Britiske MP-er tilbake i Parlamentet, etter at Høyesterett fant suspenderingen ulovlig

Underhuset [House of Commons] gjenoppsto sesjonen på onsdag etter kjennelsen i Storbritannias Høyesterett [UK Supreme Court] om at De konservatives statsminister Boris Johnson handlet ulovlig ved suspendering av Parlamentet i fem uker fra den 10. september. Parlamentsforhandlingene reflekterte likevel den ekstreme lammelsen som griper styringskretsene over Brexit.

Som forklart av WSWS, har Høyesterettsbeslutningen ikke gjort noe for å lindre krisen i styringskretsene. Mediene som er pro-hard Brexit responderte med å fordømme Høyesterett som en politisert institusjon som har forrådt «folkets vilje», ved å forsøke å forhindre Brexit.

Storbritannias statsminister Boris Johnson forlater 10 Downing Street på vei til Parlamentet, London onsdag den 25. september 2019. (AP Photo/Matt Dunham)

Daily Mails overskrift på forsiden var: «Boris blåse ut: Hvem styrer Storbritannia» og erklærte at statsministeren har «erklært krig mot rettsvesenet. ...» Sun, eid av mediemogulen og milliardæren Rupert Murdoch, beskrev rettskjennelsen som «en enestående handling av konstitusjonell vandalisme» der «11 dommere ble en ikke-valgt politisk entitet». Dette har «effektivt sett innvilget makten til å styre, ikke til vår faktiske Regjering, men til en useriøs Speaker og til en ikke-valgt Remainer-pseudoregjering[forbli i EU] som er for feig til å søke et mandat. Det er svimlende brennbart.»

Regjeringen satte også hælene ned, med sin antidemokratiske agenda, og avleverte den mest pro forma erklæringen om at den ville etterfølge kjennelsen om at den forrige parlamentsesjonen skulle gjenopptas. Det ble rapportert at Jacob Rees-Mogg, hard-Brexits leder i Parlamentet, beskrev Høyesteretts kjennelse som et «konstitusjonelt kupp».

Riksadvokat Geoffrey Cox spilte en sentral rolle i Johnsons autoritære trekk, da han informerte regjeringen om at en fem ukers suspendering av parlamentet var lovlig. I sin tale til Parlamentet avviste Cox betydningen av oppfatningen vedtatt av alle de 11 samlede høyesterettsdommere, om at Johnson hadde opptrådt ulovlig ved å suspendere Parlamentet i fem uker, og han sa til Parlamentet: «Det er ikke noe spørsmål om at Høyesterett fant på noen måte at noe råd som ble gitt [til dronningen, for å muliggjøre suspendering], var bevisst eller med-vitende-vilje misvisende.»

Cox gikk deretter på offensiven og beskrev kammeret der pro-EU-MP-er er i klart flertall, som et «dødt Parlament. ... Det har ingen moralsk rett til å sitte på disse grønne benkene.»

Før Parlamentet ble suspendert fokuserte Remain-støttende MP-er på å få vedtatt en Fratredelseslov fra EU (nummer 2) [European Union Withdrawal Act], for å få bundet Johnsons hender for å forhindre en no-deal Brexit [uten avtale]. Loven bestemmer at dersom det ikke oppnås noen exit-avtale med EU innen den 19. oktober, da må statsministeren be EU om en tre måneders Brexit-utsettelse.

Før Parlamentet ble suspendert nektet opposisjons-PM-er, ved to anledninger, å godta regjeringens kalling av et valg før en Brexit-frist satt for den 31. oktober var utelukket. På samme grunnlag har Remain-opposisjonen nektet å fremme et mistillitsvotum mot en kollapsende regjering, siden det trolig ville utløse et generalvalg under betingelser der Remain-fraksjonen er ute av stand til å bli enige om hvem som skal lede en midlertidig caretaker-regjering inntil et valg.

Cox bekreftet at regjeringen snart ville fremlegge et forslag som kaller for nye valg, og erklærte: «La meg fortelle dere sannheten: De kunne når som helst stemme for mistillit, men de er for feige. De kunne gå med på et forslag om å la dette kammeret oppløses, men de er for feige.»

Opposisjons-PM-er ville ikke støtte et umiddelbart valg, siden «for så mange av dem dreier det seg egentlig om å forhindre oss fra å forlate EU i det hele tatt.»

Johnson fulgte samme sporet senere samme kveld og gjentok at Høyesterett «tok feil i å uttale seg om det som i hovedsak er et politisk anliggende. ...»

Han utfordret Labour-leder Jeremy Corbyn, eller noen av de mindre opposisjonspartiene, til å fremme et mistillitsvotum mot hans regjering, hvilket ingen reagerte på. Der han spilte på ulingen fra Tory-benkene oppfordret han til en kampanje for å «frigjøre Islington One!» – en referanse til Corbyns valgkrets, og beskrev ham som en fange av sitt eget parti, som ikke fikk lov til å kreve et generalvalg fordi hans egne PM-er sannsynligvis fryktet at han skulle vinne et generalvalg, mer enn muligheten for at han ville tape det.

Johnsons kyting om Toryenes evne til å implementere deres reaksjonære antiarbeideragenda, postBrexit, har blitt muliggjort takket være Corbyns usle kapitulering for den proimperialistiske agendaen til partiets Blairist-høyrefløy, hans målbevisste innsats for å undertrykke klassekampen og avvisning av å mobilisere arbeiderklassen til å gripe inn selvstendig, i den alvorlige styringskrisen som britisk imperialisme står overfor.

Corbyn har i stedet blitt den levende legemliggjøringen av lammelsen som omslutter borgerskapet, der dets dominerende Remain-fraksjon vurderer hvorvidt han kan bli betrodd å lede en caretaker-regjering for å forhindre Johnson i å gjennomføre en økonomisk katastrofal no-deal exit fra EU.

Corbyn, som brukte flere tiår på å motsette seg EU – på grunnlag av et nasjonalistisk perspektiv han adopterte fra det stalinistiske Kommunistpartiet, Labours Bennist-venstre og fra fagforeningsbyråkratiet – har siden han ble partileder for fire år siden trofast artikulert de politiske diktatene for det Remain-støttende borgerskapet.

Han tilbrakte dagene som ledet opp til åpningen av Labours årkonferanse [engelsk tekst] på desperat søken for å sikre at hans Blairist-nestleder Tom Watson ble holdt på plass, ved å forhindre trekk for å få fjernet denne vidt foraktede figuren; han suspenderte trekk for fjerningen av andre PM-er ved valg; og opponerte mot en diskusjon om å gjenopprette Klausul fire i Labours konstitusjon, den såkalte «sosialist-klausulen», skrotet av Tony Blair, som forpliktet partiet til offentlig eierskap av kommandohøydene i økonomien.

Hans innsats har blitt behørig tatt ad notam, og Financial Times antydet at det kan være nødvendig å akseptere Corbyn som det midlertidige statsoverhodet for en nasjonal enhetsregjering, med oppgave å forhindre en no-deal Brexit. Der parlamentet kom igang igjen førte FT en redaksjonell lederartikkel som hevdet at for å unngå en «katastrofal no-deal exit ... burde det gjenopprettede Parlamentet ... vedta et misstillitsvotum mot statsministeren [Johnson]. Parlamentet bør bruke sin rett til å danne en caretaker-regjering som kan sikre en utsettelse av Brexit-datoen den 31. oktober, og organisere et generalvalg.»

Socialist Equality Party insisterte fra begynnelsen av at Corbyn ikke representerte et genuint alternativ for arbeiderklassen, og at hans lederskap ikke forandret Labours karakter, som det pålitelige statspartiet.

Ethvert middel som utelukker arbeiderklassen fra det politiske liv, inkludert å forhindre et valg, blir vurdert av Remain-fraksjonen for å få veltet Johnsons trusler om en no-deal Brexit. Siden helgen har opposisjons-PM-er, anført av Labours Watson, krevd en granskning av Johnsons forbindelser med den amerikanske forretningskvinnen og eksmodellen Jennifer Arcuri, 34. Sunday Times avslørte at da Johnson var London-ordfører ble han nær venn med Arcuri, hvorpå hennes foretak mottok mer enn £ 100 000 i offentlige penger.

I sitt tilsvar til Johnson presset Corbyn pliktoppfyllende denne agendaen der han krevde svar fra Johnson om hans relasjon med Arcuri. Men hans rolle i å avvæpne arbeiderklassen er karakterisert av hans nekting av å advare om det virkelige alvoret i farene som truer.

En av ministererklæringene som ble avgitt i går av Toryene var om deres Brexit-beredskapsplaner med kodenavn Operasjon Yellowhammer. I sitt svar til Johnson snakket Corbyn om den sannsynlige forstyrrelsen som big business ville bli utsatt for, og virkningen av stigende priser på mat og andre grunnleggende varer. Men han forble taus når det gjaldt regjeringens planer om å mobilisere så mange som 50 000 soldater og 10 000 fra opprørspolitiet, for å undertrykke den sosiale misnøye dokumentet spår vil oppstå. Det er fordi alle fraksjoner av styringsklassen er på samme linje om nødvendigheten av slike planer, for å kunne konfrontere arbeiderklassen i denne stormfulle perioden.

Loading