70-årsjubiléet den 1. oktober for opprettelsen av Folkerepublikken Kina ble i Beijing minnet med en oppvisning av militærmakt og smisking for president Xi Jinping. Fire tiår etter at Det kinesiske kommunistparti-regimet (KKP) gjenopprettet kapitalistiske eiendomsrelasjoner er det ridd av forvirring og indre splittelser, over hvordan å få kontrollert arbeidernes kamper for deres sosiale og demokratiske rettigheter, og om hvordan å respondere på amerikansk imperialismes økonomiske og strategiske offensiv.
I et forsøk på å imponere og intimidere den kinesiske befolkningen og imperialistmaktene marsjerte KKP ca. 15 000 tropper fra forskjellige våpengreiner av Folkets frigjøringsarmé (PLA) gjennom hovedstadens gater.
En avdeling av Folkets væpnede politi var inkludert i paraden. Den offisielle fjernsynskommentaren hyllet styrken som «et viktig apparat for sosial stabilitet» – det vil si for undertrykking av opposisjonen innen arbeiderklassen mot den ukontrollerte utnyttingen og den politiske korrupsjonen som beriker den KKP-tilknyttede kapitalisteliten.
I Hong Kong, der jubiléet ble besvart med pågående demonstrasjoner mot den Beijing-støttede byregjeringen, skjøt regimets politi med skarp ammunisjon ned en ung student, og såret ham alvorlig.
Statsvolden i Hong Kong er et mikrokosmos av det som foregår på tvers av hele Kina. Politiet brukes til å undertrykke titusenvis av protester hvert år, mot fattigdomsnivå eller ubetalte lønninger og pensjoner, utrygge arbeidsforhold og det forurensede miljøet. Mens presise tall ikke foreligger på grunn av gjennomgripende sensur av medier og internett, rapporterte likevel China Labour Bulletin om en kraftig økning av arbeiderstreiker i 2018.
Årene frem mot 2019 – som også var 30-årsjubiléum for 1989-massakren på Den himmelske freds plass [Tiananmen-torget] – bevitnet arresteringer i storskala, avhør og fengsling av arbeider- og studentaktivister, akademikere, journalister, advokater, kunstnere og talsmenn for etniske minoriteter.
Ved siden av undertrykking er regimets eneste svar på den voksende uroen rundt utdypende sosial ulikhet å promotere reaksjonær kinesisk nasjonalisme, i håp om at appeller til «nasjonal enhet» skal få kontroll med uforsonlige klassemotsetninger.
I sin jubileumstale erklærte Xi: «Det er ingen kraft som kan ryste fundamentene for denne store nasjonen. Ingen kraft kan forhindre det kinesiske folket og den kinesiske nasjonen fra å fosse frem!»
Den militaristiske paraden presenterte transportkjøretøy som dro atomvåpenbestykkede langtrekkende interkontinentale ballistiske missiler (ICBM) og missiler for ubåtutskyting som kan angripe hele det kontinentale USA, så vel som mellom- og kortdistanserte cruisemissiler og antishippingmissiler.
Utgytende fjernsynskommentatorer bemerket ikke at de amerikanske militærutleggene er minst de tredoble av Kinas, og at USAs atomarsenal er minst 10-ganger-større. Dessuten har ikke amerikansk imperialismes respons på utvidelsen av Kinas nukleære kapasiteter vært å trekke seg fra en militæroppbygging og provokasjoner mot Kina. Washingtons reaksjon har vært, først under president Barack Obama og nå under Trump, å legge strategiske planer for krig som inkluderer muligheten for et «førsteslag» med atomvåpen.
Det kinesiske kapitalistregimet står overfor et globalt økonomisk miljø ridd av ustabilitet og en handels- og økonomisk krig fra Trump-administrasjonen, som er rettet mot å føre store Kina-baserte selskaper til veggen. Under nylige pressekonferanser har Trump hovert over at amerikanske tolltariffer har slettet tre millioner arbeidsplasser i Kina, og kastet landet ut i sin verste økonomiske situasjon på flere tiår.
I løpet av et siste året har utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Kina falt kraftig, som følge av amerikansk politikk. Selv den tvilsomme offisielle raten på 6,2 prosent vekst i år er det langsomste tempo siden 1992 – det året da CCP åpnet landet fullt for den globale økonomien.
Xi Jinpings regime hadde allerede effektivt sett bankerottet Kina med sitt desperate forsøk på å forfølge den militære og strategiske konkurransen med amerikansk imperialisme, samtidig som kapitalisteliten og de byråkratiske privilegiene til det oppblåste KKP-apparatet ble opprettholdt. Ukontrollerte utlån fra statseide banker til regionale regjeringsmyndigheter, selskaper og private husholdninger har sendt gjeldsnivået til internasjonalt usette dimensjoner. Byrået Institute of International Finance anslår at det samlede gjeldsnivå i første kvartal 2019 nådde 303 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP).
Nasjonalregjeringens andel av gjelden økte fra 34,3 prosent av BNP før Xi ble installert, til rekordnivået 50,5 prosent innen 2018. For å finansiere anskaffelsen av den nye generasjonen våpen som rullet gjennom Beijing-gatene på tirsdag har militærutleggene blitt skrudd opp hvert år. Det offisielle forsvarsbudsjettet for 2018 var på $ 177,5 milliarder [NOK 1,624 billioner]. Dette tallet inkluderte imidlertid ikke utleggene til politi, rettsvesen og de paramilitære enhetene ansvarlige for den interne undertrykkingen, som ifølge én studie var $ 193 milliarder [NOK 1,765 billioner].
De enorme dimensjonene av utfordringene som Beijing-regimet står overfor ligger bak Xis heving til status som «kjerneleder», og i 2018 til opphevingen av enhver frist for hans presidentskap. Under betingelser der offentlige presentasjoner av konflikt rundt politikk innen KKP-byråkratiet kunne antenne genuin folkelig opposisjon, presiderer Xi som en Bonapartist-figur for å undertrykke fraksjonssplittelser. Av de mest avslørende aspekter ved jubiléumsparaden var de tidligere presidentene Jiang Zemins og Hu Jintaos opptreden sammen med Xi, i en symbolsk enhetsoppvisning bak hans styre.
Oppstillingen av ledere, vektleggingen av militæret og den overdrevne nasjonalismen peker alt på et regime som er hjemsøkt av utsiktene til de kinesiske massenes revolusjonære bevegelse mot dets styre, selv der det formelt feiret 70-årsjubiléum for Den kinesiske revolusjonen i 1949.
Det stalinistiske partiet KKP baserte seg i 1989 på brutal statsundertrykking for å undertrykke arbeiderklassens opprør mot de ødeleggende konsekvensene av det kapitalistiske programmet det påla de kinesiske massene. Regimet har ikke noe alternativt svar i 2019. For kampene forut, som del av en verdensomspennende bevegelse mot den fallerte kapitalistorden, er det nødvendig å utvikle et ekte sosialistisk og internasjonalistisk lederskap i den kinesiske arbeiderklassen, som en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).
Forfatteren anbefaler også:
Trekk de politiske lærdommene fra maoismens fallitt
[2. oktober 2019]
China: Thirty years since the Tiananmen Square massacre
[10. september 2019] [Lang, innsiktsfull forelesning holdt av Peter Symonds]