Dette er den første i en serie artikler viet Toronto International Film Festival 2019 (fra den 5. til den 15. september).
Årets Toronto International Film Festival, nå mer enn halvveis gjennomført, inkluderer 330 helaftens- og kortfilmer fra 84 forskjellige land.
På nåværende tidspunkt synes det allerede berettiget å hevde at de mest interessante og seriøse filmene på årets arrangement angår innvandrere og flyktninger, og forhold i Midtøsten og Nord-Afrika.
Dette er ikke tilfeldig. Flyktningkrisen er et gapende sår som menneskeheten er påført.
Som WSWS nylig rapporterte er det nå flere flyktninger enn noen gang siden andre verdenskrig. Antallet mennesker som er tvungent fordrevet rundt om i verden er nesten fordoblet fra 43,3 millioner i 2009 til 70,8 millioner i 2018.
Store antall menn, kvinner og barn har blitt tvunget til å forlate sine hjem i Midtøsten, Sentral-Asia og Afrika av et kvart århundre med kriger, ført – eller manipulerte – av USA og de europeiske maktene. Millioner flere har blitt tvunget til å flykte fra ubeskrivelig fattigdom produsert av imperialistisk dominans i Mellom-Amerika og Mexico.
Det som kanskje også reflekterer fremveksten av massemotstand mot elendigheten, på Puerto Rico, i Hong Kong, Sudan og Algerie, i «de gule vester» [gilets jaunes] -bevegelsen i Frankrike, er at flere filmer antyder en kommende gjengjeldelse for de med myndighet. I Atlantics (Mati Diop) kommer ubetalte arbeidere i Dakar, Senegal, tvunget til å krysse havet i båt på jakt etter muligheter, tilbake for å hjemsøke deres utbytter. I Les Misérables (Ladj Ly) søker undertrykt og plaget ungdom i de østlige forstedene av Paris å få hevnet seg.
Hearts and Bones (Ben Lawrence) fra Australia og Love Child (Eva Mulvad) fra Danmark behandler, hver på sin måte, de på flukt fra grusomheter eller traumer hjemme. I My English Cousin (Karim Sayad) vurderer en algerisk mann som i 2001 flyttet til nordøst i England å vende hjem. Rabah Ameur-Zaïmeches South Terminal fanger skremmende virkeligheten fra Algeries borgerkrig. Et av de mest spennende verkene på festivalen, Ibrahim: A Fate to Define (Lina Al Abed), omhandler filmskaperens far, en palestinsk militant, kanskje henrettet av hans egen organisasjon.
I en av de tidlige sekvensene i Paris Stalingrad (regissert av Hind Meddeb), om situasjonen til asylsøkere på gatene i den franske hovedstaden, henvender en ung mann seg til kamera: «Historisk sett er Paris en av de beste byene – nå sover vi på gatene.»
Filmens tittel viser til området nært metrostasjonen Stalingrad i Paris, som er lokalisert ved et torg oppkalt etter andre verdenskrigsslaget ved Stalingrad (1942-43). Mange flyktninger samlet seg i området før de ble presset ut av politiet og byens myndigheter.
Filmskaperen, som er innfødt fra Paris, begynner sin film ved daggry, når politiet gjennomfører et nytt raid. «Jeg bestemte meg for å ta mitt kamera og skyte.» Vi ser rekkevis av håpløst stilte mennesker, som i noen tilfeller har vært på flukt i årevis, meningsløst skjøvet rundt av byråkrater. En velfødd tjenestemann mister besinnelsen. Det må være svært stressende å behandle mennesker så hjerterått.
Det er en uformell flyktningeleir på boulevarden. Politiet ødelegger den og fjerner alt sammen, inkludert telt, madrasser, tepper. En eller annen sier: «Politiet visket ut livene våre.»
Immigrantene fører «et liv uten ro». En ung gutt sier: «Ei eneste natt [på gata] er forferdelig». Disse menneskene, fra Afrika og Asia, tilbringer måneder og til og med år som det.
Hind Meddeb, regissøren, introduserer oss for Souleymane, en ung mann fra Darfur i Sudan. Faren hans var bonde. Både faren og broren ble drept. «Landet vårt er vakkert, men det er krig overalt.» Han har tilbrakt fem år på veien, fra han var 13 til 18. Han sier at i Paris er det «kaldt». Men det er enda bare høst.
Vi møter en 14-åring fra Bangladesh. Det er hjerteskjærende. Politiet trakasserer ei forferdet gravid kvinne. De forhindrer ei lokal kvinne i å hjelpe, de skyver henne vekk. Raushet er ulovlig.
Souleymane vandrer rundt i Paris og resiterer dikt. Han synger også kjærlighetssanger. Mennesker er veldig utholdende. Han har sett forferdelige ting. Han og en venn forklarer, fra Libya: «Vi var som sauer, fanget i innhegninger.» Souleymane legger til: «De brydde seg ikke om at du døde.» Han jobbet i ei gullgruve nær grensa til Tsjad og Libya. «Du er en slave. De kunne bare drepe deg.»
Ei annen lokal kvinne hjelper to 16-åringer fra Guinea i Vest-Afrika. Det er snilt av henne, men dette er midlertidige plasterlappløsninger. Politiet iverksetter et nytt angrep. Undertrykkingen og trykket er konstant.
Myndighetene bestemmer seg for å plassere 4 000 mennesker i utkantene rundt Paris. De frakter dem med busser, men hundrevis må vente hele dagen. Det er en «ydmykende, nedverdigende» prosess. I regnet, midt i denne forferdelige situasjonen, resiterer Souleymane og andre vers fra Al-Saddiq Al-Raddi, en sudansk dikter.
Filmskaperen forklarer i sin beretning at «det å forsvare våre grenser foregår nå i hjertet av våre byer». En eller annen kommenterer: «Hvilket system. Hva kan vi gjøre?»
Vi ser steinblokkene bymyndighetene i Paris i februar 2017 plasserte under brua Porte de la Chapelle, for å forhindre at flyktninger satte opp en leir der. Da Pia Klemp, den tidligere kapteinen for flyktningeredningskipet Juventa, som med med hennes mannskap reddet tusenvis av flyktninger på Middelhavet, avviste en ærespris tildelt henne av Anne Hidalgo, Sosialistpartiets ordfører i Paris, henviste hun til denne grusomme handlingen.
Den franske regjeringen begynner å sende folk tilbake til Somalia, Sudan og Afghanistan, som om disse landene nå er trygge. De setter liv i fare.
Heldigvis mottar Souleymane sine papirer. Han begynner på en lærlingeplass ved et bilverksted. Han har nå ei jakke. Men bare 27 prosent av asylsøknadene ble innvilget i Frankrike i 2018. Mange av de avviste «hadde ikke sine papirer i orden,» som en medierapport forklarer.
Meddebs Paris Stalingrad er en tiltale mot de franske og parisiske myndighetene, og mot hele det offisielle politiske spekteret i Frankrike, fra «helt til venstre» og ut til høyre. Alle partiene og fagforeningene er medskyldige i denne prosessen.
WSWS bemerket nylig: «Hver natt i Paris, i viltvoksende teltleirer under motorveioverganger, på lokale lekeplasser og i parker, sover tusenvis av flyktninger på gata. De får ingen offentlige boliger, ingen penger, ingen mat og de har ingen juridisk rett til å jobbe. De er ofre for et kriminelt antiimmigrantregime overvåket av den franske staten og av EU, og støttet av hele det franske politiske etablissementet.»
Dersom kunstnere begynner å åpne øynene da er det en kjærkommen utvikling. Påfølgende artikler skal diskutere kompleksiteten og motsetningene i denne prosessen.
Fortsettelse følger