Trumps Hvite hus erklærte tirsdag kveld at de ikke vil samarbeide med Representantenes hus og riksrettsgranskningen som ble lansert av den demokratiske partiledelsen. Trekket markerer en vesentlig eskalering av den politiske krigen i Washington.
Et brev undertegnet av Det hvite hus’ juridiske rådgiver Pat Cipollone hevder at granskningen er et overtramp relatert en «rettsbasert prosess» [‘due process’] og den amerikanske grunnloven. «For å kunne oppfylle sine plikter overfor det amerikanske folk, grunnloven, regjeringens utøvende grein og alle fremtidige innehavere av presidentembetet, kan ikke president Trump og hans administrasjon under disse omstendigheter delta i deres partiske og grunnlovstridige granskning,» hevder brevet.
Brevet advarer for at Det hvite hus ikke vil avlegge vitnesbyrd eller fremlegge dokumenter som det kreves av kongressganskningen, som ble opprettet for å etterforske Trumps 25. juli-telefonsamtale med Ukrainas president Volodymyr Zelenskij. Tidligere på tirsdag beordret Trump-administrasjonen Gordon Sondland, USAs ambassadør til EU, til ikke å møte for en planlagt utspørring relatert Husets granskning. Etter denne bekjentgjøringen fordømte Trump granskningen som «en fullstendig kompromittert kangaroo domstol». [O. anm.: amerikansk begrep som betegner ‘et hån av en reell domstol’; etymologisk opphav er ukjent; første gang på trykk i 1853, i ei bok om Texas. (Merriam-Webster)]
Trumps trossing av Kongressen har en utpreget diktatorisk karakter. Essensielt sett erklærer han at Det hvite hus ikke anerkjenner noen juridisk begrensning for presidentembetets makt. Hans ekstraordinære hevdelse av ukontrollert makt blir ledsaget av bestrebelser for å mobilisere hans høyreorienterte støttebase. Trump skulle (i dag) torsdag holde et politisk møte foran politifolk i Minneapolis, Minnesota, som han hadde omrammet som en kampanje mot byens «ytrevenstre»-borgermester.
Trumps trossing av Kongressen – som han forsøker å legitimere ved å fremstille seg som offer for en konspirasjon – blir muliggjort av metodene anvendt av demokratene. Deres kamp mot Trump er blottet for ethvert demokratisk eller progressivt innhold. Argumentet som blir ført av demokratene og av deres støttespillere i mediene, er at Trumps politikk og handlinger har undergravet amerikansk imperialismes strategiske interesser. De retter ikke sine argumenter til arbeiderklassen og ungdommen, men til de delene av styringsklassen, militær-etterretningsapparatet, og til-og-med av Det republikanske partiet som motsetter seg Trumps avvik fra agendaen og de globale geopolitiske prioriteringene til Central Intelligence Agency (CIA).
Dynamikken bak kampanjen for en riksrettstiltale ble åpenbart av fordømmelsene på mandag, av Trumps beslutning om å trekke amerikanske tropper ut av Syria, fra demokratiske og republikanske politikere og i mediene.
New York Times, som taler for Det demokratiske partiet og for etterretningsagenturene, lanserte et bittert angrep på trekket. I sin hovedartikkel på tirsdag, under tittelen «Når ‘Get Out’ er en presidents nasjonale sikkerhetsstrategi», skrev Times' David Sanger at uttrekkingen viser at Trump «igjen forfølger en nasjonal sikkerhetsstrategi i strid med hans regjerings offisielle posisjon», og som «hans egne seniorrådgivere har advart for kan risikere nytt kaos på tvers av hele regionen».
Sanger klaget over at Trump «demonstrerer at i hans jakt på å få avsluttet USAs ‘endeløse kriger’, er ingen tilstedeværelse av amerikanske tropper i utlandet for liten til å unnslippe hans ønske om å få avsluttet den». Han fortsatte: «Men om det er en Trump-doktrine rundt om i verden, etter 32 måneder med kaotisk politikkutforming, kan den ha blitt uttrykt i sin reneste form der presidenten mandag formiddag slapp ut av seg på Twitter: ‘På tide at vi kommer oss ut.’»
For Times er det ikke de endeløse krigene i Midtøsten, som har resultert i tap av mer enn én million menneskers liv, som er «kaotiske», men «den brå tilbaketrekningen» av amerikanske tropper fra Syria, der militæret og CIA de siste-åtte-årene har vært engasjert i en operasjon for regimeskifte.
Konflikten innen staten er en konflikt mellom to seksjoner av styringseliten, der det ikke er noen progressiv eller demokratisk part. Demokratene representerer de deler av militæret og etterretningsapparatet som har mistet tillit til Trumps evne til å forvalte styringsklassens affærer, i utlandet og innenriks. Konfliktene over utenrikspolitiske retningslinjer forverres av økende tegn på en fornyet økonomisk resesjon.
Demokratene er fremfor alt fast bestemt på å isolere deres motstand mot Trump fra de sosiale og politiske bekymringene som bygger opp under massenes misnøye.
Av denne grunn begrenser de riksrettsgranskningen strengt til saksanliggender knyttet til Ukraina-telefonsamtalen. Lederskap for granskningen er overført til Husets etterretningskomité, som er tettest knyttet til spionagenturene. Det skal ikke holdes noen offentlige høringer, og alt skal holdes bak lukkede dører.
Det demokratiske partiets operasjon er rettet inn mot å knytte kampen mot Trump til støtten for etterretningsagenturene og amerikanske militæroperasjoner. Dette garanterer et reaksjonært resultat, uansett hva resultatet av riksrettsprosessen måtte bli.
Skulle dét lykkes vil det bringe til makten en regjering som, om noe, er enda mer forgjeldet til militæret og CIA og er forpliktet til en eskalering av krig i Midtøsten og mot Russland. Skulle det derimot mislykkes vil dét styrke Trump, og stille spørsmål ved om han i det hele tatt kan fjernes. I den grad opposisjon mot Trump kanaliseres inn bak demokratene vil det tillate Trump å tilsløre sin reaksjonære politikk bak den absurde pretensjonen om motstand mot krig, og om forsvar av demokratiske rettigheter.
Arbeiderklassen kan ikke tillate seg å bli dirigert inn bak noen av styringsklassens fraksjoner. Ikke noe resultat av konflikten, slik den for tiden eksisterer, kan føre til annet enn krig og diktatur.
Det eneste legitime grunnlaget for en kamp mot Trump er utviklingen av klassekampen.
World Socialist Web Site skrev, i erklæringen publisert for mer enn to år siden – «Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi» – at samtidig og ved siden av konflikten innen styringseliten er «en helt annerledes konflikt under utvikling – mellom den herskende klassen og arbeiderklassen, den brede massen av befolkningen, som lider ulike former for sosial nød og som er fullstendig utelukket fra det politiske liv ... Den tiår-lange undertrykkingen av klassekampen ført av fagforeningsbyråkratiet, Det demokratiske partiet og de velstående sponsorene for ulike former for identitetspolitikk, vil ta slutt.»
Denne prognosen har vist seg å være korrekt. Fjoråret så utbruddet av lærerstreiker i USA, i mange tilfeller uavhengig av, og i opposisjon til fagforeningene. Disse arbeidsnedleggelsene var del av ei bølge av arbeiderklassekamp internasjonalt. Nå, med streiken til nesten 50 000 GM-arbeidere, har klassekampen utvidet seg til en av de viktigste seksjonene av den industrielle arbeiderklassen.
Den presserende oppgaven er å utvikle et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, bevisst på at en løsning på de store spørsmålene arbeidere konfronteres med over hele verden – ekstrem sosial ulikhet; det uopphørlige angrepet på arbeidsplasser, lønninger og rettigheter; faren for verdenskrig; den regjerende klassens dreining i retning av autoritære styreformer – krever en kamp mot kapitalistsystemet.