Hva er på spill med UK Supreme Courts beslutning om suspenderingen av Parlamentet?

Av Thomas Scripps
20 September 2019

På tirsdag begynte Storbritannias høyesterett [UK Supreme Court ] sin høring om lovligheten av statsminister Boris Johnsons suspendering av parlamentet i fem uker fra den 10. september. Det var forventet en rettskjennelse innen idag fredag, eller tidlig i neste uke.

Denne ekstraordinære juridiske og politiske begivenheten stadfester den fullstendige konstitusjonelle krisen fremprovosert av Brexit. Storbritannias høyesterett hører bare saker som reiser det domstolens dommerne anser å være et essensielt punkt om hvordan Storbritannias lover skal tolkes og anvendes.

Selv med dette er det bare andre gang i domstolens 10-årige historie at det maksimale antallet av elleve dommere setter seg sammen og kommer til en beslutning. Første gang var i 2017, i en annen Brexit-relatert høring, da et juridisk team av pro-EU krefter med hell argumenterte for at ministre ikke kunne utløse [den gjeldende EU-avtalens] Artikkel 50 – som innleder fratredelsesprosessen fra EU – uten en avstemming i Parlamentet.

Ved åpningen av denne ukas sak sa BBCs juridiske korrespondent Clive Coleman: «På en måte ser vi her gjennom speilet, hva angår forfatningsrettslig juss.» Dette ble gjengitt av dr. Joelle Grogan, jussforeleser ved Middlesex University, som sa: «Vi befinner oss i et usett, ikke-kartlagt terreng.»

Der han uttalte seg utenfor domstolen sa den politiske kommentatoren David Dimbleby til reporterne: «Jeg levde gjennom Suez-krisen, gruvearbeidstreiken, jeg levde gjennom poll tax-debatten [en jevn skatt utlignet per registrert innbygger] og problemene den gangen. Jeg levde gjennom Irak-demonstrasjonene; jeg har aldri sett landet så splittet som dette.»

Mediekommentatorer på tvers av hele det politiske spekteret har vært tvunget til å gå nesten 370 år tilbake, til regjeringen til Charles I – som gikk forut for en ødeleggende borgerkrig, hvor kongen mistet sitt hode – for en passende parallell. Dronningen selv har blitt dratt inn, der hun formelt suspenderte Parlamentet, som det er konvensjon etter råd fra hennes Privy Council [dronningens råd, sammensatt av seniorpolitikere, tidligere medlemmer av House of Commons og/eller House of Lords] og etter å ha mottatt råd fra den sittende statsministeren.

Den britiske høyesteretts høring etterfølger, og søker å få forent, motsatte rettskjennelser avsagt av separate domstoler i England og Nord-Irland, og i Skottland.

Den 6. september avviste domstolen Englands høyesterett [High Court in England] et argument om at Johnsons suspendering var «et ulovlig maktmisbruk». Dommerne der sa i deres domsbeslutning, publisert den 11. september, at de mente Johnsons avgjørelser «var av iboende politisk karakter og det er ingen juridiske standarder for å dømme om deres legitimitet». De konkluderte: «Statsministerens avgjørelse var ikke juridiserbar. Det er ikke et anliggende for domstolene.»

Rettskjennelsen fra den skotske domstolen [Scottish Court of Session], avgitt den 11. september – som omgjorde beslutningen fra en lavere skotsk domstol – erklærte at Johnsons suspendering av Parlamentet var «ulovlig», fordi suspenderingens formål var å forhindre «parlamentarisk kontroll av den utøvende myndighet [dvs. regjeringen]». Dommerne der opprettholdt at domstolene har makt til å gripe inn på denne måten, fordi denne kontrollen er «en sentral søyle for prinsippet om god styring nedfelt i konstitusjonen» som følger «demokratiets prinsipper og rettsstatsprinsippet». De la til at suspendering av Parlamentet var «et skjerpende tilfelle av svikt i overholdelsen av allment aksepterte standarder for offentlige myndigheters opptreden».

Dagen etter avviste den nordirske høyesterett [Belfast High Court] et argument som utfordret lovligheten av en no-deal Brexit, med den begrunnelsen at det ville bryte Langfredagsavtalen fra 1998, som EU-loven fra 2018 (Fratredelse) lover å beskytte.

Det ble bekjentgjort av regjeringens no-deal beredskapsplanlegging at løfter om ikke å etablere ei politisk inflammatorisk «hard» grense mellom Nord-Irland og resten av Irland ble ansett som «uholdbare på grunn av betydelige økonomiske, juridiske og biosikkerhetsrisikoer ... ingen effektive ensidige formildende tiltak for å takle dette vil være tilgjengelige».

Dommerne avviste argumentet på det grunnlag at hovedaspektene i saken «var iboende og umiskjennelig politiske». Dommer i appelldomstolen [Lord Justice] Bernard McCloskey kastet ut argumentet mot suspendering [av Parlamentet] i saken, og uttalte at det allerede var i sentrum for de juridiske utfordringene i England og Skottland.

De sentrale juridiske saksanliggendene den britiske høyesterett [UK Supreme Court] derfor skal ta stilling til er om domstolene legitimt kan avsi rettsbeslutning om suspendering, og i så fall om Johnsons suspendering av Parlamentet var lovlig.

Det er tre mulige kjennelser dommerne kan komme til. Dersom den skotske kjennelsen blir opprettholdt og den engelske kjennelsen veltet, da vil Johnsons suspendering av Parlamentet bli erklært ulovlig. Dette ville være en vesentlig seier for pro-EU opposisjonen, som da vil bli anvendt for å presse for en tilbakekalling av Parlamentet, og til og med for Johnsons avskjed. Dersom den engelske kjennelsen blir opprettholdt mot skottenes, da vil Johnson ikke ha noe mistillit fra domstolene og kan fortsette med sine planer om å håndheve en no-deal Brexit, mot parlamentarisk opposisjon og i møte med mulig juridisk sanksjon.

Det er også mulig for de britiske høyesterettsdommerne å opprettholde begge kjennelsene, siden Skottland og England har forskjellige rettssystemer. Det engelske og walisiske parlamentet vedtok en rettighetslov i 1688 [bill of rights], som bare sier at «parlamenter burde holdes ofte». Den skotske loven fra 1689 [claim of rights] går lengere, og krever at «parlamenter ofte må sammenkalles, og tillates å sitte».

Endeløse referanser gjennom hele denne saken til «demokrati», «suverenitet» og «rettsstatsprinsipp» bli anvendt av borgerskapets krigførende fraksjoner, der deres advokater trekker sammen stykker og deler av Storbritannias arkaiske forfatningslov (Storbritannia har ingen formelt nedfelt konstitusjon), for å presentere deres fløy som de legitime representanter for «folket».

Ikke desto mindre har denne juridiske kampen enorme politiske implikasjoner. Den britiske høyesterettssaken vil spille en vesentlig rolle i å bestemme Storbritannias innenriks- og utenrikspolitiske orientering i den kommende perioden. Høyesterettsbeslutningen vil også sette en presedens med alvorlige antidemokratiske konsekvenser: Enten vil rettsvesenet innvilge seg selv makten til å dirigere et valgt organ [Parlamentet], eller regjeringen vil få lov til å suspendere dette valgte organet etter sin egen vilje, og for sine egne politiske formål.

Mer umiddelbart truer saken med å produsere enorme sprekkdannelser i enheten Storbritannia, og truer med dens oppbryting. Storbritannia består av en union av England, Wales, Skottland og Nord-Irland. De motsatte forutgående rettskjennelsene i Den engelske høyesterett og Den skotske sesjonsdomstolen hviler på en juridisk forskjell som går tilbake til den såkalte Glorious Revolution fra 1688, som resulterte i tiltredelsen av et nytt kongelig dynasti. Men splittelsen er blitt brakt til live av de uforsonlige politiske forskjellene mellom den regjerende eliten i Skottland (som støtter opprettholdelse av EU-medlemskap) og den delen av borgerskapet representert av Johnson, som ser britisk imperialismes beste interesse i å være utenfor den europeiske handelsblokka, i en allianse med USA.

De neste dagers begivenheter vil bare styrke disse splittelsene, med Det skotske nasjonalpartiet (SNP) som blir stadig mer høylytt om et nytt uavhengighetsreferendum, for å få realisert deres program for et uavhengig Skottland som forblir i EU.

Situasjonen er enda mer eksplosiv i Nord-Irland, der Brexit truer med å gjenoppflamme de politiske spenningene og volden som stort sett ble kontrollert av Langfredagsavtalen fra to tiår tilbake. Dette er under betingelser der den nordirske nasjonalforsamlingen ikke har vært samlet på to-og-et-halvt år, som har ført til de facto direktestyre fra Storbritannia, og hvor republikanerne i Sinn Fein oppfordrer til en meningsmåling om forening med Republikken Irland. Under anken over Belfast høyesterettsbeslutning, som nå er på gang, erklærte en av saksøkerne at Brexit har «tent lunta i en dynamittgubbe».

Johnsons juridiske representanter sa at statsministeren vil «ta de nødvendige skritt for å overholde vilkårene i enhver erklæring fra domstolen», men under høringen nektet regjeringsadvokaten lord Keen å bli trukket inn i noen nærmere redegjørelse om hva de konkrete trinnene ville være dersom saken besluttes mot Johnson.

I tillegg nektet både Johnson og justisminister Robert Buckland, da de ble spurt direkte, å utelukke en andre suspendering av Parlamentet, etter den 14. oktober. Buckland sa: «For meg å sitte her og forestille meg hva som kan skje ved slutten av oktober, mener jeg, er nytteløst.»