, men de er i overveldende grad fiendtlig innstilte overfor USA, som for tiden mønstrer en handelskrig og truer med en fullskala krig mot Kina.
Protestene i Hong Kong er del av gjenkomsten av arbeiderklassen internasjonalt, som allerede har manifestert seg i «gul vest»-bevegelsen i Frankrike, med opposisjonsprotester på Puerto Rico og med voksende streikebevegelser i USA og Europa, og med sosiale omveltninger i Afrika. I opposisjon til dreiningen til USA og Trump, bør arbeidere og studenter i Hong Kong orientere seg til denne internasjonale bevegelsen som er under utvikling i arbeiderklassen, og spesielt i USA.
Det eneste grunnlaget for en forening av arbeiderklassen er i en felles kamp mot kapitalisme, og for sosialistisk internasjonalisme. For å gjøre dét, er det viktig å opponere mot alle former for nasjonalisme og sjåvinisme – og helt spesielt både mot den reaksjonære kinesiske patriotismen som promoteres av Beijing, og mot den like reaksjonære Hong Kong-«lokalismen» som gjør syndebukker av fastlandskinesere for de forverrede sosiale betingelsene som kapitalismen har skapt. Grupper og partier som tar til orde for et «uavhengig» kapitalistisk Hong Kong søker på den ene eller den andre måte å få protestbevegelsen underordnet imperialismen.
Kampen for sosialisme krever en politisk avklaring av de viktigste strategiske erfaringene fra 1900-tallet, særlig av den forræderske rollen til stalinismen og dens kinesiske variant, maoismen. Den kinesiske revolusjonen i 1949 var en betydelig begivenhet, som fikk slutt på imperialismens lange dominans over Kina, og fikk forenet det fragmenterte landet og hevet levestandardene. Men fra starten av var den avkortet og forvrengt av CCP-regimet, som hevdet å tale for arbeiderklassen og for massene, men som arbeidere og bønder absolutt ikke hadde noen påvirkning på.
Basert på det nasjonalistiske stalinistiske perspektivet med «sosialisme i ett land» førte Mao og CPP-regimet Kina inn i ei økonomisk og strategisk blindgate. Bare 23 år etter revolusjonen sluttet Mao sin fred med amerikansk imperialisme, og satte med dét rammeverket for den kapitalistiske restaureringen fra 1978, som raskt akselererte etter den brutale undertrykkingen av arbeidere og studenter med Tiananmen-massakren i 1989, på norsk kjent som studentprotestene på Den himmelske freds plass. Kina har opplevd svimlende nivå av økonomisk vekst i løpet av de siste 30 årene, på bekostning av like svimlende nivå av sosial ulikhet, motgang og lidelser.
Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) – den trotskistiske verdensbevegelsen – er det eneste partiet som har ført en konsistent kamp mot stalinismen, mot dens apologeter og mot alle former for opportunisme i arbeiderklassen. Det er lærdommene fra denne tiår-lange politiske kampen som utgjør den essensielle politiske kapitalen som kreves for å lede de nye klassekampene, enten de er i Hong Kong og i Kina, eller andre steder i verden. Vi oppfordrer studenter og arbeidere til å kontakte oss, for å åpne for en dialog om disse viktige politiske spørsmålene, som skritt mot den nødvendige etableringen av en ICFI-seksjon i Kina.