I forrige uka nådde den bitre politiske konflikten i Washington en ny og eksplosiv fase.
Demokratene går videre med en riksrettsgranskning sentrert rundt Trumps telefonsamtale den 25. juli med Ukrainas president Volodymyr Zelenskij, der Trump oppfordret til en etterforskning av Hunter Biden, sønn av tidligere visepresident Joe Biden, en ledende part i demokratenes 2020-presidentnominering.
Mer enn halvparten av alle representantene i Representantenes hus har signalisert deres støtte til riksrettsgranskingen kunngjort av demokratenes leder [House Speaker] Nancy Pelosi sist tirsdag.
Trump responderte på fredag med å kreve demokraten Adam Schiffs fratredelse som leder for Husets etterretningskomité, samtidig som han truet de ansvarlige for lekket informasjon om Zelenskij-telefonsamtalen med fysisk vold. Til ei gruppe karriererepresentanter fra utenriksdepartmentet i New York, sa han: «Vel, dere vet hva vi pleide å gjøre, i de gode gamle dager ... med spioner og forræderi?»
Denne språkbruken, med sin hentydning til utrenskninger og henrettelser, vitner om graden av politisk krise som griper styringsklassen og staten.
Hvordan konflikten vil spille seg ut de kommende ukene og månedene gjenstår å se. Demokratene har indikert at de vil gå raskt til verks med granskningen, med en anbefaling forventet allerede i november. Dersom Trump blir impeached, med en flertallsavstemming i Representantenes hus som er kontrollert av demokratene (det ville tilsvare en riksrettstiltale), da vil saken deretter prøves av Senatet, som er under republikanernes kontroll. En domfelling og fjerningen fra embetet krever to tredjedels flertall i Senatet.
For arbeiderklassen er det kritiske spørsmålet helt klart og tydelig å definere de involverte sosiale og klassebaserte kreftene som er i spill, og å utarbeide sin egen, uavhengige posisjon.
Dette er en konflikt mellom to reaksjonære fraksjoner fra den regjerende klassen. På den ene siden er Trump-administrasjonen, arbeiderklassens brutale fiende. I løpet av sine tre år i embetet har Trump kraftig eskalert programmet, støttet av begge partiene, for sosial kontrarevolusjon innenriks og militarisme i utlandet. Trump-administrasjonen har konstruert konsentrasjonsleirer og internert titusenvis av immigranter, har nektet flyktninger amnestirettigheter, dyrket høyreekstreme og fascistiske krefter, har elevert militærets rolle i innenriksanliggender, avvist kongressoppsyn og angrepet sosialisme som den største trusselen for landets fremtid.
Demokratenes opponering mot Trump er imidlertid ikke på grunnlag av noe demokratisk anliggende. Snarere taler de for de mektige delene av militæret og etterretningsapparatet som har mistet tillit til Trump-administrasjonens evne til å gjennomføre styringsklassens utenrikspolitiske agenda.
Skandalen over Ukraina-telefonsamtalen er iverksatt av etterretningsorganene. Det var en CIA-agent i Det hvite hus som utarbeidet rapporten som er grunnlaget for granskningen. Det var beslutningen fra ei gruppe kongressdemokrater trukket fra militæret og etterretningsbyråene som førte til at Pelosi og Schiff, begge med mangeårige tilknytninger til de samme byråene, omgjorde sin tidligere motstand mot riksrettsgranskning.
Demokratene har gjort det klart at de har til hensikt at riksrettsutredningen utelukkende fokuseres på Ukraina og på Trumps undergraving av USAs «nasjonale sikkerhet» – dvs. de grunnleggende strategiske imperativene for amerikansk utenrikspolitikk. Av denne grunn vil granskningen bli utført av Husets etterretningskomité, og denne komitéens leder Schiff.
Washington Post rapporterte på fredag at demokratledere «ser for seg en rask granskning». Et møte av demokratenes representanter i Representantenes hus «oppfordret lederskapet til å begrense utvekslingene rundt riksrettsgranskningen til nasjonal sikkerhet og Ukraina-sonderingen» ledet av Schiff, og «ikke om harangen av potensielle Trump-lovbrudd etterforsket av andre komitéer, inkludert Husets justiskomité, som tradisjonelt tar føringen i riksrettsprosedyrer».
Post rapporterte at noen seniordemokrater «argumenterer til og med for at andre komitéer bør gi avkall på potensielt eksplosive høringer som kunne distrahere etterretningskomitéens arbeid». Det vil bli «veldig få høringer, om noen», ifølge en toppmedarbeider for Det demokratisk partiet, der det meste av etterforskningen ville finne sted i «intervjuer bak lukkede dører».
Demokratene ønsker ikke en gjentakelse av Watergate-etterforskningen av Richard Nixon, med den gangens omfattende offentlige høringer, som ble kringkastet direkte på fjernsyn. De omgår til-og-med en full avstemming i Representantenes hus for å autorisere den innledende granskningen, som det ble gjort i impeachment-pådrivet mot både Nixon og Bill Clinton.
Det demokratiske partiets grunnleggende frykt er at konflikten innen styringseliten, begrenset til et smalt rammeverk, skal oppildne den allerede ustabile sosiale og politiske situasjonen i landet.
New York Times ga uttrykk for disse bekymringene i sin redaksjonelle lederartikkel på fredag morgen. Avisa erklærte at den har opponert mot Trump «ikke bare på grunn av hans personlige overtredelser, splittende opptreden og uærlighet, men også på grunn av innholdet i mye av hans politikk – på miljø, immigrasjon, skatter, handel og andre anliggender». Men så ble det insistert på at «så fremt Trump handler innenfor lovens rammer har han den absolutte rett til å forfølge sin valgte kurs og han må, på en eller den andre måten, bli dømt for den av velgerne i 2020.» [Utheving tillagt].
Times skrev at riksrettsgranskningen burde forbli begrenset til Ukraina-telefonsamtalen og «det neste valgets integritet». Dette siste betyr å koble Ukraina til beskyldningene om russisk «innblanding», som har vært i sentrum for demokratenes opposisjon mot Trump siden begynnelsen av hans administrasjon.
Utover Ukraina og Russland konkluderte Times med at «mye av Mr. Trumps oppreden bør forbli utenfor granskningens omfang».
Demokratene prøver å fremstille Ukraina-spørsmålet som en forlengelse av deres ny-McCarthyistiske antiRussland-kampanje. Pelosi argumenterte langs disse linjene i et intervju med MSNBC på fredag morgen. Etter å ha bemerket at hun «ber for presidenten hele tiden», erklærte Pelosi, uten noe belegg, at «Russland har en hånd med i dette».
I juni 2017 definerte WSWS demokratenes metoder som de som hører et «palasskupp» til – der «elementer innen militær/etterretningsetablissementet og foretaks-finanseliten planlegger komplotter i kulissene». De følger den samme operasjonsmanualen i det nåværende stadiet av konflikten.
Dette gir demokratenes operasjon en loslitt karakter. Ukraina-affæren stiller knapt demokratene i noe positivt lys. Tross alt var Hunter Biden faktisk involvert i underhåndenoperasjoner i Ukraina, der han anvendte sine familierelasjoner for å sikre seg en høyt betalt stilling i et energikonsern operert av en korrupt ukrainsk oligark. Joe Bidens intervensjon i ukrainsk politikk i 2016, mot en statsadvokat som etterforsket konsernet, har sin egen gangsteraktige karakter. Dette er den verden av diplomati og intriger som begge partiene deltar i.
De stridende fraksjonene i Washington uttrykker på forskjellige måter det amerikanske demokratiets terminale krise. Kloakken av reaksjon er produkt av endeløs krig, kriminaliseringen av utenrikspolitikk og den ekstreme veksten av sosial ulikhet. Trump selv er ikke årsaken, men snarere et symptom på styringsklassens desorientering og desperasjon i møte med en serie geopolitiske, økonomiske og sosiale kriser, som den ikke har noen løsning for.
Det umiddelbare bakteppet for utbruddet av riksrettskrisen er en serie geopolitiske fiaskoer for amerikansk imperialisme. Den CIA-støttede regimeskifteoperasjonen i Syria har mislyktes. Trump-administrasjonen, som sto overfor en katastrofalt fastlåst situasjon i Afghanistan, søkte først forhandlinger med Taliban som den deretter avviste. Regimeendringsoperasjonen i Venezuela har gått i baret.
På toppen av dette er økonomien på vei mot resesjon, med Trump som forfølger handelskrigstiltak mot Kina og Europa, og igangsetter en krig mot Federal Reserve, et hovedinstrument for finanseliten.
Trump adopterer mer og mer åpent fascismens språk, der han intensiverer sin forfølgelse av immigranter. Om disse spørsmålene er imidlertid demokratene tause.
Enhver regjering brakt til makten gjennom demokratenes manøvrer ville, om noe, være enda mer direkte kontrollert av militæret og etterretningsorganene. Og den ville være en regjering forpliktet til å eskalere militæroperasjoner i Midtøsten, så vel som konfrontasjonen med Russland.
Situasjonen er breddfull av fare. Ingenting er imidlertid farligere for arbeiderklassen enn å overlate løsningen av krisen til de rivaliserende leirene innen styringseliten.
Arbeiderklassens orientering må være til veksten av klassekampen. Bilarbeidernes streik ved General Motors er det seneste uttrykket for oppsvinget av sosial motstand i USA og internasjonalt. Befolkningen forflytter seg til venstre. Med sosial ulikhet på sitt høyeste nivå på femti år er det en voksende motstand mot kapitalisme og en tilsvarende vekst av støtte for sosialisme.
Det kritiske spørsmålet er å formidle til denne arbeiderklassebevegelsen en bevissthet om dens mål. Det må bygges et nytt politisk lederskap for å lede disse kampene til deres logiske og nødvendige konkludering: omveltningen av kapitalistsystemet og etableringen av sosialisme.