På onsdag kveld meldte den amerikanske høyesterett en rettskjennelse som opphever avgjørelsen fattet fra en lavere domstol i California, som i påvente av en endelig rettsavgjørelse hadde blokkert for gjennomføringen av Trumps forbud mot asyl for immigranter fra Mellom-Amerika.

Høyesterett godkjente legitimiteten til administrasjonens pseudo-juridiske argument at flyktninger frasier seg sin rett til asyl i USA etter folkeretten, ved at de på sin vei passerer gjennom et «trygt tredjeland». Dette argumentet er en juridisk fiksjon: nesten alle sentralamerikanske flyktninger passerer gjennom Mexico og Guatemala, to av de farligste land på kloden, på grunn av et århundre med utbytting av amerikansk imperialisme.

Asylforbudet er del av en rasistisk og xenofobisk kampanje eksplisitt rettet mot å bremse opp for immigrasjon. Onsdagens rettskjennelse innebærer at USAs høyesterett trolig vil beslutte i administrasjonens favør når saken kommer for en full høring av grunnlagene, enten i høst eller sent i 2020.

Onsdagens beslutning er en dødsdom for mange av de hundretusener av salvadoranere, guatemalere og honduranere, i tillegg til titusenvis av andre fra hele verden, som er på flukt fra imperialistkrig, foretaksutbytting og myndighetsvold.

De to demokratnominerte dommerne Stephen Breyer og Elena Kagan stemte sammen med de fem republikanernominerte dommerne, for å velte den lavere rettsinstansens beslutning som hadde erklært Trumps forbud å være «vilkårlig og inkonsistent», og derfor grunnlovsstridig.

Den moderne asylretten er beskyttet av FNs erklæring om universelle menneskerettigheter. «Retten til asyl» ble ratifisert i kjølvannet av nazistenes Holocaust, og var ansett som uatskillelig fra retten til å være fri fra slaveri, tortur og vilkårlig arrestering. Dersom demokratiske rettigheter skal ha noen betydning må de som får sine rettigheter krenket være fri til å søke sikkerhet. Den amerikanske styringsklassen avviser dette prinsippet.

De fem republikanske og de to demokratiske dommernes rettsbeslutning er uttrykk for en grunnleggende sannhet om amerikansk politikk. Selv om rivaliserende fraksjoner fra styringsklassen er bittert uenige i spørsmål om imperialistisk utenrikspolitikk er de forente i alle spørsmål som involverer demokratiske eller sosiale rettigheter, der hele spekteret av det politiske etablissementet – fra det såkalt «venstre» over til det fascistisk høyre – er forente mot befolkningen.

Innen torsdag ettermiddag hadde nyhetspublikasjonene tilknyttet Det demokratiske partiet nedgradert historien, eller forvist den fra deres onlineforsider, som et ekko av de demokratiske dommernes godkjenningsstempel.

New York Times droppet kjennelsen helt fra sin forside, mens Washington Post bagatelliserte dens betydning, der de eufemistisk kalte Trumps politikk «en dramatisk endring i måten den føderale regjeringen behandler de som søker nødhavn i USA», og «en av administrasjonens mest betydningsfulle tiltak for å avskrekke migranter ved sørgrensa».

De demokratiske presidentkandidatene opprettholdt også sin taushet om høyesterettskjennelsen, og innen dette skrives hadde den demokratiske kongresskvinnen Alexandria Ocasio-Cortez ikke så mye som meldt en tweet i opposisjon mot den. Hva angår Bernie Sanders så svarte han i november 2018 på spørsmål fra CNN om han mente alle asylsøkere burde gis rett til å bli i USA, resolutt: «Nei, det gjør jeg ikke. Jeg mener du må se det an, fra sak til sak.»

Både demokrater og republikanere sanksjonerte Trumps utplassering av 5 500 soldater til grensa mellom USA og Mexico. Begge fraksjonene stemte for å støtte Trumps ensidige og forfatningstridige overføring av milliarder av dollar for å bygge en mur langs grensa. Obama-administrasjonen konstruerte mange av de konsentrasjonsleirene Trump for tiden fyller med barn og foreldre.

De fascistiske elementene i ICE – Immigration and Customs Enforcement – og CBP – Customs and Border Protection – er oppmuntret av mangelen på opposisjon innenfra det politiske etablissementet. På onsdag rapporterte Newsweek at ICE «bygger et ‘state-of-the-art’ treningsanlegg for ‘bykrigføring’ [‘urban warfare’] som vil omfatte ‘hyperrealistiske’ simuleringer av hjem i Chicago og Arizona».

Etter å ha samlet sammen over 400 000 immigranter bare i 2019, forbereder de amerikanske innvandringsmyndighetenes Gestapo nå for uforlignelige politistat-tiltak. Masseraidene som utføres mot immigranter blir forberedt for anvendelse mot den bredere befolkningen.

Newsweek skriver at ICEs planer inkluderer byggingen av nabolag, for anvendelse til trening av agenter for masseraid. De nye opplæringsfasilitetene inkluderer «hyperrealistiske rekvisitter/design» for å simulere «bolighus, leiligheter, hoteller, offentlige fasiliteter og forretningsbygg».

ICE hevder at formålet med slik trening er å gjenskape «slagmarksforhold i øvelsesmiljøet», slik at «deltakerne så velvillig opphever sin vantro at de blir helt oppslukte, og til slutt helt vaksinerte mot stresset». ICE-dokumenter oppgir også at opplæringsfasilitetene, med byer og boligområder, vil være «opplæring i bruk av makt og defensive teknikker, med og uten våpen», for å «forberede ICE-offiserer på frontlinjene for føderal rettshåndhevelse».

Disse dokumentene viser at planer for diktatur og bykrigføring mot befolkningen er langt fremskredne. Målene for slike diktatoriske tiltak vil omfatte streikende arbeidere og politiske motstandere av administrasjonen, som vist av begge partienes støtte for rettsforfølgelsen av WikiLeaks-forleggeren Julian Assange under spionasje-loven, for «forbrytelsen» å ha offentliggjort bevis for amerikanske krigsforbrytelser.

Alle fraksjoner av styringsklassen er redde for veksten av sosial opposisjon i arbeiderklassen, og de ser utsikter til protester av skala som på Puerto Rico også på fastlandet, som en overhengende mulighet.

For å blokkere denne gryende bevegelsen nedenfra engasjerer styringsklassen seg i en viss arbeidsdeling. Trump mobiliserer sine fascistiske hjelpestyrker i ICE og CBP, fordømmer sosialisme, truer med å bli værende permanent i presidentvervet, og søker å få etablert et utenomparlamentarisk grunnlag for et personalistisk diktatur.

Det demokratiske partiet er like dedikert til å skape rammeverket for diktatur, der det utvidet masseovervåkning og droneangrep under Obama-administrasjonen. Partiet er ikke mindre fast bestemt enn Trump på å kutte foretaksskatter, senke rentenivåene, kutte sosialprogrammer, avskaffe sikkerhets- og miljøbestemmelser og finansiere militæret.

Samtidig poserer demokratene bedragersk som det «folkelige» partiet, for å avvæpne og kontrollere sosial opposisjon. Oppgavene til demagoger som Sanders og Ocasio-Cortez er å forhindre at bredt anlagte ramaskrik over sosial ulikhet og Trumps fascistiske angrep på immigranter, skal utvikle seg i en uavhengig retning.

I januar og februar 2017, uker etter de største demonstrasjonene i amerikansk historie i opposisjon til Trumps innsettelse i embetet, brøt det ut masseprotester da Trump meldte en proklamasjon som forbød innreise fra syv land med muslimsk majoritetsbefolkninger. Hundretusenvis av mennesker deltok i spontane demonstrasjoner på flyplasser og i bysentre, der de krevde at regjeringen måtte oppheve den diktatoriske politikken. Protesterende adresserte ikke bare misnøye over innreiseforbudet, men relaterte også forbudet til de USA-ledede krigene som tvinger millioner på flukt fra sine hjem.

I frykt for at de skulle «tape narrativet» og bekymret for at demonstrasjoner også kunne trekke inn sosiale krav fra bredere lag av arbeidere og ungdommer, sendte Det demokratiske partiet raskt ut sine representanter for å overbevise folkemengdene om å stemme i det påfølgende årets midtperiodevalg, og ha tillit til søksmål som skulle utfordre innreiseforbudet.

Resultatet av Det demokratiske partiets inngripen var at høyesterett i 2018 stadfestet en revidert versjon av Trumps innreiseforbud, i sin avgjørelse Trump v. Hawaii. Etter at demokratene vant tilbake kontrollen over Representantenes hus, og med venstre-dekket fra ferske representanter som Ocasio-Cortez, Ilhan Omar og Rashida Tlaib, gikk så det demokratkontrollerte Huset sammen med det republikanerkontrollerte Senatet for å stemme for å innvilge Trump $ 5 milliarder til finansiering av ICE og CBP, og for utvidelse av konsentrasjonsleirene langs grensa mellom USA og Mexico.

Demokratenes rolle forklarer dette bemerkelsesverdige politiske faktum: Trump har oppnådd alt på sin antiimmigrantønskeliste, til tross for befolkningens overveldende motstand.

De som baserer sin politiske orientering på om hvorvidt demokratene er til venstre for Trump og republikanerne eller ikke, kaster bort sin tid. Anvendelsen av slike etiketter som «venstre» og «høyre» på de forskjellige fraksjonene av den amerikanske styringsklassen tilslører deres felles klasseposisjon. De er forente i forsvaret av kapitalistsystemet og forberedelsene for et hensynsløst tilslag mot arbeiderklassens politiske rettigheter og sosiale betingelser. En bevegelse mot krig, ulikhet og diktatur må ta denne grunnleggende politiske sannheten til etterretning.