Ledende pressefrihetsorganisasjoner sponset på tirsdag en paneldiskusjon med tittelen «Pressefrihet, nasjonalsikkerhet og varslere», som var en betydningsfull utvikling av forsvaret for Julian Assange og Chelsea Manning. Begivenheten fant sted ved Columbia University i New York City.

Møtet la nakent frem det illegale og hevngjerrige i forvaringen og torturen av Julian Assange i London-fengselet Belmarsh Prison, og trakk frem sammenhengen mellom hans fengsling og krigsforbrytelsene begått av påfølgende amerikanske regjeringer.

Paneldeltakere inkluderte Sandra Coliver fra Open Society Justice Initiative, Carrie DeCell fra Knight First Amendement Institute, den fengslede varsleren Chelsea Mannings advokat Nancy Hollander og FNs spesialrapportør om tortur Nils Melzer. Panelet ble moderert av Agnes Callamard, som er direktør for Columbia Global Freedom of Expression og FNs spesialrapportør for utenomrettslige, summariske eller vilkårlige henrettelser.

Anslagsvis 100 personer deltok, mange av dem supportere for Assange og Manning.

Melzer begynte med å beskrive sin involvering i Assange-saken. Han hadde blitt kontaktet av Assanges advokater men hadde i utgangspunktet vært motvillig til å ta opp saken, på grunn av det han hadde lest i mediene. Han fortalte at da han ble kontaktet for andre gang begynte han å undersøke Assanges tilfelle mer inngående, og la da merke til at det var noen ting som ikke hang sammen. Deretter besøkte han Assange ledsaget av to medisinske eksperter, som konkluderte med at Assange hadde alle symptomer på en person som hadde vært utsatt for psykisk tortur.

Videre i sine innledende kommentarer under New York-møtet reiste Melzer spørsmål ved det juridisk rettmessige, og i det-hele-tatt lovligheten av Assanges varetektsfengsling i Belmarsh Prison, og han bemerket at den initielle dommen på 50 uker ble avsagt av retten som respons på en kausjonsovertredelse – som i Storbritannia vanligvis ikke fører til fengselsstraff – for en sak som på tidspunktet ikke-en-gang var utestående. Dessuten var årsaken til at Assange ikke hadde overholdt vilkårene for hans kausjon at han hadde utøvet sin legale rett til å søke asyl fra politisk forfølgelse.

Melzer bemerket de britiske dommernes ekstreme partiskhet i saken, og sjefsdommer [Chief Magistrate] Emma Arbuthnos dokumenterte interessekonflikt, og følgelige inhabilitet. Melzer sa at det faktum at Assange aldri mottok dokumenter om sin sak før for to uker siden, så vel som den oppblåste karakteren av den svenske saksprosessen, utgjorde ytterligere bevis på at dette «ikke er en rettsstat verdig» [‘not the rule of law’].

Deretter bemerket han at 17 av de 18 amerikanske anklagepunktene etter spionasjeloven, er enhver gravejournalists arbeidsoppgaver. Han sa: «Det er ting som ikke henger sammen,» og spesielt med tanke på opphevingen av Assanges asyl og ekvadorianske statsborgerskap, som ble utført uten noen rettslige forhandlinger i det-hele-tatt.

Melzer sa: «Du må ta et skritt tilbake. Hva har mannen gjort? Han har bekjentgjort en enorm mengde informasjon som regjeringer ønsker skal forbli hemmelig, mest velkjent er videoen ‘collateral murder’, som etter min oppfatning er bevis for krigsforbrytelser.»

«Det skandaløse ved denne saken er at alle fokuserer på Julian Assange. Her er det en som eksponerer bevis for krigsforbrytelser, inkludert tortur og drap, og han er utsatt for dette konstante presset. Jeg er fullstendig overbevist om at han ikke vil få en rettferdig rettssak i Virginia, og at han vil forbli i fengsel under umenneskelige betingelser for resten av sitt liv.»

Carrie DeCell bemerket de juridiske saksanliggender rundt WikiLeaks’ konstitusjonelle beskyttelse under den amerikanske grunnlovens første endringstillegg [‘First Amendement’]. Hun mente at tilsvarende anliggender var involvert i bruken av spionasje-loven mot Assange, og at regjeringen søkte å få kriminalisert det som fra Assanges side var «helt-og-holdent typisk journalistisk virksomhet». Dette var dessuten av aller største betydning for allmennheten, siden de angår krigsforbrytelser. Hun sa: «Vi anser tiltalen av Julian Assange under spionasjeloven som en betydelig trussel mot selve pressefriheten.»

Fred Mazelis, et ledende medlem av Socialist Equality Party, uttalte seg under diskusjonsperioden og presenterte seg som skribent for World Socialist Web Site.

Han sa: «Mens medlemmer av panelet i stor grad har fokusert på juridiske og konstitusjonelle spørsmål, er det avgjørende politiske spørsmål involvert i forfølgelsen av disse varslerne som må understrekes. Som Nils Melzer allerede har forklart har Julian Assange i hovedsak blitt fengslet og torturert fordi han eksponerte krigsforbrytelser. Forfølgelsen finner sted av to sammenhengende årsaker: for å fokusere på Assanges angivelige narsissisme istedenfor på de krigsforbrytelsene han avslørte, og for å fungere avskrekkende, som en advarsel om at dette er den behandlingen enhver som velger å stå frem og fortelle sannheten må forvente seg.»

«Jeg vil også understreke at begge partiene stiller seg bak angrepet på Assange og Manning. Hvorfor er det slik at ikke-en-eneste vesentlig demokrat som aspirerer til presidentembetet – inkludert Bernie Sanders selvfølgelig – har funnet det hensiktsmessig å komme til forsvar for disse personene som står for de konstitusjonelle rettighetene til fri ytring og en fri presse? Fordi de forsvarer ‘den nasjonale interessen’. Hvem sin ‘nasjonale interesse’? Amerikansk kapitalismes interesser, og ikke interessene til det store flertall av amerikanere og arbeiderklassen på tvers av hele kloden. Det er til disse kreftene vi må henvende oss i kampen for å få løslatt Julian Assange og Chelsea Manning. Det er hva World Socialist Web Site kjemper for.»

Som respons på Mazelis’ bemerkninger spurte moderatoren hvorfor ingen forsvarer Julian Assange i det politiske etablissementet, og i valget. «Hvorfor vil ingen røre ved det?» Melzer bemerket at han hadde sett mange politiske størrelser trekke seg unna forsvaret av Assange, og at avskrekkingseffekten var ekstremt viktig i hans forfølgelse.

Også som respons på spørsmålet, og utvilsomt med kommentaren om Det demokratiske partiets kandidater i tankene, stilte talspersonen fra Open Society Foundation spørsmål til Nancy Hollander om hva som hadde motivert Obama til å innvilge Chelsea Manning benådning.

Hollander bemerket at hennes juridiske team ble overrasket da Obama innvilget benådning, selv om titusenvis hadde undertegnet en begjæring, og at Manning som loven krever hadde utmerkede referanseskriv om sin karakter. Hun bemerket at Obama ganske enkelt hadde sagt at Mannings fengselstraff var for lang, og hun la til at det var det rette for Obama å gjøre.

Nils Melzer kommenterte da: «Dette var også presidenten som mottok rapporten fra senatkomitéen som bekreftet at CIA hadde en politisk praksis for systematisk tortur. Og hva var det rette å gjøre her? Hva sier konvensjonen om tortur? Det er en internasjonal, juridisk forpliktelse å undersøke, rettsforfølge og straffe hver eneste handling av tortur… hva sa denne presidenten? ‘Å, la oss se fremover nå.’ Hva om Julian Assange sa det? Hva om Chelsea Manning sa det?»

Som respons på spørsmål om medienes taushet om Julian Assange bemerket Hollander at New York Times og Washington Post ikke var interesserte i Chelsea Mansings åpenbaringer om amerikanske krigsforbrytelser før WikiLeaks publiserte dem.

Et medlem av publikum, en professor ved Fordham University, bemerket at mediene og militæret nå var tettere integrerte enn-noen-gang. Hun sa at militæret anser den amerikanske allmennhetens «hjerter og sinn» som et nasjonalt sikkerhetsanliggende. Hun bemerket: «Når vårt land er i krig, er denne krigens karakter i siste instans en hemmelighet ... de vesentlige nyhetsmediene i vårt land er sterkt innordnet med militæret, i det vi på nåværende tidspunkt kan kalle et militær-medie-kompleks.»

På et annet punkt i diskusjonen behandlet paneldeltakerne anliggendet at Chelsea Manning ble fortalt hun har nøklene til sin egen frihet. Melzer bemerket at det samme ble sagt til Julian Assange da han var i den ekvadorianske ambassaden, og at det stemmer overens med begrepet tortur. «Bare tilstå. Bare si hva vi vil at du skal si. Hvis du forvarer noen til du knekker dem, er det tortur.»

I sine konkluderende kommentarer sa Melzer: «Det dette egentlig dreier seg om er elefanten i rommet. Du ser ikke elefanten i rommet fordi du har et sterkt søkelys rettet mot deg, og elefanten er at selv om vi har rapporter og bevis for krigsforbrytelser, er det ingen konsekvenser. Dét er det absolutt skandaløse.»

Supportere av Socialist Equality Party i New York distribuerte WSWS-perspektivartikkelen «Seks måneder siden den brutale arresteringen av WikiLeaks-utgiver Julian Assange» og snakket med Assange-supportere. De understreket at Assange kan frigjøres, men ikke ved å appellere til den gode vilje fra Det demokratiske partiet eller noen annen del av det politiske etablissementet, men snarere ved en vending til den internasjonale arbeiderklassen, som må mobiliseres for å kreve hans frihet.

Noen Assange-supportere snakket med WSWS om hans sak. Paula sa: «Julian har gjort det han gjorde for folkets ve-og-vel. Du kan ikke engang beregne hvor viktig det er.»

På spørsmål om hvorfor det var taushet om Assange fra Det demokratiske partiet, sa Paula: «Jeg tror de er veldig skremte i de øvre kretser. Uten åpenhet er det ingen som stilles til ansvar. Jeg har ikke sett noen krigsforbrytere bli tiltalt eller fengslet. Men vi har sett sannhetsfortellere bli jaktet ned. De vil drepe vår rett til å vite.»

Hun bemerket at en av hennes venner på et kampanjestevne i New Hampshire hadde spurt Bernie Sanders om hans posisjon om Julian Assange, og Sanders fortalte ham at han ikke kunne kommentere på den saken.

«Han hadde sagt: ‘Jeg vet om problemet.’ Vel, han kommer til å dø før han gjør noe med det,» sa Paula. Hun la til at Sanders hadde dekket over hennes venns mobiltelefon slik at han ikke kunne få gjort noe lydopptak.