Labour Party-konferansen som begynte på lørdag var satt til å domineres av konflikten om partiets Brexit-politikk.
Minst 81 fremlegg var innmeldt fra lokalavdelinger som oppfordret partiet om å love å føre kampanje for Storbritannias fortsatte medlemskap i Den europeiske union (EU). Labours nestleder Tom Watson og skyggeBrexit-minister Keir Starmer har i løpet av de siste ukene gjentatte ganger erklært at «Labour er Remain-partiet [forbli i EU]» og har krevd at lederskapet «utvetydig og klart» må stå frem for fortsatt EU-medlemskap. De fikk nylig tilslutning fra over hundre lokale Labour-byrådsledere, i et åpent brev til partiets nasjonale eksekutivkomité.
Labour-leder Jeremy Corbyns sentrale allierte, skyggefinansminister John McDonnell og skyggeinnenriksminister Diane Abbott, så vel som skyggeutenriksminister Emily Thornberry, har alle sagt at de personlig vil støtte remain i enhver fremtidig avstemning.
Som svar kom Corbyn med en uttalelse om sin posisjon i en artikkel publisert i avisa Guardian sist tirsdag. Han argumenterer for et generalvalg der Labour Party ville love å reforhandle en avtale med EU, dersom partiet blir valgt til å regjere, og ville sette denne avtalen opp mot alternativet å forbli, i en ny offentlig folkeavstemming.
Denne strategien ble bekreftet i møter med fagforeningsledere tidligere denne måneden og forsøker å sikre en ny folkeavstemning, samtidig som det opprettholdes et leave-alternativ på stemmeseddelen, som skal synes å ville bli tatt på alvor. Det er et bevisst vagt og uforpliktende stykke politisk spillfekteri, som praktisk talt ikke sier noe om Labours planer for tiden fremover.
Corbyn gir så godt som ingen detaljer om sin foreslåtte eventuelle avtale med EU, bortsett fra å si at den ville omfatte «en ny tollunion med EU; en tett relasjon med det indre marked; og garantier for arbeideres rettigheter og miljøbeskyttelser». Noen ytterligere detaljer ville reise vanskelige spørsmål om EUs vilje til å tilbringe ytterligere måneder i forhandlinger, og om hvordan et slikt forlik ville avvike fra enten tidligere statsminister Theresa Mays avviste avtale, eller Storbritannias nåværende relasjon med EU.
Mer problematisk er at en slik politikk er i strid med synet til en hærskare Labour-avdelinger og MP-er [Parlamentsmedlemmer], deriblant nære Corbyn-allierte, om å støtte remain, under alle omstendigheter. Bortsett fra fagforeningene er det ikke klart hvem sine synspunkter i hans eget parti Corbyn egentlig representerer. I erkjennelsen av dette faktum har Corbyn unngått alle forsøk på å få ham til entydig og klart å si hvilken posisjon han vil slåss for, og i stedet har han antydet at han vil forbli nøytral i enhver folkeavstemming, mens han tillater partiets MP-er, aktivister og byrådsrepresentanter å føre kampanje for deres foretrukne alternativ – med Corbyn som en Labour-statsminister forpliktet til «å utføre hva folket måtte bestemme».
Gitt den tilsynelatende styrken til pro-EU krefter, er det en klar mulighet for at Labour-konferansen instruerer partiet om offisielt å støtte remain. Og dersom Corbyns posisjon skulle vinne, ville det sannsynligvis avhenge av fagforeningsstemmene.
Det som er sikkert er at Corbyns posisjon ikke løser noen av de problemene den britiske arbeiderklassen står overfor.
Corbyns forslag, som ble fremstilt som et forsøk på å forene arbeidere som stemmer henholdsvis leave og remain, er i all hovedsak et klassesamarbeidstiltak for å ‘forene landet’ – arbeidere med konsernledere og aksjemillionærer. Corbyn skrev: «Labour er det eneste partiet som er fast bestemt på å bringe folk sammen.» Labour jobber mot en no-deal Brexit, fordi det er «uønsket av næringslivet, industrien, fagforeningene og det meste av allmennheten».
Klassegrunnlaget for Corbyns strategi er det samme som i Labours 2017-manifest, som erklærte at «Labour forstår at verdiskaping er en kollektiv bestrebelse – mellom investorer, arbeidere, offentlige tjenester og regjeringen.»
Den enorme sosiale krisen som arbeiderklassen har blitt påført i Storbritannia, blir det bare antydet til i Corbyns Guardian-artikkel, i ett dvaskt avsnitt, skrevet for ikke å rufse fjærene til nettopp disse «investorene»:
«Et valg vil handle om mye mer enn Brexit. Det vil være et valg mellom en Labour-regjering som vil føre rikdom og makt over i hendene på de mange, eller Johnsons fødte-for-å-styre Konservative som vil ivareta de privilegerte få. Det vil dreie seg om hvem som virkelig vil få slutt på nøysomhetspolitikken og levere den endringen Storbritannia trenger, investere i alle regioner og nasjoner av vårt land og gjenoppbygge våre offentlige tjenester, lokalsamfunn og industri.»
I det neste avsnittet tar Corbyn virkelig tak, der han gjentar: «Bare en Labour-regjering ville få en slutt på Brexit-krisen.» Han avslutter artikkelen med samlingsoppropet: «La oss stoppe en no-deal Brexit – og la folket bestemme.» Det er ikke et snev av betraktning eller hensyn til arbeiderklassens uavhengige interesser. Helt i samsvar med alle hans handlinger det siste året er Corbyns overordnede bekymring å bidra til å løse den britiske styringsklassens krise, på deres egne premisser.
Stilt overfor Corbyns stadig mer gjennomsiktige støtte for big business, og med den giftige politiske arven fra Brexit-folkeavstemningen som de bidro til å skape har Labours pseudo-venstre tilhengere gått i harnisk.
Sosialistisk arbeiderparti (SWP) er i sånn en blåknute som resultat av konsekvensene av deres «Left Leave»-strategi [‘Venstreorientert utmelding av EU’] og den fullstendige fallitten for «Corbyn-revolusjonen», at de på lørdag enda ikke hadde publisert én artikkel om den da forestående Labour-konferansen.
Sosialistpartiet (SP) blir tvunget til å påkalle John Lennons ånd og be sitt publikum om å «forestille seg» en verden der Corbyn er noe han ikke er [«imagine» a world].
De skriver: «Forestill dere hvor annerledes debatten om EU ville ha utviklet seg dersom Corbyn hadde holdt seg til sin tidligere posisjon for, helt riktig, å motarbeide den nyliberale karakteren til EU-bossenes klubb og dens politikk.»
«Forestill dere at han snakket direkte til de 100 000 Royal Mail-arbeiderne, mange av dem som er Leave-supportere, og som for øyeblikket holder avstemming om streikeaksjon mot en mobbete ledelse, at dersom han ble valgt ville han nasjonalisere Royal Mail?» Eller dersom han lovet å nasjonalisere truede stålfabrikker, «tvang ut de privatiserende» fra Det nasjonale helsevesenet (NHS) og fikk «avsluttet privatiseringen» og outsourcingen i byråd og embetsverket.
Sosialistpartiet skriver at «hver-og-én av disse politiske retningslinjene ville støte opp mot EUs nyliberale regler». Partiet unnlater å nevne at ingen av tiltakene egentlig er fremmet av Corbyn, og at de alle ville bli motarbeidet av de «nyliberale» Labour PM-ene nettopp Corbyn har beskyttet mot ekskludering fra partiet.
På tidspunktet for 2016-folkeavstemmingen om Brexit forklarte Socialist Equality Party (SEP) at det ikke kunne komme noe progressivt ut av å stemme for noen av alternativene på stemmeseddelen. I stedet oppfordret vi arbeidere til å ta en annen kurs:
«Mot den nasjonale sjåvinismen og xenofobien promotert av begge sider i referenumskampanjen, må arbeiderklassen fremme sitt eget internasjonalistiske program for å forene arbeidernes kamper i hele Europa, til forsvar for levestandarder og demokratiske rettigheter. Arbeideres alternativ til de transnasjonale selskapenes Europa er kampen for De forente sosialistiske stater av Europa.»
I løpet av siste ukene har flytransportarbeidere streiket mot British Airways i Storbritannia, Adria i Slovenia og Ryanair og Iberia i Spania. Togvakter i Storbritannia er fortsatt i strid med jernbaneselskapene, skotske bussjåfører har erklært seg for aksjoner og franske transittarbeidere streiker mot pensjonsreformer. Det pågår avstemming for streikeaksjonsautorisering fra hundretusener av ansatte i Storbritannias postvesen og i den høyere utdanningen. Et streikemandat er aktivt ved Fords fabrikkanlegg Bridgend i Wales, som truer med å forbinde britiske arbeidere til titusenvis av streikende bilarbeidere i Amerika – fagforbundet IG Metall sliter med å undertrykke en tilsvarende utvikling i Tyskland. Utviklingen av disse kampene på internasjonal basis, i en kamp for De forente sosialistiske stater av Europa, er den eneste virkelig sosialistiske ‘Brexit-politikken’.