Orkanen Dorian slapp sin vrede løs over Bahamas fra den traff øyene den 1. september. Mer enn ei uke senere er bildet som fremstår i etterdønningene et av usigelige ødeleggelser. Det offisielle dødstallet meldt av Bahamas’ myndigheter var mandag på 44, men de har advart for at dette tallet vil stige dramatisk. Øyenvitner mistenker at tapstall vil komme opp i hundrevis, eller kanskje tusener.
Som alltid med slike katastrofer krysset den naturlige komponenten – en av de største orkanene noen sinne registrert, bygd oppunder av global oppvarming – med sosial ulikhet og den politiske likegyldigheten fra styringselitenes side.
President Trump stilte til skue sin forakt for Bahamas’ befolkning som søker tilflukt i USA, i en tale han holdt utenfor Det hvite hus på mandag, som skilte seg lite fra hans holdning til sentralamerikanske flyktninger og immigranter fra Mexico
«Jeg vil ikke tillate folk som ikke skulle ha vært på Bahamas, å dra til USA,» sa han, «deriblant noen veldig dårlige mennesker, og noen veldig dårlige gjengmedlemmer, og noen veldig, veldig dårlige narkotikahandlere. Så dét kommer vi til å være veldig, veldig harde på.»
Slik er responsen fra den amerikanske styringsklassen på katastrofen bare 80 km utenfor kysten av Florida.
Trumps raljering etterfølger en hendelse sent på søndag, som involverte ei kommersiell ferge som var klar til å forlate orkan-herjede Freeport for Fort Lauderdale. En stemme over intercomen kunngjorde: «Alle passasjerer som ikke har amerikanske visa, vennligst gjør dere klare til å gå iland.» Mer enn hundre passasjerer, inkludert barn, forlot ferga forvirret og frustrerte. I mange tilfeller hadde de ventet nesten ei uke for å evakuere, og de hadde fått beskjed om at de ikke trengte visum.
US Customs and Border Patrol (CBP) insisterte på at det var fergeoperatøren, og ikke noe amerikansk myndighetsorgan, som hadde beordret passasjerene å gå iland. Uansett kilden til forvirringen er hendelsen symbolsk for den likegyldigheten som Dorian-overlevende konfronterer.
Sytti-tusen-mennesker er hjemløse av skjærgårdsnasjonens 390 000 innbyggere. Øyene Grand Bahama og Abaco ble hardest rammet av stormen, som ble klassifisert til kategori 5 og med vindkast målt opp til 350 km i timen, og stormflo og bølger på opp til 9-meters-høyde som oversvømte øyene i minst to dager.
Søk- og redningsmannskaper med kadaverhunder forsøker nå å rote gjennom vrakgods på Abacos der de plasserer de menneskelige rester de finner i likposer og kjølere. I Marsh Harbour, Abacos’ største by og en av de hardest rammede, fortalte begravelsesagenter ved et provisorisk likhus til CNN at vanskeligheter med å komme frem til lik forsinket deres arbeid.
Rønnebyene i Marsh Harbour var noen av de hardest rammede på Abacos. Mange fra Bahamas frykter at det høyeste antallet døde vil bli funnet der. Bahamas har noen av de strengeste bygningskodene i Karibien. Disse rønnebyene var imidlertid for det meste bebodd av innvandrere fra Haiti, mange av dem uten dokumenter, som har bygd sine hjem for hånd med kryssfiner og to-toms-fire-materialer.
Leger advarer for at en helsekrise kan bryte ut, og spesielt på Abaco der forurenset og giftig vann står over Marsh Harbour-nabolagene. De dårlig konstruerte husholdningene hadde uthus som toaletter, som nå er raserte sammen med resten av lokalsamfunnet.
Reportere har blitt vist kropper fastlåste under etterlatenskapene der de råtnet i det fri, eller de ligger oppblåste i vannansamlingene. Men for mange er deres kjære fremdeles savnet, og er ikke funnet eller registrerte. McAdrian Farrington fra Murphy Town, vest for Marsh Harbour, opptrådte på fjernsynssendinger i forrige uke, der han fortalte om hvordan hans fem år gamle sønn ble ført vekk av flomvannet, etter at han hadde plassert ham på taket av deres hjem i håp om å holde ham i sikkerhet. Hans sønn er fremdeles ikke funnet.
Tusenvis av mennesker fortsetter å strømme inn til hovedstaden Nassau, der stormherberger bestreber seg på å få innkvartert evakuerte fra de hardest rammede områdene. Ei kvinne som hadde evakuert til Nassau, fortalte til CNN: «Det er døde dyr og bensin i vannet.» Hun sa: «Klinikken var så ille tilredt at toalettskålene rant over. Kloakken kommer opp ... det ligger kropper i havna.»
I løpet av helgen ankom nesten 1 500 evakuerte til Palm Beach, Florida, hvor de ble kontrollert av immigrasjonsmyndighetene. For de som er evakuerte til Nassau, men som ikke har penger og ikke pass eller annen dokumentasjon, er det på nåværende tidspunkt ingen mulighet å kunne evakuere til USA.
Hubert Minnis, statsminister på Bahamas, sa under en pressekonferanse i forrige uke: «Vi er midt i en av de største nasjonale krisene i vårt lands historie.» Han la til: «Det skal ikke spares på noen krefter eller ressurser.» Men befolkningen blir stadig mer frustrert over det langsomme tempoet i rednings- og evakueringsoperasjonene.
Som for alle slike tragedier er det de fattigste og samfunnets mest utsatte som taper og lider mest. Data fra 2017 viser at nesten 15 prosent av befolkningen på Bahamas levde under fattigdomsgrensa, og at tallet hadde steget med 2 prosent siden 2014. Statsborgere fra Haiti har den høyeste fattigdomsraten, på mer enn 37 prosent.
På grunn av resesjonen steg antallet av Bahamas’ husholdninger som levde under fattigdomsgrensa på $ 5 000, fra 2007 til 2011 med 83 prosent. Barn under 14 år lider under det høyeste fattigdomsnivået, som også husholdninger med syv eller flere medlemmer.
Bahamas har ingen inntektsskatt, selskapsskatt, kapitalgevinstskatt eller formueskatt, og det gjør nasjonen ideell for business og utbytting. En 1955-avtale opprettet en tollfri sone i Freeport, med en nærliggende industripark som oppmuntring til utenlandske industriinvesteringer. Lovgivning fra 1993 utvidet de fleste Freeport-skatte- og avgiftsfritakene, og gjorde dem gjeldende til 2054.
Etter turisme utgjør finanstjenester den nest viktigste sektoren av Bahamas’ økonomi, på grunn av landets status som et offshore finansparadis. Hundrevis av banker og trustforetak er lisensierte der.
Mens bankierer og investorer plyndrer økonomien ble det i 2015 pålagt en sosialt regressiv merverdiavgift (MVA) på 7,5 prosent, som fra juli 2018 ble hevet til 12 prosent, og er målrettet mot arbeidere og de fattige, deriblant de som nå er mest rammet av Dorian.
Det siste tiårets naturkatastrofer peker på et mønster av bevisste forsømmelser, som respons på slike tragedier, og spesielt fra den amerikanske regjeringens side:
Den 29. august 2005: Orkanen Katrina traff land i New Orleans, Louisiana, som en orkan av kategori 3, som krevde tusenvis av liv og fordrev ytterligere mange tusen.
Den 12. januar 2010: Et jordskjelv med styrke 7 på Richterskalaen inntraff på Haiti, og rammet anslagsvis 3 millioner mennesker og drepte utallige hundretusener.
Den 20. september 2017: Orkanen Maria traff Puerto Rico med en styrke av kategori 4. Selv om den krevde mer enn 3 000 liv, har Trump-administrasjonen kontinuerlig nektet å godta dette dødstallet.
Helt til idag lever utallige tusener på Haiti og Puerto Rico fremdeles under presenninger og i elendige betingelser, og det er ingen grunn til å tro at det ikke også vil være tilfelle på Bahamas om ti år. Mens klimaforskere er enige om at det ikke er tvil om at global oppvarming har skapt betingelsene for stadig kraftigere værbegivenheter, gjøres det ingenting for å forberede seg på dem.
Dette skyldes fremfor alt underordningen av alle aspekter av det sosiale liv – fra befolkningens velvære, til beskyttelsen av planetenes helsetilstand og til formidlingen av humanitær bistand i møte med naturkatastrofer – til kapitalistprofittsystemet.