Arbeidere ved Daimler-Benz i Tyskland støtter streikende GM-arbeidere

Av Gregor Link og K. Nesan
24 September 2019

Streiken til de 48 000 arbeiderne ved General Motors i USA har vunnet betydelig støtte fra bilarbeidere i Stuttgart. Blant tyske arbeidere anses den amerikanske streiken, som føres i opposisjon mot fagforeningen United Auto Workers, for å være en modig handling og en modell for forestående kamper i Tyskland.

I forrige uke distribuerte supportere av World Socialist Web Site kopier av artikkelen «Amerikanske bilproduksjonsarbeidere stenger ned General Motors» under skiftveksling ved Mercedes-Benz-anleggene Mettingen ved Stuttgart. Der diskuterte de streikens internasjonale betydning med arbeidere ved fabrikkanlegget.

Stuttgart er den nest-største byen i Sør-Tyskland og et av den europeiske bilindustriens sentre. I tillegg til å være lokalisering for Porsche-konsernets og flere store leverandørselskapers fabrikker huser byen også hovedkvarteret til Daimler AG [Aktiengesellschaft].

Tyske bilproduksjonsarbeidere ved et Daimler-fabrikkanlegg

Fabrikkanlegget Mettingen prosesserer metalldeler for Daimlers viktigste sammenstillingsanlegg i Untertürkheim. Ved produksjonsanlegget, som strekker seg over mer en to-millioner-kvadratmeter, produserer 19 000 arbeidere motorer, akslinger, girkasser og andre komponenter for bilindustrien. Totalt er drøyt 300 000 mennesker sysselsatt i Daimler-gruppa, som i 2018 omsatte for mer enn € 167 milliarder (NOK 1,665 billioner).

Orcan, en ung Daimler-arbeider fra Mettingen-anlegget reagerte med entusiasme på de amerikanske GM-arbeidernes streik. «Utrolig, nesten 50 000 arbeidere – du hører ingenting om det her i Tyskland. De må være skikkelig nervøse! Hvis det er måter vi kan få støttet de streikende amerikanske kollegene på, da må vi definitivt gjøre det!»

Hans synspunkter ble støttet av hans kollega Ibo, som la til: «Det er åpenbart hvorfor folk ikke hører om GM-streiken her – de er ikke interessert i å offentliggjøre noe om den! Der inne,» sa han og pekte mot fabrikken – «der holdes det så mye hemmelig, tro meg. I fjor begynte de å sparke folk, og i år også. De prøvde å bli kvitt meg, og ting vil bare bli verre med overgangen til elektrisk mobilitet.»

Orkan sa at konverteringen av produksjonen til elektriske kjøretøy vil få vidtrekkende konsekvenser for Tyskland og Europa, også for den politiske utviklingen. «Jeg tror ikke på at konsernene eller regjeringen er opptatt av å beskytte miljøet. Klimaproblemene er enorme, men dette handler om penger og makt. Akkurat som våpenhandelen i Midtøsten. Jeg har venner som var i Dubai, og de orienterte meg om manøvreringene og de hemmelige avtalene som ble utført der.»

Ibos kollega Süleyman understreket at forbindelsene mellom penger og makt ikke er begrenset til Midtøsten eller USA, men at de er spesielt tette i Tyskland: «Det er mye korrupsjon i mitt hjemland, men det er det også her. I Tyrkia har Erdogan alt under sin kontroll, men her, her er det industriene som kontrollerer alt.»

«Hvem tror du Merkel adlyder?» spurte Süleyman ironisk og pekte oppover, mot fabrikkledelsens etasjer. «Det er ikke kansleren som sier hva-som-er-hva. I stedet blir hun fortalt hva folket ved Daimler vil ha. Hun gjør ganske enkelt det aksjonærene vil. Det er ikke noe bedre enn det er hjemme i Tyrkia, tro meg, disse tingene vet vi om.»

Thomas, en annen arbeider, delte hans oppfatning. «Konsernene har makten her i landet – ingen andre. Når overgangen til elektromobilitet kommer, da vil de prøve å få permittert en hel masse folk. Det ligger allerede i kortene. Det antas at bare en-tredjedel av arbeidsstyrken vil være nødvendig.»

Diskusjonene med Daimler-arbeidere gjorde det klart at den amerikanske streiken mot General Motors blir ansett som et landemerke. «Det folket ved GM gjør, det er veldig bra. Det bør gjøres her!» sa Thomas. Han la til at korrupsjonsskandalen ved UAW ikke kom som noen særlig stor overraskelse. «Fagforeningene har ikke lenger den makten de hadde før. De gjør faktisk ingenting for arbeidere. Derfor ønsker ingen å bli medlem lenger.»

Han beskrev hvordan fagforeningen IG Metal splitter arbeidere. «Når det kommer ned til beinet, så er saken mellom midlertidige og fastansatte arbeidere, den at de som er fagorganiserte de blir, og de som ikke er det, vel de må gå. Det skaper mye trykk på arbeidsplassen.»

Joachim, en annen arbeider, sa: «Det er et system bak korrupsjonen i fagforeningene. Det handler ikke om individer; det handler om interessekonflikter, om såkalte ‘praktiske begrensninger’. Resultatet er en reell klikk. Jeg opplevde det selv; jeg var lenge medlem av IG Metal, men ikke nå lenger.»

«Klatring i stigen, økt lønn og fagforeningspolitikk, vel det ble bare for mye for meg. Og når den ene-eller-andre av dem skulle prøve å vise litt ryggrad, da var det bare ikke troverdig, og det etterlot en vond smak i munnen. På et tidspunkt var hele krangelen om lønninger og stillinger for mye for meg, og jeg sluttet.»

En arbeider som ville forbli anonym viste liten interesse i samtalen, inntil WSWS-reporterne gjorde det klart at de var i opposisjon mot IG Metall. Da sa han at «det er velkjent» at fagforeningene står på ledelsens side. Han ville helst ikke uttale seg om IG Metall. «Jeg har to barn, vet du, jeg må vokte meg for hva jeg sier. Men dere kan tro meg, jeg vet hva amerikanerne går gjennom.»

Klaus, en annen kollega, responderte på uttalelsen om at fagforeningene er på foretaksledelsens side. «Det er helt riktig – dette er ganske åpenbart nå. Med [IG Metal] får du ikke oppnådd noe. De fleste i bransjen som gjør seg noen tanker om det, de vet det også. Men det er bare noen få av oss, og vi er isolerte. Spørsmålet er, hva er neste trinn?»

Klaus reagerte veldig omtenksomt og med interesse, da WSWS-supporterne forklarte behovet for at arbeiderne måtte organisere grunnplankomitéer på fabrikkene, og forene arbeidere i Tyskland med de i USA, mot de globale bilkonsernene.