General Motors’ beslutning om å forskanse seg på sine forlangender om en utvidet anvendelse av midlertidig arbeid, på en firedobling av arbeidernes egenandel for helsetjenester og å få holdt lønnsveksten under inflasjonsraten, markerer en vesentlig offensiv ikke bare fra GM mot de 48 000 streikende bilarbeiderne, men fra hele foretaks-Amerika mot den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen.

Konsernets hensynsløshet viser at dersom streiken skal kunne lykkes må arbeiderne ta kontrollen ut av hendene på UAW og utvide streiken. UAW har isolert arbeiderne og svekket deres stilling, der de betaler $ 250 i streikelønn og har holdt Ford og Fiat-Chrysler-arbeidere på jobb for å bistå bilindustrien å motstå konsekvensen av en videreført streik.

Streiken forårsaker betydelige forstyrrelser i internasjonale forsyningskjeder. På mandag permitterte GM midlertidig 415 av 2 100 arbeidere ved sitt Ramos Arizpe-fabrikkanlegg for V-8 motorer og transmisjoner i den nordlige delstaten Coahuila i Mexico. Silao-Complex-fabrikkanlegget i Guanajuato, med 6 000 arbeidere forblir nedstengt. Over 10 000 arbeidere som ikke er organiserte av UAW, er permitterte ved delprodusenter og andre beslektede fasiliteter i USA, som følge av streiken.

Streikens resultat vil avgjøre livsvilkårene for millioner av arbeidere ikke bare i bilindustrien, men for alle arbeidsplasser for år fremover.

Det som er involvert er ikke bare en tvist med ett mektig selskap. Gjennom denne kontrakten konspirerer styringsklassen for dramatisk å få endret klasserelasjoner og få overført billioner av dollar mer fra arbeiderklassen til finansaristokratiet. Bilproduksjonsarbeidere inntar et standpunkt på vegne av hele arbeiderklassen.

Det GM prøver å påtvinge sin arbeidsstokk er foretaks-Amerikas drømmevisjon om fremtiden: en hær av midlertidig ansatte uten rettigheter, som kan settes på gata etter deres forgodtbefinnende; fabrikker som kan nedlegges av selskapet som det måtte finne det best; elimineringen av tilgang til helsetjenester besørget av arbeidsgiver; høynet produktivitet gjennom speedup og opptrappet hastighet av samlebåndet, med lavere lønninger og høyere skaderater som konsekvens.

GMs forlangender er et forsøk fra Wall Street på en «uberisering» og «Amazonifisering» av den internasjonale arbeidsstyrken, for å sikre høyest mulig utbyttingsnivå, for å få økt profittene og blåst opp aksjemarkedet. Senest på mandag kunngjorde General Electric en slutt på pensjoner for 10 000 arbeidere. Det er en plan for massefattigdom. Hvis den skulle lykkes vil styringsklassens strategi presse millioner av arbeidere forbi randen av fysisk og mental utmattelse for generasjoner fremover.

GMs hensynsløshet er ikke bare produkt av konsernets «grådighet», selv om det er plenty av det til å gå rundt. Grådigheten stammer fra kapitalistsystemets forlangender og GMs mektige aksjonærers materielle interesser.

Sytti-ni prosent av GM-aksjer eies av institusjonelle aksjonærer, derav 7,8 prosent av Capital Research and Management, 7,0 prosent av Vanguard, 5,0 prosent av Berkshire Hathaway og 4,3 prosent av BlackRock.

Ifølge en studie fra 2017 publisert i tidsskriftet Business and Politics er verdens topp-tre institusjonelle investorer – Vanguard, State Street og BlackRock – «størsteaksjonæren i 1 662 av de 3 900 børsnoterte amerikanske selskapene som utgjør ... 78 prosent av den totale markedskapitaliseringen av amerikanske selskap», deriblant GM. Disse selskapene har «en nåværende markedsverdi på mer enn $ 17 billioner [NOK 155,44 billioner], besitter eiendeler til en samlet verdi av nesten $ 23,9 billioner [NOK 218,53 billioner] og sysselsetter mer enn 23,5 millioner mennesker.»

Studien konkluderte med at de tre mektigste institusjonelle investorene «inntar en posisjon av uutfordret potensiell makt over foretaks-Amerika», og at det er «en konsentrasjon av selskapseierskap som ikke er sett siden JP Morgans og JD Rockefellers dager». De topp-tre «har potensial til å forårsake vesentlige endringer i USAs politiske økonomi».

Det er nøyaktig hva Wall Street forsøker å oppnå gjennom GM-kontrakten.

Arbeidere må trekke strategiske konklusjoner fra disse fakta.

Det første umiddelbare skrittet må være å danne fabrikk-komitéer på grunnplanet, for å få utvidet streiken til Ford og Fiat-Chrysler. Arbeidere er i krig med konsernene og må derfor forberede forsterkninger, for å gå i kamp mot dem.

Streikelønna må tredobles til $ 750 uka. Dette er nødvendig for å opprettholde en virkelig kamp. Dette kan det betales for av streikefondet på $ 800 millioner og ved å påtvinge en lønnsfrys for alle UAW-representanter, spesielt de flere enn 450 representantene som tjener over $ 100 000 året og som blir betalt full lønn under streiken.

Deretter må arbeidere stille sine egne krav. I flere tiår har arbeidere fått beskjed om at de må underordne sine forlangender til «markedsrealitetene». På dette grunnlaget er hundrevis av fabrikker blitt nedstengt, millioner av arbeidsplasser har gått tapt, og lønningene har blitt brakt ned til nivåer som var forut for de historiske bilarbeiderstreikene på 1930-tallet.

World Socialist Web Site Autoworker Newsletter oppfordrer arbeidere til å reise følgende krav:

• En lønnsøkning på 40 prosent, restaurering av COLA-ordningen [Cost of Living Adjustment; ‘indeksregulering’] for nåværende og pensjonerte arbeidere, avskaffing av to-nivå lønns- og rettighetssystemet og en øyeblikkelig konvertering av alle midlertidige til heltidsansatte med fulle lønns- og rettighetsbetingelser.

• Gjenåpningen av fabrikkene i Lordstown, Warren og Baltimore, en stopp av alle fabrikknedleggelser og gjeninnsettingen av alle permitterte og oppsagte arbeidere.

• Gjeninnsetting av alle sparkede og trakasserte arbeidere ved GMs fabrikkanlegg i Silao, Mexico og utbetaling av alle tilbakeholdte lønninger. Disse heroiske arbeiderne fikk sparken for å nekte å øke produksjonen av GMs svært lønnsomme pickuper under den amerikanske streiken. Deres forsvar er den beste måten å smi enheten mellom amerikanske, kanadiske og meksikanske arbeidere og å undergrave selskapenes strategi om å sette arbeidere opp mot hverandre i et kappløp til bunns.

UAW hverken kan eller vil stille noen av disse kravene, fordi å gjøre det ville undergrave deres kriminelle og korrupte relasjoner til konsernene.

Arbeidere må legge av seg forestillingen om at UAW vil bli tvunget til å slåss under påtrykk fra arbeiderne. Det motsatte er tilfelle: jo større arbeidernes sinne og besluttsomhet er, jo tettere vil UAW samarbeide med selskapene bak deres rygg, for å få avsluttet streiken og forsvare selskapenes interesser.

Det å føre frem arbeidernes forlangender krever derfor nye grunnplanorganisasjoner. Disse organisasjonene vil tilrettelegge for at arbeidere kan dele informasjon seg imellom, og at de kan treffe beslutninger demokratisk og handle unisont i gjennomføringen av disse beslutningene.

De vil fungere som synapser i et politisk nervesystem, og bre seg ut til alle arbeidsplasser og skoler og koble arbeidere på tvers av landegrensene, slik at arbeiderklassen kan tenke og fungere som en mektig samlet samfunnskraft, mot selskapene og kapitalistsystemet.

GM-streikens skjebne og livene til hundrevis av millioner arbeidere avhenger av at GM-arbeidere oppretter sine komitéer og tar kontroll over sin kamp.