Nancy Pelosi, demokratenes kammerpresident i Representantenes hus [House Speaker], kunngjorde på tirsdag ettermiddag iverksetting av en formell riksrettsgranskning [‘impeachment’] rettet mot Donald Trump. Pågående etterforskninger ført av seks av Husets separate komitéer, skal nå samles via Pelosis House Speaker-kontor, for å avklare om det skal føres en prosess for riksrettstiltale [‘articles of impeachment’] mot den amerikanske presidenten.

Tiltaket markerer en betydelig opptrapping av konflikten innen den amerikanske styringseliten, mellom to høyreorienterte fraksjoner: demokratene, innordnet med deler av militær-etterretningsapparatet, og Trumps Hvite hus som i stadig-større-grad dreier seg i retning av mer personalistiske og diktatoriske styreformer basert på fascistiske appeller til militæret, grensepatruljen og politiet.

Den umiddelbare foranledningen for trekket i retning impeachment er bekjentgjøringen at Trump forsøkte å presse den ukrainske regjeringen til å gjenåpne etterforskning av Hunter Bidens aktiviteter, sønn av den ledende kandidaten for demokratenes presidentnominering for 2020, og tidligere visepresident Joe Biden.

Som alle Det demokratiske partiets tiltak truffet mot Trump siden han tiltrådte, kommer også drivkraften for dette siste tiltaket fra etterretningsorganene. En etterretningsoffiser og «varsler», enda ikke identifisert, meldte den 12. august inn en klage mot Trump over hans telefonsamtale den 25. juli med Ukrainas president Volodymyr Zelenskij, så vel som andre uspesifiserte handlinger.

Varslerens klage ble akseptert som «pålitelig» og «presserende» av Michael Atkinson, påtalemyndighetens etterretningsinspektør [Intelligence Community Inspector General], en Trump-utnevnelse fra det føderale karriereaktoratets rekker. Atkinson søkte å få informere Kongressen om klagen, som loven krever, men ble blokkert av sin boss Joseph Maguire, fungerende direktør for nasjonal etterretning (DNI), som konsulterte med justisdepartementet og Det hvite hus.

Det faktum at klagen faktisk fant sted – men ikke dens faktiske tekst – ble lekket til pressen og rapportert til Kongressen, og det utløste en serie medieoppslag som dokumenterte Trumps blatante forsøk på å bruke amerikansk militærhjelp som en spak for å bistå hans egen gjenvalgkampanje. Trump beordret $ 391 millioner i bistand til Ukraina tilbakeholdt, mens han presset Zelenskij til å gjenåpne korrupsjonsetterforskningen mot en ukrainsk gassoligark som plasserte Hunter Biden på styret for sitt energiselskap, mens [pappa] Joe Biden var USAs visepresident.

Trump innrømmet på søndag at han hadde reist spørsmålet om Biden-etterforskningen i samtalen med Zelenskij, som han erklærte «perfekt». Trump erklærte deretter på tirsdag, under et voksende politisk press, at han ville gi ut transkripsjon av samtalen fra den 25. juli på onsdag. I en indikasjon på en viss svekkelse av Trumps støtte i Kongressen, stemte det republikansk-kontrollerte Senatet samme dag enstemmig for å søke om varslerklagens fullstendige, uredigerte tekst.

I sin korte offentlige uttalelse om iverksetting av den formelle impeachment-granskningen refererte Pelosi til sine egne 25 år som forsvarer for det amerikanske etterretningsetablissementet i Kongressen, som går tilbake til hennes år i Husets etterretningskomité [House Intelligence Committee] enda før hun ble Det demokratiske partiets leder i Representantenes hus. Hun erklærte Trump skyldig i «svik» av hans embedsed og konstitusjonelle ansvar, og hun krevde at Maguire innen torsdag overleverte varslerrapporten, ellers ville han bli funnet å bryte loven.

Så sent som på søndag bremset Pelosi for en impeachment-granskning. Hun sendte ut et brev til hvert medlem av Representantenes hus med en advarsel om at Trumps fortsatte nekting av å utlevere dokumenter og fremstille vitner krevd av Kongressen, kunne føre til en «ny fase» av Husets etterforskninger av hans administrasjon.

Tippepunktet var tilsynelatende nådd på mandag kveld da syv av Representantenes hus’ ferske demokrat-representanter, alle veteraner fra militær-etterretningsetablissementet, meldte sitt felles krav om impeachment, i form av en kronikkartikkel publisert av Washington Post.

De syv inkluderer seks representanter fra gruppa World Socialist Web Site har etikettert som «CIA-demokratene». To av dem er faktiske eks-CIA-agenter, Elissa Slotkin fra Michigan og Abigail Spanberger fra Virginia. Fire er tidligere militæroffiserer: Elaine Luria fra Virginia, Mikie Sherrill fra New Jersey, Chrissy Houlahan fra Pennsylvania og Jason Crow fra Colorado.

Uttalelsen fra de syv identifiserer dem som «veteraner fra militæret og fra nasjonens forsvars- og etterretningsbyråer» som er bekymret over «uforlignelige beskyldninger mot president Trump». Uttalelsen fortsetter: «For å opprettholde og forsvare vår Konstitusjon må Kongressen avgjøre om presidenten faktisk var beredt til å bruke sin makt og tilbakeholdt fondsmidler for sikkerhetsbistand for å få overtalt et fremmed land til å hjelpe ham i et kommende valg. Hvis disse påstandene er sanne, mener vi at disse handlingene representerer en berettiget riksrettsgranskning [‘impeachable offense’].»

De syv fikk tilslutning fra tidligere CIA-direktør John Brennan – mannen som under Bush og Obama førte tilsyn med utbredt tortur og ulovlig spionering – som på tirsdag refererte til deres uttalelse i et kabelnett-tv-intervju, og tilsluttet seg deres oppfordring om Trumps impeachment.

Oppstillingen av Pelosi, Brennan og CIA-demokratene gir et glimt av de faktiske kreftene som er på-tokt i konflikten innen styringseliten, og den dominerende rollen etterretningsorganene spiller i den amerikanske politiske prosessen.

Demokratene velger å føre sin strid med Trump over hans påståtte misforvaltning av militærbistand for å fremme hans egne politiske interesser, og hans forsøk på å undertrykke kritikere innen etterretningsapparatet, og ikke over hans uopphørlige angrep på demokratiske rettigheter og hans tramping på konstitusjonelle prinsipper. Hvis de godkjenner articles of impeachment [iverksetting av prosessen for riksrettstiltale], da vil tiltalepunktene ikke være relaterte til Trumps atskillelse av immigrantbarn fra deres foreldre, hans beslaglegging av midler bevilget av Kongressen til andre formål for å anvendet dem for bygging av sin grensemur, eller hans oppmuntring av hvit-dominans-fantaster og fascister.

Begivenhetene i Ukraina viser faktisk en betydelig grad av enighet mellom de rivaliserende fraksjonene av styringseliten. Begge støtter de den amerikanske regjeringens mobbing av svakere land, der Biden [som visepresident] reiste til Ukraina i 2016 og truet med tilbakeholding av amerikanske bistandsmidler på $ 1 milliard, mens Trump faktisk tilbakeholder en mindre sum i år. Begge støtter de bevæpningen av den fasciststøttede regjeringen i Kiev mot ukrainske arbeidere og mot Russland, som er amerikansk imperialismes pågående politikk. Og begge aksepterer de at pårørende til USAs toppledere casher inn på sine familierelasjoner, slik Hunter Biden gjorde i Ukraina og Kina, og som Trump-familien nå gjør det globalt.

Det er betydelige meningsforskjeller, men de gjelder taktikkene og målene for amerikansk imprialismes utenrikspolitikk, og ikke hvorvidt USA skal anvende sin tyngde rundt om i hele verden. Den amerikanske styringselitens demokrat-innordnede fraksjon søker å få opprettholdt den høylytte antirussiske aksen i den amerikanske utenrikspolitikken i Midtøsten og Øst-Europa, som ble adoptert under Obama-administrasjonens andre periode, mens Trump har fokusert på en mer konfronterende tilnærming mot Kina.

Disse splittelsene ligger til grunn for antiRussland-kampanjen som demokratene har ført gjennom de to-første-årene av Trump-administrasjonen, med den falske påstanden om at Trump skyldte sitt presidentskap til russisk «innblanding» i 2016-valget, eller at han var Moskvas direkte marionett.

Trump avlyste et planlagt missilangrep mot Iran i juni, bare ti minutter før det skulle iverksettes. New York Times beskrev senere den beslutningen, i en setning som eksponerte Times’ og demokratenes krigsiver, som følgende: «Så ivrig som han er for å slåss med 280 karakterer på Twitter, har Trump vist seg å være dypt motvillig til å slåss med skarp ammunisjon på en reell slagmark.»

Det er foreløpig uklare sammenhenger mellom uroen innen Trump-administrasjonen og disse utenrikspolitiske tvistene. Dan Coates, direktør for nasjonal etterretning (DNI), en hauk angående både Nord-Korea og Iran, trakk seg i slutten av juli. Trump sparket sin nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton den 10. september, akkurat da krisen over Ukraina-varsleren var i ferd med å bryte ut. Bolton hadde vært en høylytt talsmann for krig med Iran og motsatte seg enhver slakking av amerikansk støtte til regimet i Kiev.

Det er slett ikke sikkert hvilken side i konflikten innen styringseliten som har overtaket. Men det er helt klart at hverken demokratene, innordnet med CIA og Pentagon, eller republikanerne som blir omformet av Trump til en ultrahøyreorientert og personalistisk formasjon av utpreget fascistisk karakter, tilbyr noe alternativ for arbeiderklassen.

Den pågående streiken ved General Motors og de voksende kampene blant andre seksjoner av arbeidere, viser arbeiderklassens sosiale makt. Denne makten må mobiliseres i en politisk kamp for å få stoppet angrepene på demokratiske rettigheter, for å motsette seg nedskjæringer av arbeidsplasser og levestandarder, og for å bekjempe faren for imperialistkrig. Dette betyr byggingen av en politisk massebevegelse av arbeiderklassen basert på et sosialistisk og internasjonalistisk program, helt uavhengig av, og i opposisjon mot begge fraksjoner av den amerikanske styringseliten og dens topartisystem.

Forfatteren anbefaler også:

The CIA Democrats and the US midterm elections

[24. september 2018]

Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi

[13. juni 2017]