Trump-administrasjonen nekter å frafalle immunitet for kona til en amerikansk seniorspion, som flyktet fra Storbritannia etter at hun var involvert i en front-mot-front kollisjon for mer enn en måned siden, som drepte 19-år-gamle Harry Dunn.

Anne Sacoolas, 42, er etterlyst av politiet for den unge motorsyklistens død i Northamptonshire den 27. august. Det rapporteres at hun skal ha kjørt på feil side av veien i opptil 400 meter og kollidert rett-imot Dunn, som på påført flere forferdelige skader.

Ulykken skjedde i nærheten av RAF-basen ved Cughton, en US Airforce spionbase ellers kjent som Joint Intelligence Analysis Center [Fellessenter for etterretningsanalyse].

Sacoolas, en tidligere funksjonær i det amerikanske utenriksdepartementet, har i pressen blitt bredt beskrevet som kona til en diplomat, men faktisk er hennes mann Jonathan Sacoolas en spion for National Security Agency (NSA). En advokat som opptrer på vegne av Dunns familie fortalte til Mail on Sunday at Jonathan Sacoolas «jobbet med etterretning, som jeg antar er årsak til at det har blitt håndtert på den måten som har skjedd».

Politiet i Northamptonshire har bekreftet at «diplomatisk immunitet hadde blitt reist som et anliggende» da de møtte Anne Sacoolas dagen etter krasjet. Ingen ytterligere detaljer rundt denne innledende påstanden har blitt bekjentgjort.

I følge Patrick Wintour, Guardians redaktør for diplomatiske anliggender, er «amerikansk personell, inkludert sivilt personell og deres pårørende, ved utpekte militærbaser i Storbritannia, inkludert RAF Cughton, beskyttet under 1952-loven Visiting Forces Act [Lov om besøkende styrker], ytterligere forsterket med lovgivning fra 1964. De er i stand til å kreve en viss juridisk immunitet i Storbritannia.»

Etter at nyhetene om Sacoolas flukt kom ut i løpet av helgen fremhevet britiske medier politiets påstander om at den mistenkte hadde «involvert seg fullt ut» etter hendelsen. Politioverkonstabel Sarah Johnson sa Sacoolas «hadde tidligere bekreftet ... at hun ikke hadde noen planer om å forlate landet i den nærmeste fremtid».

Politiet aksepterte den mistenktes tomme forsikringer om fullt samarbeid, og konkluderte med at hun ikke representete en «fluktrisiko». Dette trosser enhver uskyldig forklaring. Dersom Sacoolas var «involverte seg fullt ut» for å bistå etterforskningen, hvorfor viftet hun da med trusselen om diplomatisk immunitet, dagen etter krasjet?

Den offisielle tidslinja rundt disse hendelsene er bevisst tilslørte.

Politiet i Northamptonshire responderte på Sacoolas påstand om diplomatisk immunitet ved å ansøke den amerikanske ambassaden om en dispensasjon for å kunne arrestere og formelt avhøre den mistenkte. Men amerikanske ambassadefunsksjonærer fortalte politiet senere – på et ikke rapportert tidspunkt – at dispensasjonssøknaden hadde blitt avvist, og at Sacoolas allerede hadde forlatt landet.

Ifølge tirsdagens Daily Mail, sa «regjeringskilder at Sacoolas og hennes familie ble ‘satt på et fly’ innen timer etter at hun fikk vite at hun kunne bli siktet. Harrys familie tror hun fløy raskt ut fordi hennes mann er spion og amerikanske myndigheter ønsket å forsikre at hans identitet ikke ble kompromittert.»

Politiet forberedte seg på å sikte Sacoolas for farlig kjøring med død som resultat, og hadde etter sigende forberedt en sak for den britiske påtalemyndigheten [Crown Prosecution Service]. Tirsdag sa Northamptonshires sjefspolitikonstabel Nick Adderley at han hadde skrevet til den amerikanske ambassaden «og i klare ordelag oppfordret om suspenderingen av diplomatisk immunitet».

Harry Dunns foreldre, Charlotte og Tim, har nå uttalt seg offentlig, der de har oppfordret Sacoolas om å returnere til Storbritannia og stille til avhør om sønnens død. Harry Dunn sa til SkyNews på tirsdag: «Vår forståelse er at hun var imøtekommende overfor politiet og på det tidspunktet innrømmet at hun hadde begått feil. Vi vet fra politiet at hun skulle forbli i landet og hadde forpliktet seg til å være her i tre år. Så det å høre nyheten [om at hun hadde flyktet fra Storbritannia] fra politiet, noen uker etter begravelsen, var knusende.»

Charlotte sa: «Hun har etterlatt en familie fullstendig i ruin. Vi er helt knust, ut-og-inn ... Vi er bare fullstendig sjokkerte og rystet over at noen blir tillatt å komme seg ombord på et fly og dra hjem og unndra seg vårt rettssystem. Vi er ikke en forferdelig familie, vi er bare en ganske vanlig britisk familie som kun trenger å få et ansikt til det vi nå har som et navn, og få snakket med henne, finne ut hvordan hun har det. Hun må da også lide, du vet, hun er jo ei mor.»

Dunns foreldres standpunkt møtte øyeblikkelig offentlig sympati. En GoFundMe-appell samlet mer enn £ 10 000 pund for saksomkostninger i løpet av bare noen få dager, og #Justice4Harry trendet på sosialmedier på tirsdag. Familien har sagt den vil forfølge saksanliggender juridisk i USA.

Offentlig raseri over det som utgjør et tilfelle av påkjørsel-og-flukt [hit-and-run] fra en beskyttet amerikansk operatør tvang regjeringen til De konservatives statsminister Boris Johnson over til skadekontroll. På tirsdag fortalte Johnson pressen, med en dyster mine, at britiske embetsfunksjonærer ville snakke med den amerikanske ambassadøren samme dag, og «dersom vi ikke klarer å løse det da ... vil jeg selv reise saken med Det hvite hus».

Storbritannias utenriksminister Dominic Raab har innstendig oppfordret den amerikanske ambassaden til å utstede den nødvendige diplomatiske suspenderingen. Han snakket senere på mandag kveld med USAs utenriksminister Mike Pompeo på telefon, og en talsperson sa at Raab «hadde gjentatt sin skuffelse over den amerikanske avgjørelsen og oppfordret dem til å revurdere den».

Det amerikanske utenriksdepartementet har nektet å besvare spørsmål om saken, og har kun uttalt at «immunitet sjelden fravikes». Medier og juridiske eksperter har hevdet at hendelsen er «en enorm test av ‘det spesielle forholdet’ mellom Storbritannia og USA,» men at relasjonen fungerer som tiltenkt. Siden front-mot-front kollisjonen den 27. august har amerikanske og britiske myndigheter tydeligvis samarbeidet for å muli9ggjøre Sacoolas-familiens ulovlige utreise fra landet.

Den tidligere britiske diplomaten Craig Murray påpekte på tirsdag at Sacoolas ikke var på den offisielle Diplomat-lista, og «hverken Sacoolas eller hans kone har noen rett til å kreve diplomatisk immunitet under Wien-konvensjonen». Murray konkluderte, etter å ha refererte de relevante artiklene i Wien-konvensjonen: «Jonathan Sacoolas har ikke, og har aldri hatt noe rettmessig krav på diplomatisk immunitet etter folkeretten.»

Sacoolas-hendelsen avdekker nok en gang den kriminaliteten som dominerer imperialistisk diplomati. Den amerikanske ambassaden og Trump-administrasjonen refererer til Wien-konvensjonens rettigheter til immunitet for «diplomatisk» stab der de beskytter kona til en NSA-spion. De britiske mediene og det politiske etablissementet føyer seg lydig og beskriver James Sacoolas som en diplomat for å bistå dem i deres flukt fra loven.

Internasjonal lov – folkeretten – bestemmes i virkeligheten amerikansk imperialismes og deres alliertes geostrategiske interesser. På mandag tvitret WikiLeaks om Sacoolas-saken, og spurte: «Vil Storbritannia tiltale den amerikanske diplomatens kone og anmode om hennes utlevering? Skal bli interessant å følge hvordan Storbritannia balanserer en tenårings død på eget territorium, immunitet for kona til en amerikansk diplomat, ‘spesialrelasjonen’ med Trumps administrasjon, amerikansk handel post-Brexit.»

Statsbeskyttelsen innvilget Sacoolas danner et brutalt kontrapunkt mot den illegale interneringen og forfølgelsen av WikiLeaks-utgiver og journalist Julian Assange.

Den 11. april 2019 demonstrerte det amerikanske justisdepartementet sin egentlige holdning til Wien-konvensjonen da den beordret det britisk politiets snatch-squad [‘plukk-opp-tropp’] til å storme den ekvadorianske ambassaden og illegalt pågripe Assange, en politisk asylant.

Mens politiet erklærte at Sacoolas ikke utgjorde en «fluktrisiko» til tross for en tidligere domfellelse i USA for farlig kjøring, og tydelige indikasjoner på at hun ville hevde diplomatisk immunitet for å unngå rettslig påtale, har ikke Assange opplevd noen slik imøtekommenhet. Domstolene nektet å løslate ham selv etter at hans dom var sonet, med dommer Vanessa Baraitser som erklærte at han utgjorde en «risiko for å stikke av igjen».

Samtidig har den samme britiske pressen som nådeløst bakvasket, nedverdiget og torturerte Assange høflig resirkulert falske påstander om at Sacoolas’ NSA-spionektemann er diplomat, og unnlot til-og-med å rapportere den skitne hendelsen i mer enn seks uker.