Financial Times utlegger loven for Labours Corbyn

Etter å ha publisert en artikkelserie under den generelle tittelen «The Corbyn Revolution», der de analyserer Jeremy Corbyns program for en Labour-regjering, har Financial Times (FT) avsagt sin dom.

FTs redaksjonelle lederartikkel den 8. september beskriver «et grufullt valg mellom en sannsynlig no-deal Brexit under Mr. Johnsons Konservative, eller det revolusjonære sosialistprosjektet til Jeremy Corbyns Labour» i ethvert kommende valg. Lederartikkelen avviser begge deler, og krever i stedet en «caretaker-regjering» [‘ivaretaker-regjering’] sammensatt av «Rebellalliansen» av pro-EU-MP-er [‘Members of Parliament’] – som består av Blairister, Liberal Democrats [sosialdemokratene], Scottish National Party (SNP) og to dusin nylig ekskluderte Toryer [fra Det konservative partiet]. Denne [caretaker-regjeringen] må bli «ledet av en mer pålitelig og mindre splittende figur enn Corbyn», for å kunne garantere mot en no-deal Brexit [exit fra EU uten handels- og tollavtale], for deretter å overlate makten til en mer stabil regjering.

FT er seg imidlertid akutt bevisst at, gitt de regjerende Konservatives absolutte dysfunksjonalitet og det sydende hatet mot dem blant arbeidende mennesker, er det en mulighet for at en Labour-regjering kommer til makten, eller i det minste blir avgjørende for etableringen av en «nasjonal enhetsregjering» bestående av pro-Remain-partiene [forbli i EU]. For å kunne møte denne muligheten etterlater FT-artikkelserien ingen tvil om hva som forventes av Corbynistene.

Corbyn har av sine masters [‘befalsgivere’] blitt gjort oppmerksom om at han enten må trekke seg, eller gi avkall på sine valgløfter og gjøre nøyaktig som han blir fortalt av finanseliten, ellers vil han på den ene eller den andre måten bli satt ut av vervet.

Dette trues det med til tross for FTs meget nøkterne vurdering av Corbyn og skyggefinansminister John McDonnells strengt begrensede økonomiske program. Én FT-artikkel bemerker at Labours løfter om infrastrukturutlegg ville støte mot grensen satt av partiets egen «budsjett-troverdighetsregel», utarbeidet av McDonnell før generalvalget i 2017.

En annen artikkel påpeker at skattehevingene lovet i Labours 2017-manifest – forutsatt at de faktisk skulle bli implementert – ikke ville være nok til å finansiere partiets nåværende løfter, selv med en «slutt på innstrammingene» etter bare den mest minimale definisjonen. Corbyns Labour ville ikke være mer «sjenerøst» mot Det nasjonale helsevesenet (NHS) enn Tory-partiet, konstaterer FT. Mens Labour hevdet at partiet ville fremskaffe £ 48 milliarder i året fra skattehevinger, har Institute for Public Policy Research antydet at mer enn £ 100 milliarder i året ville være nødvendig, for å få slutt på innstramminger og å muliggjøre «velstand og rettferdighet».

Likevel er det et sitat fra Terry Scuoler, tidligere sjef for produsentenes lobby Made UK, i samme artikkelserie, som beskriver utsiktene for en Labour-regjering som «marerittaktig». En «senior Labour-figur» hevder at Corbyn og McDonnell «ikke bryr seg f--k om City of London», og FTs redaktører hyler at Labour «ville ødelegge investortilliten, og de ville innlede en økonomisk katastrofe».

En annen artikkel i serien, med overskriften «UKs Labour ville beslaglegge selskapsaksjer for £ 300 milliarder», omhandler McDonnells foreslåtte overføring av 10 prosent av aksjene i alle foretak med mer enn 250 ansatte til de ansatte. I henhold til denne ordningen ville ansatte være kvalifisert for å motta opptil £ 500 i året i utbytte, mens resten skulle gå til sosiale fond kontrollert av regjeringen.

Ordningen ville gradvis implementeres over 10 år, mens FT og avisas kilder bemerker at ordningen sannsynligvis ville stange juridisk, både i domstolene og i Verdens handelsorganisasjon (WTO), i enda lengre tid. Ordningen gjør ingenting for å berøre det kapitalistiske profittsystemet, men effekten av den er beskrevet i et apokalyptisk språk. FT bemerker at Adam Smith-instituttet motsetter seg «ekspropriering» og «det største raidet på alle våre reiregg i manns minne». FT refererer seriøst den «mangeårige marxisten» McDonnells kommentarer fra flere år siden, om at «endringer ikke kommer fra folk som inntar sin te på Ritz. De kommer fra folket som stormer Ritz.»

Kilden for selvmotsigelsen mellom denne rasende reaksjonen og Corbyns veldig spake program er todelt.

For det første er standarden som er satt for enhver forestående regjering ikke bare å bevare styringsklassens makt, men å respondere på kravene fra en uforlignelig internasjonal kapitalismekrise og en kamp på kniven om lønnsomhet og geostrategiske fordeler. En Corbyn-regjering ville bli pålagt å utdype de rå angrepene på arbeidsplass- og sosialbetingelser som ble innledet under Margaret Thatcher.

Det er overhode ingen forskjell mellom Leave- og Remain-fraksjonene av styringseliten (Corbyn støtter å forbli i EU), hva angår nødvendigheten av å føre krig mot arbeiderklassen.

I november 2016 skrev Thatchers tidligere finansminister Nigel Lawson at Brexit-prosjektet var muligheten for å «fullføre Thatcher-revolusjonen». Nå angriper FT, som taler for Remain-seksjonene av britisk business, Corbyn for å true med å «omgjøre mye av Thatcherist-revolusjonen fra 1980-tallet», som «selv om det ofte var brutalt, førte til det nødvendige skiftet av maktbalansen mellom arbeid og kapital, som bidro til å levere sterkere økonomisk vekst ...»

For det andre tjener de uopphørlige angrepene utført mot den slavisk ettergivende figuren Corbyn som et kodet budskap til styringsklassens strateger. Den sosiale eliten frykter utvilsomt en «revolusjonær sosialistisk» utvikling nedenfra, og en «ekspropriering». De vet imidlertid at trusselen ikke kommer fra Corbyns gjenoppvarmede reformistiske kvakksalveri, men fra den sydende misnøyen i arbeiderklassen, etter år der deres levestandarder har blitt desimert av påfølgende regjeringer av alle politiske avskygninger.

Angrepene mot Corbyn er en advarsel for ham, McDonnell & co., om at de må tre inn på rekke, ellers blir de avskjediget. FT erklærer: «Mr. McDonnells første oppgave [i regjering] vil bli å si «nei», og skuffe mange mennesker på den radikale venstresiden» – og med dét menes at Labours første oppgave vil bli å angripe arbeiderklassen minst like brutalt som Toryene.

I et intervju med FT hevder en av Corbyns rådgivere at Francois Mitterrand, det franske Sosialistpartiets president på 1980-tallet, er en forløper. Til-og-med gitt Mitterrands foraktelige historikk er dette en absurd sammenligning. Sosialistparti-presidenten kom til makten i 1981 i en periode hvor det fortsatt var smuler å kunne tilby arbeiderklassen.

En mer nøyaktig forløper for en Corbyn-ledet Labour-regjering er Alexis Tsipras, og hans Syriza-parti i Hellas. Han ble valgt i 2015 på et program mot innstramminger, men Syriza gjennomførte i stedet dypere kutt og mer vidtrekkende privatiseringer enn sine forgjengere, støttet av en hær av opprørspoliti. Dette har resultert til en forødende fattiggjøring av greske arbeidere og deres familier.

Corbyn har opprettholdt [engelsk tekst] nære forbindelser med Syriza så langt tilbake som til 2012, og har møtt Tsipras for diskusjoner ved flere anledninger, mens Syriza-lederen var fullt belagt med påleggingen av innstramminger på den greske befolkningen. Under en konferanse for Partiet for europeiske sosialister, i Brüssel i oktober 2017 (etter at Syriza hadde vært ved makten i nesten tre år). sa Tsipras til Corbyn: «Hyggelig å se deg. Vi er veldig stolte av det du har oppnådd.»

Corbyn responderte: «Vi følger ditt eksempel. Jeg tror vi snart skal lykkes.»

Under dagens betingelser vil det overfallet Corbyn ville utføre på den britiske arbeiderklassen få Syrizas historikk til å blekne i sammenligning. Mens Hellas er et relativt lite og ikke-innflytelsesrikt land i periferien av Europa, er Storbritannia en av verdens største imperialistmakter – hjemstavn for et av de viktigste sentrene for global finans, og en ledende militærpartner i NATO. Dersom den britiske imperialismens verdensposisjon skal sikres kan det ikke fires én tomme for arbeiderklassen.

Under instruksjon fra styringsklassen ville Corbyns løfter om å få slutt på nøysomhet og innstramminger, og en nasjonalisering av grunntjenester [‘utilities’; det vi kaller offentlige tjenester, som vann og kloakk, m.m.] og av jernbanene, avskaffingen av skole- og studieavgifter, og alt annet oppløses i tynne lufta, for å bli erstattet av et program med utdypede innstramninger, en gjennomgående militarisme og angrep på demokratiske rettigheter.

Siden han inntok Labour-lederskapet for fire år siden er Corbyns historikk en ubrutt linje med forlik, tilbaketrekninger og svik, utført med begrunnelsen å tjene den «nasjonale interessen» – fra å samarbeide med fagforeningene for å sikre isoleringen og nederlagene for streiker, til hans reversering av sin motstand mot NATO og EU, til å akseptere at hans supportere blir utsatt for heksejakt av Blairistene, og drevet ut av partiet på falske anklager om antisemittisme. Siden Corbyn ikke var i stand til å bekjempe noen få hundre politisk giftige Blairister og sparke dem ut, til tross for hans støtte fra hundretusener av Labour-medlemmer og supportere, vil han gjøre det han får beskjed om når det gjelder å forsvare internasjonalt interessene til City of Londons rovgriske finanselite og den britisk imperialismen.

Forfatteren anbefaler:

Socialist Equality Party (UK) 2016 Third National Congress resolutions
Jeremy Corbyn and the Labour Party: The strategic lessons/ For a new socialist movement against militarism, austerity and war

Loading