GM stenger tilgangen til helsetjenester for streikende bilarbeidere, begynner med streikebrytere for å bryte streiken

Av Jerry White og Tom Hall
20 September 2019

Den 19. september kl. 19:00 Eastern Time arrangerer WSWS Autoworker Newsletter et online nettmøte for å diskutere strategien og perspektivet som er nødvendig for å vinne streiken. For å delta, besøk wsws.org/autocall.

Bilgiganten General Motors går til aggressive trekk for å bryte streiken til nesten 50 000 bilarbeidere i USA.

Konsernet har allerede stengt tilgangen til helsetjenester for streikende arbeidere og tvunget dem over på en substandard forsikring besørget av UAWs streikefond. Trekket ble av kommentatorer ansett som en vesentlig og bevisst provokasjon, der Detroit Free Press beskrev det som «å helle bensin på bålet».

Selskapet leier allerede inn streikebrytere for å få gjenåpnet viktige produksjonsfasiliteter, deriblant fabrikkanlegg i Arlington, Wentzville og Flint.

Det gigantiske bilkonsernet taper opptil $ 100 millioner dagen på grunn av streiken, som allerede har ført til mangel på deler og nedtrapping av produksjonstakten i Canada og Mexico. GM har kunngjort 1 200 midlertidige permitteringer ved sitt monteringsanlegg i Oshawa på grunn av mangel på deler. Delleverandøren Lear har permittert en hel avdeling ved sitt anlegg i Ramos Arizpe, Mexico.

Streikevakter ved monteringsanlegget Detroit-Hamtramck Assembly

Den globale virkningen av streiken demonstrerer interesseenheten mellom amerikanske arbeidere og deres brødre og søstre rundt om i verden, som er integrert i en global produksjonsprosess og som står overfor de samme transnasjonale konsernene. Dessuten har GM-arbeidere overveldende støtte fra arbeidere i andre land, som demonstrert av møtene holdt av bilarbeidere i Silao, Mexico til støtte for den amerikanske streiken.

Bilarbeidere slåss ikke bare mot administrerende direktør Mary Barra og andre konserndirektører i Detroit. Bak dem står Wall Street og mektige globale investorer som forlanger en intensivering av angrepet på arbeiderklassen, for å by drivstoff til den endeløse stigningen i aksjemarkedene.

Bare få uker etter at Wall Street truet med å redusere Fords kredittvurdering til «søppelstatus» for manglende implementering av rask og rå nok kostnadsnedskjæringer, meldte kredittvurderingsbyrået Moody's den samme trusselen for GM, dersom konsernet ikke raskt slår ned streiken og pålegger arbeiderne sine diktater.

I en spalte i New York Times på tirsdag advarte Steven Greenhouse for at «Bilarbeiderstreiken er større enn GM». Den er del av ei bølge av streiker de siste to årene, av lærere, supermarkedspersonale, hoteller og andre arbeidere, som har blitt oppildnet av «amerikanernes utbredte misnøye med lønnsstagnasjon og inntektsulikhet, selv om foretaksprofittene flyr høyt». Greenhouse skriver at «vellykkede streiker skaper flere vellykkede streiker».

Alvoret som styringsklassen ser på denne kampen med, vises av den raske intervensjonen fra Trump-administrasjonens side, som ønsker en slutt på streiken og å få presset gjennom en avtale der UAW godtar ledelsens vilkår, i bytte mot å holde ett eller to fabrikkanlegg åpne, og angivelig «redde amerikanske arbeidsplasser».

Hva angår demokratene er de bilarbeidernes bedragerske venner. Samtidig som de påstår de støtter streiken er deres hovedbekymring å få opprettholdt UAWs organisatoriske dominans, og å få tvunget gjennom ytterligere innrømmelser. Det var Obama-administrasjonen, i kollaborering med UAW, som førte an i angrepet på bilarbeiderne under 2009-omstruktureringen av GM og Chrysler, som inkluderte utvidelse av to-nivå avlønningssystemet og elimineringen av overtid etter åtte timer.

Hva angår UAW har forbundet ingen strategi for seier, men derimot en strategi for nederlag. UAW, med en toppledelse som står overfor tiltale for underslag og bestikkelser, har tvunget 110 000 ansatte ved Ford og Fiat Chrysler til å fortsette å jobbe selv om begge bilprodusentene krever lignende, om ikke verre, innrømmelser fra sine arbeidere.

Samtidig betaler UAW ingen streikeytelser for den første uka, og deretter ynkelige $ 250 i uka, som garanterer at arbeidere vil komme under finansielt press for å få avsluttet streiken.

UAW har heller ikke oppfordret til massive streikevakter og massedemonstrasjoner for å få stoppet streikebrytning. På noen steder beordrer forbundet eksplisitt arbeidere å tillate streikebrytere å passere ubehindret, der de kynisk bruker trusler om arrestering for å skremme arbeidere. Dessuten ble streiken først kalt etter at fagforeningen på søndag beordret produksjonsarbeidere å krysse streikevaktene til vedlikeholdsarbeiderne, som også er organisert i UAW.

UAW frykter at selv en fornemmet seier ville oppmuntre andre arbeidere til å gjøre opprør mot flere tiår med fagforbundstøttede innrømmelser, og forpurre fagforbundets flere-tiår-lange relasjoner med selskapene. Forbundets «forhandlinger» med GM er lite mer enn en stor plea bargain [amerikansk juridisk begrep: forhandling om straffenedsettelse mot skyldsinnrømmelser og løfter om rettskraftige vitneutsagn mot andre] der figurer som [UAW-president] Gary Jones og flere håper å unngå lange fengselsdommer, ved å demonstrere sin verdi ved å få stengt ned streiken så snart som mulig.

For å gjennomføre en seriøs kamp må arbeidere bryte den UAW-pålagte isoleringen av streiken, og mobilisere arbeiderklassens fulle tyngde til bilarbeidernes forsvar.

Det krever etableringen av et nettverk av fabrikk-komitéer på grunnplanet, som opererer i hvert fabrikkanlegg, demokratisk kontrollert av arbeiderne selv.

GM-arbeidere organisert i fabrikk-komitéer burde snarest appellere til sine brødre og søstre ved Ford og Fiat Chrysler, som ikke er mindre fast bestemte på en kamp, om å melde seg med dem nå.

De må henvende seg ut i nabolagene, til studentungdommen, til lærere, lagerarbeidere og andre deler av arbeiderklassen, for å gjøre sin kamp til midtpunkt for en bredere bevegelse av hele arbeiderklassen.

Fremfor alt må bilarbeidere koble sin kamp sammen med arbeidere internasjonalt, som i hovedsak konfronterer de samme betingelsene og det samme globalt organiserte kapitalistsystemet. Spesielt betyr dette å knytte seg sammen med de titalls-millioner bilarbeidere og bildelarbeidere over hele verden.

Uten en slik internasjonal strategi, basert på en forståelse av klassekampens internasjonale omfang og karakter, er det umulig en gang å få organisert en enhetlig bevegelse i den amerikanske bilindustrien, som ikke bare består av Detroit-bilprodusentene, men av flere titalls utenlandsbaserte transnasjonale bilkonsern som opererer i USA.

Ta del i online nettmøtet som arrangeres av WSWS Autoworker Newsletter den 19. september kl. 19:00 Eastern Time. For å delta, besøk wsws.org/autocall.