Arbeidere ved Mack Truck, i kobbergruvene, i gig-økonomien og Chicago-lærerne

Utbredende streikebølge viser potensialet for GM-arbeiderne til å utvide kampen til Ford og Fiat-Chrysler

Av Jerry White
15 October 2019

Samtidig som 48 000 General Motors-arbeidere sluttfører én måned i streik, for gjenvinningen av tapte lønninger og rettigheter, for en slutt på det forhatte nivå-systemet, for sikringen av permanentstatus for alle midlertidig ansatte og for å få nedkjempet angrepet på helsetjenesterettighetene, blir de forsterket av nye bataljoner av arbeiderklassen som trer inn i kamp.

Det kritiske problemet de står overfor er å få brutt isoleringen pålagt dem av United Auto Workers og få utvidet streiken til å omfatte Ford og Fiat Chrysler, som første skritt i retning mobilisering av arbeiderklassen på tvers av hele USA og internasjonalt, mot pådrivet fra de internasjonale bankene og konsernene for å få redusert arbeidere til tilfeldighetsvikarer på fattigdomslønninger uten rettigheter.

Den pågående GM-streiken er nå den lengste nasjonale bilindustristreiken siden GM-arbeidere streiket i 67 dager i 1970. Et mål på UAWs forræderi er det faktum at 460 000 GM-arbeidere streiket i den siste nasjonale streiken, sammenlignet med færre enn 50 000 i dag.

Betingelsene for å få utvidet bilarbeiderstreiken eksisterer. 3 500 trailerproduserende Mack-Volvo-arbeidere i Pennsylvania, Maryland og Florida la på søndag ned arbeidet i sin første streik på 35 år, etter at UAW hadde holdt dem på jobb i flere uker etter at kontrakten løp ut.

Mack-Volvo-arbeiderne, så vel som deres kolleger ved Daimler-Freightliner og Navistar, står overfor akkurat de samme problemene som arbeidere ved GM og hos resten av bilprodusentene: gigantiske multinasjonale selskapers globale omstillinger der de streber etter å kunne dominere markedene for elektrodrevne og autonome kjøretøy, mer-enn-et-tiår med synkende lønninger til-tross-for rekordhøye selskapsprofitter, og systemene med to-nivå-avlønning og midlertidige ansettelser som håndheves av UAW.

I tillegg til Mack-Volvo-streiken var mer enn 2 000 USU-medlemmer [United Steelworkers Union] i kobbergruvene og ved smelteverkene i Arizona og Texas sent på søndag kveld og på mandag morgen satt til å gå i streik mot Asarco, verdens tredje-største kobberprodusent, som eies av det gigantiske konglomeratet Grupo Mexico. Arbeiderne avviste selskapets «siste og endelige tilbud», som ikke omfattet noen lønnsøkning for arbeiderne som ikke har hatt en økning på 11 år, med pensjoner som er frosset, og med egenandeler for helsetjenester mer enn fordoblet.

I Chicago har mer enn 20 000 lærere stemt for å streike på torsdag, over stagnerende lønninger, høyere bidrag til helsetjenester og flere tiår med budsjettkutt og skolenedleggelser, håndhevet av Det demokratiske partiet. Fagforeningen CTU [Chicago Teachers Union] søker å få blokkert en streik, og har allerede droppet lærernes viktigste krav om bemanning og klassestørrelser.

Som et tegn på kamper som kommer organiserer ei gruppe arbeidere for Instacart – appen for kolonialvareutlevering – en landsdekkende streik for den 3. til 5. november, med krav om at selskapet gjenoppretter sine gamle retningslinjer for tips. Raseriet vokser også mot Amazon, som brått kansellerte sine kontrakter med tre vesentlige leveranseselskap, og dermed satte mer enn 2 000 mennesker på gata.

Bak GM står Wall Street, som ønsker å få redusert alle arbeidere til en status av tilfeldighetsansatte, som hos Instacart, Amazon og andre foretak i «gig-økonomien». For finanseliten skal fremtidens arbeidskraft ikke være annet enn industrielle slaver som får alle sine bevegelser elektronisk overvåket, og med kompensasjons- og ansettelsesstatus avhengig av aksjemarkedets uforutsigbare forgodtbefinnende.

Moody’s Investors Service, Standard & Poor’s og andre Wall Street-kredittratingsbyrå har gått tilbake på tidligere trusler om å nedgradere GM, der Moody’s nå forteller investorene at GM har «tilstrekkelig likviditet til å takle en streik av denne varigheten». Moody’s visepresident sa at GM trenger en UAW-kontrakt som bevarer «operasjonsfleksibilitet» og tillater GM å investere i elektrodrevne og autonome kjøretøy. Han sa det betyr å få lukket lønnsgapet med de asiatisk- og europeiskeide bilkonsernene, som opererer fabrikkanlegg i USA med uorganiserte arbeidere, som allerede «gir GM mer enn $ 1 milliard per år i høyere kostnader (og lavere profitter)».

Som næringslivsnyhetstjenesten Bloomberg kommenterte: «Det er betegnende at dette er hva streiken i siste instans har kommet ned til: en kollisjon mellom 1900-tallets forventninger om jobbsikkerhet og det 21. århundres teknologivåpenkappløp med utenlandske konkurrenter som nyter lavere arbeidskraftkostnader eller høyere produktivitet.»

GM-arbeidere slåss ikke bare mot ett gigantkonsern. De slåss mot det kapitalistiske profittsystemet, som underordner alle aspekter av livet, og livet selv, til finansaristokratiets berikelse. Og bak Wall Street står Trump-administrasjonen og de foretakskontrollerte demokratene og republikanerne. Uansett deres bitre strid om utenrikspolitikken er begge big-business-partiene fast bestemt på å eskalere angrepet på arbeiderklassen, for å få støttet opp under aksjemarkedet og økt de rikes personlige formuer.

Mediene ymter allerede om muligheten for en streikebrytende intervensjon fra Trump-administrasjonens side. Wayne State University-professor Marick Masters sa i kommentarer til Detroit Free Press: «I teorien, skulle presidenten erklære en nasjonal nødssituasjon, da måtte de gå til mekling.»

Det faktum at GM-arbeiderne slåss mot hele kapitalistklassen, og dens regjering, gjør deres kamp ikke bare økonomisk, men også politisk.

Betingelsene eksisterer for en mektig industriell og politisk motoffensiv fra arbeiderklassen. Det er utbredt oppslutning for GM-streikerne, og en motstand mot lønnskutt, innstramminger og sosial ulikhet, så vel som mot krig og faren for diktatur.

Den største hindringen for å få forent arbeiderklassens kamper er imidlertid UAW og de andre fagforeningene, som har samspilt med selskapene gjennom flere tiår. Nå, én-måned-etter GM-streiken ble iverksatt, fortsetter UAW å tvinge Ford- og Fiat Chrysler-arbeidere til å forbli på jobb, der fagforeningsfunksjonærer fungerer som streikebrytere ved å bistå bilprodusentene med å bygge lagre av ferdigproduserte kjøretøy.

Samtidig holder UAW arbeidere på utsultingsnivå for streikekompensasjon. Den ukentlige økningen med $ 25 dollar er en fornærmelse mot GM-arbeiderne som nå har ofret i én måned, mens UAW-presidenten Gary Jones fortsetter å heve hele si fulle lønn på $ 230 000. Hans ukelønn på $ 5 004 er nesten 20-gangen de $ 275 for uka som UAW tvinger streikende og deres familier å klare seg med.

Til tross for hele hurven av hemmelige møter med adm. dir. Mary Barra og rapporterte forslag og motforslag, fortsetter UAW å holde grunnplanarbeiderne i mørket. Det skyldes mer enn noe annet UAWs frykt for at de ville stå overfor et fullskala opprør fra grunnplanet dersom arbeiderne fikk vite hva de allerede har avtalt å si fra seg.

UAW har akseptert GMs forlangender om en enorm utvidelse av midlertidige ansettelser, sukkerbelagt med det verdiløse løftet om en tre-år-lang vei til permanentstatus. UAW har også sagt seg villig til å opprettholde to-nivå-systemet for avlønning, til å videreføre den flere-tiår-lange erosjonen av arbeidernes realinntekter og til en reduksjon av helse- og pensjonsrettighetene. GM har truet med å nedlegge det fellesdrevne opplæringssentret UAW-GM Center for Human Resources – rørledningen for selskapets utbetalinger til fagforeningslederne – for å øke presset på UAW for å pålegge et historisk kontraktsforræderi, mot arbeidernes masseopposisjon.

Dersom denne kampen skal vinnes – og den kan vinnes – da må bilarbeiderne ta kampen over i egne hender og radikalt endre kursen. Det betyr å bygge grunnplanbaserte streike- og fabrikk-komitéer, ledet av de mest militante og pålitelige arbeiderne. Det må opprettes et nettverk av komitéer, for å utvide arbeidsnedleggelsen til å inkludere Ford- og Fiat Chrysler-arbeidere, som del av kampen for å stenge ned hele bilindustrien. For å kunne opprettholde kampen må bilarbeiderne kreve en tredobling av streikelønna til $ 750 uka, ved å gjøre hele streikefondet på nesten $ 800 millioner tilgjengelig for arbeiderne, og samtidig redusere lønningene til alle UAW-funksjonærer ned til streikelønna.

Bilarbeidernes grunnplankomitéer må koble seg sammen med alle arbeidere – de som står i trailerproduksjonen, jobber i kobbergruvene, i logistikksammenhengene, er skolelærere, og andre – for å forberede en generalstreik mot innstramminger og sosial ulikhet. De må avvise UAWs antimeksikanske sjåvinisme, og forene seg med arbeidere over alle grensene, deriblant de heltemodige arbeiderkollegene ved GMs Silao-anlegg, som har fått sparken og blitt gjort til ofre for deres nekting av opptrappet produksjonen under den amerikanske streiken.