Bilarbeideres kamp mot GM, Ford og Chrysler krever en global strategi

12 September 2019

Det er bare dager igjen før de fire-årige arbeidsavtalene for 158 000 arbeidere ved General Motors (GM), Ford og Fiat Chrysler (FCA) i USA utløper den 14. september.

Bilarbeidere er fast bestemt på å slåss mot synkende reallønninger, utbredelsen av lavtlønnet og midlertidig sysselsetting, og angrepet på arbeidsplasser og rettigheter. Tidligere denne måneden stemte arbeidere, med resultatet 96 prosent, for å iverksette det som ville være den første store nasjonale bilstreiken siden 1976.

Arbeidere konfronterer en ekstraordinær situasjon når deres kontrakter nå utløper. Fagforbundet United Auto Workers (UAW), organisasjonen som angivelig representerer dem, har blitt avslørt som et bestukket redskap for foretaksledelsen, der dens toppledere, deriblant organisasjonens president, står overfor potensielle kriminalanklager.

Når amerikanske arbeidere nå girer opp for dette slaget er 10 000 GM-arbeidere i Sør-Korea i den første fullskala streiken der i landet på 22 år. Den tre dager lange arbeidsnedleggelsen der rammer GM-sammenstillingsanleggene i Incheon vest for Seoul, og i Changwon 400 km sørøst for hovedstaden, såvel som GMs tekniske senter. Streiken etterfølger gjentatte trusler fra GM om at konsernet skal stenge ned operasjonene fordi arbeidskraftkostnadene er for høye.

Streikende bilarbeidere i Sør-Korea

Som del av sin globale omstillingsplan stengte GM ned sitt Gunsan-monteringsanlegg i mai 2018, og slettet med det 2 000 produksjonsarbeidsplasser, i tillegg til ytterligere tusener av arbeidsplasser i relaterte bransjer. Med støtte fra GM Koreas filial av Koreanske metallarbeideres forbund (KMWU), presset GM de gjenværende arbeiderne til å godta en lønns- og bonusfrys, og de trappet opp produksjonskvotene for å blåse opp lønnsomheten.

I de pågående forhandlingene krever nå GM en forlengelse av lønnsfrysingen. GMs visepresident for internasjonale operasjoner sa under sitt besøk i Sør-Korea i forrige måned, at konsernet var «ekstremt skuffet» over den planlagte streiken, og at de ville flytte produksjonen derfra til sine fabrikker i andre land, for å kompensere for tapt produksjon. Han truet også med at GM ville revurdere tildelingen av fremtidige modeller til deres sørkoreanske fabrikkanlegg.

I Nord-Amerika rapporterte på mandag GM-arbeidere ved det gigantiske Silao-produksjonskomplekset i det sentrale Mexico, at den lokal ledelsen der akselererer produksjonen og forfølger og trakasserer militante arbeidere som opponerer. Arbeiderne sier at speedup [produksjonsopptrapping] der er del av GMs internasjonale strategi for å øke produksjonen av selskapets svært lønnsomme pickup-lastebiler, i forkant av en eventuell streik i USA.

De meksikanske arbeiderne blir trakasserte og forfulgte fordi de nekter å være streikebrytere for GM. I kommentarer til World Socialist Web Site sa Israel Cervantes, én av de oppsagte: «Vi håper å kunne støtte folk i USA, og å få støtte derfra.» En av hans medarbeidere la til at en felles kamp med amerikanske arbeidere «ville være en flott strategi».

Bilarbeidernes kamper finner sted samtidig med en betydelig vekst av sosial konflikt og klassekamp på tvers av hele verden, fra masseprotestene på Puerto Rico og i Hong Kong, og til streiken denne uka av 4 000 piloter ved British Airways.

Arbeiderne er i ferd med å innse at det ikke er mulig å slåss mot globale foretak på et begrenset nasjonalt grunnlag. Tidligere i år gjorde 70 000 arbeidere som produserer bildeler og elektronikk i maquiladora-fabrikker i Matamoros, Mexico opprør mot sine pro-foretak fagforeninger, der de nedsatte streikekomitéer og lanserte spontanstreiker. De streikende arbeiderne rettet appeller om solidaritet til amerikanske arbeidere, da de marsjerte opp til USAs grense nær Brownsville, Texas og sang: «Gringos, våkn opp!»

Arbeidernes objektive bestrebelser på å forene seg og koordinere sine kamper over landegrensene er den kraftigste vaksinen mot den giftige nasjonalismen og xenofobien [fremmedfrykten] som promoteres av kapitalistregjeringer fra Trump-administrasjonen i USA og til dens høyreekstreme kolleger i Europa, til Modi-regjeringen i India og til ANC-regjeringen [African National Congress] i Sør-Afrika.

Arbeidernes vrede koker over. Men den kommende kampen må ledes av en bevisst internasjonal og sosialistisk strategi.

Bilprodusentene og de velbeslåtte investorene har så absolutt en global strategi. De bestemmer hvor de skal lokalisere produksjonen, basert på hvor fagforeningene forsyner dem med de billigste kildene for arbeidskraft, og de anvender deres globale operasjoner for å undergrave konsekvensen av én streik, i et hvilket som helst land. GM, Ford, VW og Nissan er alle engasjerte i en hensynsløs omstilling av deres operasjoner, der de stenger ned fabrikkanlegg og permitterer titusenvis, for å kunne posisjonere seg for den brutale konkurransen om å dominere krympende markeder og nye teknologier, som elektriske og selvstyrte kjøretøy.

Bilprodusentenes ekspansjon i Kina, India og andre «fremvoksende markeder» tørker allerede ut, på grunn av voksende handelskonflikter og nedgangen mot en global resesjon [lavkonjunktur]. Hundretusenvis av bilproduksjonsarbeidere i Kina og India har allerede mistet sine jobber.

GM registrerte 2018-profitter på $ 11,8 milliarder [NOK 106 milliarder], og har i løpet av de siste seks årene slust mer enn $ 25 milliarder [NOK 225 milliarder] til aksjonærene i form av tilbakekjøp av egne aksjer og i utbytte. Men dette er ikke nok. Fords kredittvurdering ble på mandag nedjustert av Moody's til «søppel»-status [‘junk’], hvilket gjorde det klart at Wall Street vil at bilprodusentene skal fortsette å redusere arbeidskraftkostnadene, med en utvidelse av midlertidig sysselsetting og en uthuling av bilarbeidernes helserettigheter [o. anm.: helseforsinkringer er i USA del av arbeidskontrakten], som Forbes nylig fordømte som «de siste rester av kvasi-sosialismen som dominerte amerikansk bilindustri i 100 år».

Bilarbeidere over hele verden er forbundet gjennom en global produksjonsprosess. Det er ikke noe som heter et «amerikanskprodusert» kjøretøy, ikke noe mer enn det finnes et meksikansk eller et kinesisk. Den ikoniske modellen Ford Mustang er sammenstilt i Flat Rock, Michigan med girkassedeler fra Kina, Frankrike, Storbritannia og Mexico. Mellom 8 og 9 millioner arbeidere er knyttet sammen i en svært kompleks global forsynings- og produksjonskjede, spredt over minst 62 land.

Den internasjonale integreringen av millioner av arbeideres ytelser, over hele verden, gir arbeiderne en enorm fordel, dersom de forstår hvordan de kan anvende den.

For å ta opp denne kampen må bilproduksjonsarbeidere i USA og internasjonalt bryte de korporatistiske og nasjonalistiske fagforeningenes strupetak, ved å bygge nye kamporganisasjoner, fabrikk-komitéer på grunnplanet, som er demokratisk kontrollerte av arbeiderne selv.

UAWs massive korrupsjon er ikke bare produkt av enkeltlederes handlinger. Det er det mest groteske uttrykket for omdanningen av fagforeningene til foretaksledelsens redskaper. Forankret i et nasjonalistisk og pro-kapitalistisk perspektiv, responderte fagforeningene på globaliseringen av produksjonen med å kollaborere med selskapene for å få drevet ned arbeiderklassens livsvilkår.

I flere tiår har UAW pushet løgnen at utenlandske arbeidere «stjeler amerikanske jobber», mens de har samspilt med foretakene for å få redusert arbeidskraftkostnadene og få omgjort amerikanske arbeidere til en billig, disponibel arbeidsstyrke for engangsbruk. Til gjengjeld har foretakene innvilget UAW-representanter millioner i bestikkelser, for å undertegne og håndheve pro-selskapsavtaler.

I hvert land konfronterer bilproduksjonsarbeidere fagforeningenes sabotasje, basert på et utdatert nasjonalt perspektiv og forsvaret av det kapitalistiske profittsystemet. Langt fra å forene arbeidere som kjemper mot transnasjonale selskaper, på tvers av landegrenser, gjør UAW i USA, Unifor i Canada, IG Metall i Tyskland, KMWU i Sør-Korea, og som resten av fagforeningene, alt de kan for å splitte arbeidere langs nasjonale skillelinjer.

Bare ved å frigjøre seg fra selskapenes betalte agenter kan amerikanske bilarbeidere smi kraftige bånd med sine arbeiderkolleger i Canada, Mexico, Sør-Korea og rundt om i verden, for å slåss mot de transnasjonale selskapene. I denne kampen vil Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) gjøre alt i sin makt for å bistå arbeiderne til å koordinere sine kamper og med å bevæpne dem med det politiske perspektivet og den revolusjonære ledelsen som er nødvendig for å få avskaffet kapitalistisk utbytting, en-gang-for-alle.

Jerry White