Israels president Reuven Rivlin har bedt den like-før-tiltalte statsminister Benjamin Netanyahu om å danne en regjeringskoalisjon.

Det kommer i kjølvannet av sammenbruddet av forhandlingene om å danne en nasjonal enhetsregjering mellom Netanyahus Likud-parti og Blått og Hvitt-partiet til general Benny Gantz, tidligere stabssjef for Israels væpnede styrker (IDF).

Netanyahu har nå 28 dager på seg til å samle en koalisjon, med en mulig forlengelse på 14 dager før Rivlin, som er fast bestemt på å unngå et tredje valg, kan henvende seg til noen andre. Det betyr at han har som oppgave å danne en ny regjering samtidig som før-rettssak-høringer begynner den 2. oktober, i de tre separate korrupsjonsanklagene han konfronterer.

Da Gantz’ parti nekter å regjere i en koalisjon med Netanyahu synes sjansene for en ny regjering ledet av Netanyahu små. Selv om han skulle lykkes er det usannsynlig at hans bestrebelser skulle resultere i en fungerende regjering før mot slutten av året, nesten ett år etter at han i april kalte for nyvalg før planen, for å kunne sikre sin immunitet mot påtale.

I mai, etter at han mislyktes med å danne en ny regjering, forhindret Netanyahu presidentens rett til å nominere noen andre til å danne en regjering ved å innføre lovverk for oppløsingen av parlamentet og kalling av et nyvalg.

Valgene var for Netanyahu hele tiden et desperat spill for å unngå utsiktene til å måtte tilbringe resten av sitt liv i fengsel for korrupsjon. Hadde han vunnet valget ville han presset gjennom lovgivning som ga en sittende statsminister immunitet mot påtalemyndighetens tiltale, og om nødvendig ytterligere lovgivning for å undergrave Høyesteretts mandat som det ble vurdert sannsynlig å ville velte en slik immunitetslov.

Mens den veien kan være sperret foreløpig, forhindrer loven perverst nok en tiltalt parlamentsrepresentant å tjene som statsråd, men ikke som statsminister, som faktisk kan fortsette å inneha vervet helt frem til en gyldig dom. Følgelig er Netanyahu fast bestemt på å holde fast på statsministerembetet – han har også forsvarsporteføljen – som han ser som sitt ute-av-fengsel-kort, i forkant av enhver rettssak, mens det politiske liv domineres av hans korrupsjonsanklager og splittende taktikker, så vel som hans sønn Yairs giftige geberder.

Denne gangen ba Rivlin om, og mottok, forsikringer fra Likud – og Blått og Hvitt – om at de ville «returnere mandatet til presidenten dersom de ikke skulle klare å danne en regjering».

Rivlin forklarte at han til-og-med hadde tilbudt Netanyahu anledning til å vedta en lov som gjør det mulig for en statsminister å suspendere seg mens han er under tiltale og la en visestatsminister inneha embetet inntil statsministeren ble klarert. Det ville gjort det mulig for Gantz å lede regjeringen dersom Netanyahu skulle bli tiltalt, men Gantz avviste forslaget.

Netanyahu godtok det nye mandatet til å danne en regjering, og sa: «Min manglende evne til å danne regjering er litt mindre enn Gantz’.» Han oppfordret Gantz til bli med i hans regjering, med henvisning til sikkerhetsmessige, diplomatiske og økonomiske grunner og han reiste utsikter om både krig med Iran og en fredsprosess med palestinerne ledet av USAs president Donald Trump.

Den stadig dypere politiske krisen rundt Netanyahus andre mislykkede forsøk på å få dannet en regjering som ville sikre hans immunitet mot tre forskjellige og nært forestående strafferettsforfølgelser for korrupsjon, er uttrykk for den lammelsen som griper den israelske staten. På ingen måte unikt for Israel, har det paralleller i den bredere oppløsingen av tradisjonelle politiske oppsett som finner sted i alle av verdensimperialismens viktigste sentre.

Uansett utfallet for hans egen politiske karriere vil hans høyreorienterte, antiarbeiderklasse og militaristiske agenda videreføres, og utgjøre enorme farer for arbeiderklassen i Israel/Palestina og på tvers av hele regionen.

Denne ekstraordinære situasjonen har oppstått selv om Gantz’ såkalte «sentrum-venstre»-parti Blått og Hvitt vant 33 seter, ett mer enn Netanyahus parti Likud, i 120-seters-parlamentet Knesset. Situasjonen har oppstått fordi Netanyahu har støtte fra ytterligere 13 Knesset-medlemmer fra de ultraortodokse partiene Shas og Forent Torah Jødedom og det høyreorienterte partiet Yamina.

Dette tapet av minst seks seter i forhold til hans stilling før valget i april indikerer en avvisning av Netanyahus tarvelige rasistiske valgkamp, som var gjennomsyret av hatefulle ytringer mot både Israels palestinske borgere og landets venstreside – som førte til at Facebook to ganger suspenderte chatboksen hans – og som overtrådte flere valglover.

Ikke desto mindre har Netanyahu sikret seg støtte til ett sete mer enn den totalen som holdes av Gantz’ supportere, som inkluderer Labor-Gesher, Den demokratiske union og Den arabiske felleslista. Da det kom til stykket trakk tre av Den arabiske felleslistas 13 medlemmer sin støtte til denne generalen som ledet de to morderiske angrepene mot palestinerne i Gaza i 2012 og 2014, og det etterlot ham med bare 54 anbefalinger for statsministerembetet. Dette er første gang siden 1992, da Haddash-partiet anbefalte Arbeiderpartiets leder Jitzhak Rabin, at et arabisk parti har anbefalt noen-som-helst kandidat til statsministerposten.

Rivlin, som er lovpålagt å gi den Knessetrepresentanten med det største antallet anbefalinger første sjanse til å danne en regjering, hadde ikke annet valg enn å tilby Netanyahu statsministerposten.

Netanyahu står nå overfor den formidable oppgaven å prøve å sette sammen en koalisjon som kan holde et flertall av de 120 setene i Knesset. Han har allerede undertegnet en avtale med sine tre allierte partier, der han tilbyr dem ministerposter.

Blått og Hvitts partiledere er villige til å tjene i en nasjonal enhetsregjering, men har gjentatte ganger nektet å tjene i en Netanyahu-regjering, selv om de nesten ikke har noen vesentlige politiske, økonomiske eller militære meningsforskjeller med ham.

Hva angår utenrikspolitikken er begge partier like fiendtlig innstilte mot Iran. På hjemmebanen er de like fiendtlig innstilte overfor arbeiderklassen, der begge krever økte utlegg til militæret på bekostning av helse, utdanning, transport og andre grunnleggende tjenester.

I forholdet til palestinerne støtter begge jødisk overherredømme som det juridiske fundamentet for den israelske staten, begge støtter utvidelsen av bosetningene i de okkuperte områdene, annekteringen av Jordan-dalen og bosetningene, og undertrykkingen av palestinerne.

Faktisk var Gantz’ valgopprop «Bare den sterke vinner» og «Israel foran alt» – som viser at ingen forbrytelse er for stor for Israels styringselite. Han hadde ingen betenkeligheter med å bekjentgjøre sin egen kriminalitet: han skrøyt av å ha myrdet Ahmed Jabari, den tidligere Hamas-militærsjefen, i et israelsk flyangrep mot Gaza, som utløste krigen i 2012, og han skryter av å ha drept 1 364 «terrorister» i 2014-krigen med gevinsten av «tre-og-et-halvt år med ro», og av å ha «Satt deler av Gaza tilbake til steinalderen». Det siste var en referanse til bombekampanjen som ødela deler av Rafah og som nå er gjenstand for en ICC-etterforskning.

I løpet av de neste månedene skal en domstol i Nederland avgjøre om den har jurisdiksjon til å høre et sivilt søksmål mot Gantz, anlagt av en nederlandsk statsborger av palestinsk opprinnelse, for hans families død i Gaza i 2014-krigen.

Gantz’ betingelser for å ta del i noen som helst nasjonal enhetsregjering inkluderer en «liberal» administrasjon, men uten Netanyahus ultraortodokse partnere, som Netanyahu allerede har undertegnet en ny allianse med. Hans Hvitt og Blått-partis krav inkluderer å vedta det kontroversielle vernepliktsfremlegget som krever at ultraortodokse jøder skal tjene i IDF, iverksetting av offentlig transport på lørdager, innføringen av sivile ekteskap og implementeringen av en avtale om «egalitær» bønn (for menn og kvinner) ved Vestmuren, alle punkter som Netanyahus religiøse allierte motsetter seg.

Derfor vil Netanyahu sannsynligvis fokusere på å lokke Blått og Hvitts allierte parti Labor-Gesher, med sine seks Knesset-seter, til å bli med i hans koalisjon.

Men nøkkelfiguren er utvilsomt Avigdor Lieberman og hans nasjonalistiske parti Yisrael Beiteinu, som har åtte plasser og som har nektet å gå inn i blokk med noen av partiene. Denne tidligere Netanyahu-allierte som ble hans rival, og som har oppfordret til tvangsforflyttingen av Israels arabiske borgere til en-eller-annen formodet palestinsk stat, krever en sekulær nasjonal enhetsregjering, uten de religiøse partiene eller Den arabiske felleslista, som i tilfelle ville omfatte Likud, Blått og Hvitt og Yisrael Beiteinu.

Skulle Netanyahu mislykkes i sitt forsøk på å få dannet en ny regjering da vil han stå overfor trusselen mot sin partiledelse innenfra Likud, blant andre fra sin lengetidige rival Gideon Sa’ar, så vel som fra protesjéene Yisrael Katz, Gilad Erdan og Yuli Edelstein.

Under slike betingelser er det ikke utenkelig at Netanyahu, som før valget var beredt til å igangsette en krig mot Gaza inntil han ble frarådet av Israels statssadvokat, kan skape en «nasjonal nødssituasjon» – enten i relasjon til palestinerne eller til Iran og landets allierte i regionen – for å bygge opp under sin personlige tilslutning og for å forhindre enhver anledning for noen som helst andre – det være seg Lieberman, Gantz eller en rival innenfra hans eget parti – til å danne en nasjonal enhetsregjering.

Disse simple og prinsippløse manøvrene åpenbarer fraværet av ethvert politisk redskap innen det sionistiske politiske etablissement for den israelske arbeiderklassen, både den jødiske og den arabiske, for å kunne uttrykke sine sosiale bekymringer og interesser. De gjenspeiler den dype krisen for borgerlig styre som omsvøper staten, fremprovosert av tvillingetrykket fra den flere-tiår-lange militære undertrykkingen av det palestinske folket og av den økende sosiale ulikheten innen Israel selv, som rangerer blant de største i den utviklede verden.