Statsminister Boris Johnson har forsterket sitt løfte om at Storbritannia skal forlate Den europeiske union (EU) den 31. oktober, «samme hva som kommer».

På De konservatives årskonferanse kunngjorde Johnson at regjeringen sender sine forslag til Brüssel, med beskrivelser av vilkårene. Johnson sa: «Vi skal la Storbritannia – det hele, og alle – tre ut av EU, med kontroll over vår egen handelspolitikk fra starten av.»

Forslagene var skisserte i et syv-siders brev fra Johnson til EU-kommisjonens leder Jean-Claude Juncker. I kontrast til hans forgjenger Theresa Mays forslag inngått med Brüssel har Johnson fjernet den irske backstop – designet for å forhindre retur til ei hard grense i Irland – etter insisteringer fra hans partis hard-Brexit-flertallsfløy og fra Tory-enes koalisjonspartnere, det nordirske Democratic Unionist Party (DUP).

Planen foreslår i stedet at Nord-Irland – som er del av Storbritannia – skal forbli under EUs indre markedsbestemmelser, som dekker landbruk, mat og produserte varer, for å redusere behovet for kontroller ved den irske grensa. Men planene spesifiserer også at Nord-Irland forlater tollunionen med EU.

Financial Times bemerket: «Det vil bety innføringen av nye kontroller av handelen mellom Storbritannia – som kunne avvike fra EUs regler – og Nord-Irland. Britiske embetsrepresentanter sier at kontrollene kan utføres på ferger, men det betyr at ‘to grenser’ opprettes. Men mens denne innrømmelsen reduserer behovene for produktsikkerhet og helsekontroller ved den irske grensa tar den ikke opp det større spørsmålet om tollkontroll – inkludert tolltariffer og regler for opprinnelseskontroll – av handelen mellom Nord-Irland og Irland.»

Gitt EUs mangeårige insistering på en backstop-ordning, erklærte Juncker at dokumentet hadde «noen problematiske punkter», og at diskusjoner var påkrevd om «styringen av backstop». Irlands statsminister Leo Varadkar beskrev forslaget, som Johnson hadde utarbeidet i samarbeid med DUP, som «ikke lovende». Men Johnson håper at Tyskland, som frykter den økonomiske konsekvensen av en no-deal Brexit for EU, vil være beredt til å presse på for en avtale, selv om det skulle innebære modifiseringer.

Bare uker etter at hans autoritære trekk for å få stengt ned parlamentet, som ble omveltet av Storbritannias Høyesterett, spilte Johnson opp til partiets hard-Brexit-fløy med å fordømme et parlament som var «på kanten». Der han poserte som den store demokraten frustrert av antiBrexit opposisjons-PM-er [parlamentsmedlemmer], sa han at «dersom Parlamentet var et reality-TV-show, da ville vi nå alle vært stemt ut av jungelen».

Et valg kunne ikke finne sted enda, fordi PM-er i opposisjonen var «klorbehandlede kyllinger» og han ventet på at de skulle «vralte fra hønsehuset der de gjemmer seg» og la landet gå til valgurnene. Liberaldemokratene [‘Lib Dems’] var udemokratiske og måtte «respektere loven om handelsbeskrivelser».

Millioner av mennesker «begynner å mistenke at det er krefter her i landet som rett-og-slett ikke ønsker at Brexit blir levert i det hele tatt… og hvis de viser seg å ha rett i den mistanken, da mener jeg det vil få alvorlige konsekvenser for tilliten til demokratiet».

En slik språkbruk er rettet inn mot at Johnson vil føre kampanje i et kommende generalvalg som representanten for «folkeviljen», mot et udemokratisk Parlament og dommerne. Uten å avklare sin tiltenkte kurs antyder hans insistering på at Storbritannia forlater EU den 31. oktober at han vil trosse Benn-loven, vedtatt til lov forrige måned, som instruerer ham til å be om en utsettelse til minst januar neste år, dersom Parlamentet avviser hans fremforhandlede forslag.

Johnsons tale, sentrert rundt hans løfte om å «få Brexit gjort», var dedikert til å skissere det Sky News beskrev som hans «valgmanifest».

Det var en hyllest til Thatcherisme, sentrert rundt gjennomgående nasjonalisme, og omrammet som en serie av forvirrede angrep på «sosialisme» og skremsler om «innbyrdesdrepende antisemittiske marxister» representert av Labour Party-leder Jeremy Corbyn.

En regjering ledet av Corbyn «ville heise opp skattene deres, den ville ruinere økonomien, den ville rive opp alliansen mellom Storbritannia og USA, og den ville bryte fra hverandre Storbritannia». Corbyn var en «kommunistisk kosmonaut» som burde bli sperret «inne i cockpiten» til nye geostasjonære satellittene som blir utprøvd i Storbritannia, og sendt «ut i rommet der han hører hjemme».

Selv ville han øke produktiviteten i hele Storbritannia, «Ikke med sosialisme, ikke med forvirrede og ødeleggende planer lånt fra manualen til det bolivariske revolusjonære Venezuela, men ved å skape den økonomiske plattformen for dynamisk fri markedskapitalisme… Ja, dere hørte rett, kapitalisme – og når hørte dere sist en Tory-leder snakke om kapitalisme?»

Der han snakket om Thatchers regjering, som styrte fra 1979 til 1991, sa han: «Da hele verden hadde gitt etter for en annen mote, var dette landet og dette partiet banebrytende, med ideer om frie markeder og privatisering, som så spredte seg over hele planeten.»

Han sa at i hennes fotspor «er vi i ferd med å ta et nytt gigantisk skritt», og med det mener han å omdanne Storbritannia til et Singapore-ved-Themsen, med lavlønninger og et lav-skatt-paradis for store selskaper. Brexit er en «mulighet i seg selv», sa han, hvorpå en «skattelettende Tory-regjering ... kan lage fri-havner og entreprenørsoner». Det ville «tillate britiske foretak å få større skattelettelser for investering i kapital».

Han ville i tillegg innføre et «australsk-type poengbasert system for immigrasjon». Der han erklærte at «vi skal være tøffe på kriminalitet», lovet han å rekruttere ytterligere 20 000 nye politibetjenter og å «sørge for at politiet har de juridiske fullmaktene og den politiske støtten de trenger for å gå til verks med stopp-og-søk».

Tory-ene trekker seg ikke på noe og kunngjør at Parlamentet vil suspenderes fra neste tirsdag, i forkant av den planlagt dronningstalen som skal avholdes den 14. oktober, der hun skal skissere Johnsons program for regjeringsperioden.

Johnsons tale avsluttet Tory-konferansen i en oppstemt tone, men all den tillit de måtte ha til å implementere sin antiarbeiderklasseagenda hviler helt-og-holdent på den politiske avmakten og feigheten til Corbyn.

Johnson var i stand til å gjøre mye ut av det faktum at Corbyn ble tvunget til å trekke en del av hans egen konferansetale i forrige uke, som tilsynelatende var om hans personlige støtte for et umiddelbart generalvalg: «Det eneste problemet er at avsnittet ble sensurert av [skyggefinansminister] John McDonnell, eller muligens [Blairisten skygge-Brexit-minister] Keir Starmer.»

Corbyn har sagt seg villig til å droppe oppfordringer til et generalvalg, for å prioritere å forhindre Johnson fra å pålegge en no-deal Brexit, som ville skade big business.

Over de siste fire årene har Corbyn jobbet, i allianse med fagforeningene, for å få undertrykt enhver vesentlig kamp mot Tory-regjeringen. To ganger valgt i skred, på grunnlag av sine løfter om å motsette seg Labour-høyres politikk med innstramminger og militarisme, har han kapitulert for sitt partis Blairist-fløy på alt, inkludert at Storbritannia skal forbli i NATO, støtte for Trident-atomvåpen og tillatelsen av MP-enes frie stemmevalg i Parlamentet om bombingen av Syria.

Hans innretting til å skulle lede kampanjen for Remain må være en av hans verste politiske forbrytelser, når det gjelder den ødeleggende negative innvirkning på arbeiderklassens politiske bevissthet.

De siste 40 årene var Corbyn en EU-motstander, ikke basert på en sosialistisk og internasjonalistisk kamp for De forente sosialistiske stater i Europa, men på det nasjonal-reformistiske perspektivet han adopterte fra det stalinistiske Britiske kommunistpartiet, fra Labours Bennist-venstre og fra fagforeningsbyråkratiet.

I 2016-folkeavstemningen snudde han om, for å støtte styringselitens Remain-fraksjon. Det tjente til å legitimere britisk imperialismes pro-EU-fløy blant en del av arbeiderklassen, samtidig som det etterlot feltet åpent for Tory-høyre og Nigel Farages UK Independence Party (UKIP) til å kanalisere antiEU-stemningen og den sosiale og politiske misnøyen mot «the establishment» i en nasjonalistisk retning.

Nettoresultatet har vært de vedvarende og farlige splittelsene i arbeiderklassen, som nå blir utnyttet av en regjering som aldri kunne ha kommet til makten hadde Corbyn mobilisert arbeiderklassen for å fått ned en av dens forgjengerne, regjeringene til David Cameron og Theresa May.