Chilensk militær utplasser mot protester for første gang siden Pinochet

Av Andrea Lobo
22 October 2019

For første gang siden Augusto Pinochets fascistmilitærdiktatur rullet stridsvognene denne helgen inn i sentrum av Santiago, Chile, utplassert mot protesterende som demonstrerte mot en prisheving for Santiago-metrobilletten, fra tilsvarende NOK 10,27 til 10,64. Militært personell i sivil og i uniform ble filmet der de avfyrte maskinpistoler i gatene og rettet dem mot ansamlinger av demonstranter.

Den høyreorienterte regjeringen til milliardæren Sebastián Piñera påkalte lørdag den fortsatt stående 1980-grunnloven etablert av Pinochet, for å erklære unntakstilstand over hele landet og innføringen av portforbud i Santiago, Valparaiso og Concepción, som ble håndhevet av 9 441 soldater og tusenvis av Carabineros, det beryktede militariserte politiet. Hovedgrenseovergangen mot Argentina ble også sperret for hele helgen.

Den chilenske styringsklassens sømløse innføring av disse diktatoriske tiltakene, med støtte fra amerikansk og europeisk imperialisme, avslører den bedragerske «overgangen til demokrati», med det grunnleggende politiske og militære oppsettet fra Pinochet-styret uberørt under «Concertación»-regjeringene ledet av sosialdemokrater og stalinister som har styrt landet i 25 av-de-siste 30 årene.

En demonstrant strekker hendene i været for fremrykkende soldater under en protest, mens unntakstilstanden opprettholdes i Santiago, Chile, søndag 20. oktober 2019. Protestene i landet har strukket seg over til en ny dag, selv etter at president Sebastian Piñera kansellerte prishevingen for T-banen, som førte til massive og voldelige demonstrasjoner. (AP Photo/Esteban Felix)

Denne prosessens internasjonale karakter, som gjenspeiles i samtid av en sosialdemokratisk regjering i Spania som fascistisk undertrykker de katalanske nasjonalistene og av det militære tilslaget i Ecuador, viser at styringsklassene overalt reagerer på kapitalismens krise og gjenkomsten av klassekampen med en retur til diktatur for å få pålagt finanskapitalens økonomiske diktater.

Taksthevingen for Metroen, som ble kunngjort i begynnelsen av oktober, førte til at ungdom og arbeidere via sosialmedier oppfordret til protestsamlinger forrige mandag. Massevis av reisende hoppet over billettsperrene og ble møtt av politiets brutale represjon. På fredag vekket disse demonstrasjonene et sosialt masseraseri mot tiltagende ulikhet og de utløste protester med bredere sosiale krav.

Alejandra Ibánez, en 38 år gammel demonstrant, ga uttrykk for disse sentimentene der hun uttalte seg til AFP, og sa: «Jeg liker ikke volden eller at noen mennesker knuser ting, men plutselig så bare må disse tingene skje, for at de skal slutte å håne oss og stikke fingrene sine i munnen på oss, og hever alt annet enn lønningene, og alt dette bare for å gjøre de rike i landet rikere.»

På fredag vokste demonstrasjonene og stengte ned alle 136 stasjoner i Santiagos metro-system. Dusinvis av stasjoner ble satt i brann, i tillegg til hovedkvarteret til Enel, det private italienske foretaket som kontrollerer 40 prosent av energidistribusjonen i Chile, og kontorene til pro-Pinochet avisa El Mercurio i Valparaíso.

Både lørdag og søndag ble portforbudet trosset av tusenvis av demonstranter, og demonstranter som holdt bilder av ofre fra Pinochet-diktaturet omringet midlertidig tanksene i Santiago.

Kl. 22:00 på lørdag, timer etter å ha innført unntakstilstanden og kalt demonstrantene «sanne kriminelle, som ikke har respekt for noe», sa Piñera at han hadde «med ydmyke stemme hørt på mine landsmenn», og han kunngjorde tilbaketrekkingen av den siste prisøkningen på 30 pesos for Santiago Metro-billetten. (Metro-billettprisene i rushtiden var allerede hevet med 100 pesos, eller nesten 15 prosent, siden februar 2018.)

Unntakstilstanden skal imidlertid opprettholdes på ubestemt tid, og portforbudet ble også opprettholdt for søndagskvelden. Ifølge en erklæring fra innenriksdepartementet på søndag er 1 462 personer arrestert og 15 sivile er såret.

Fem sivile døde da et supermarked i Santiago tok fyr midt under demonstrasjonene og represjonen. Samtidig forble hele deler av Santiago uten strøm på søndag, mens skoleundervisning ble suspenderte for mandagen.

Det viktigste fagforbundet CUT (Forente arbeideres senter), som er kontrollert av det stalinistiske kommunistpartiet PCC [Partido Comunista de Chile], har jobbet for å undertrykke enhver arbeidslivsaksjon, bortsett fra å beordre Metro-arbeidere til å stå over jobben på grunn av «utrygge arbeidsforhold». I stedet marsjerte CUT-funksjonærer i et stunt til presidentpalasset Moneda for å appellere til Piñeras samvittighet om å få avsluttet unntakstilstanden.

PCC og pseudo-venstre-alliansen Frente Amplio (Bred front) traff den symbolske beslutning å nekte å delta i møtet Piñera innkalt til i helga. Deres intervensjoner har imidlertid fokusert på lignende appeller til Piñera og har åpent berettiget undertrykkingen.

FA-lederen Beatriz Sánchez tvitret: «Med tungt hjerte ser jeg en berettiget og majoritetsstøttet demonstrasjon tatt som gissel av en uakseptabel vandalisme som er fullstendig uansvarlig.» FA-parlamentarikeren Giorgio Jackson skrev: «Som så mange andre får jeg vondt i magen, og jeg føler meg frustrert og impotent av å se bilder av uforsvarlig plyndring og branner i byene.»

Daniel Jadue, PCC-byrådsleder i byen Recoleta i det nordlige Santiago, uttalte for sin del: «Legitime mobiliseringer kan ikke ende i hærverk og uforklarlig plyndring. Det bare bekrefter synspunktene til en Sebastián Piñera-administrasjon som søker å berettige sin udugelighet med vold mot borgerne.»

Disse uttalelsene som berettiger tilslaget avslører sentimentene fra brede sjikt av den øvre middelklassen, som er representert av disse partiene og fagforeningene, som ser med fiendtlighet på masseprotestene mot ulikhet. Disse uttalelsene avslører forøvrig den reaksjonære karakteren av deres universelle oppfordringer om å kle-om militæret med noen mindre budsjettkutt og en «demokratisering».

Responsen fra den offisielle «venstresiden» har oppildnet direkte fascistelementer i Chile til å kreve en mobilisering mot arbeidere og ungdommen. I en ikke-så-subtil referanse til Pinochet-diktaturet publiserte på søndag Foreningen av pensjonerte marinerepresentanter en uttalelse der de hevdet at «vi har beredskap og lang erfaring med organisering og operasjon av et land i en krampetid», og oppfordret til handling som måtte «støtte de væpnede styrker og politiet, for å få gjenopprettet rettsstaten i Chile».

Gjenkomsten av klassekampen krever utvikling av et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen som er bevæpnet med et sosialistisk program basert på de historiske lærdommene fra de dødelige svikene fra borgerlig og småborgerlig nasjonalisme i Chile. Denne historien demonstrerer at arbeidere ikke kan fremme sine uavhengige klasseinteresser på et nasjonalt grunnlag, siden de står overfor en global fiende: imperialisme og global finans.

Da den venstreorienterte borgerlige nasjonalisten Salvador Allende ble valgt i september 1970, plottet Richard Nixon-administrasjonen omgående hans omveltning. Nedtegnede notater fra den daværende CIA-direktøren Richard Helms fra ordren gitt av Nixon 10 dager etter Allendes valgseier stadfester: «Ikke bekymret for risikoer involvert. Ingen involvering av ambassaden. $ 10 000 000 tilgjengelig, mer om nødvendig. Heltidsbeskjeftigelse – de beste menn vi har ... Få økonomien til å hyle. 48 timer for en handlingsplan.» (Kissinger: A Biography, Walter Isaacson, 1992, s. 290)

Til tross for åpenbare bestebelser på å undergrave den chilenske økonomien og Allende-regjeringen fra Washingtons side, smisket Allende ustanselig for å vinne Nixons begunstigelse. I februar 1971 inviterte Allende det amerikanske hangarskipet USS Enterprise til å stoppe over i Valparaíso, en invitasjon som til slutt ble avvist av Nixon. Allende responderte da med at Chile «aldri vil bestykke noen militærbase som kan anvendes mot USA».

Allende, som representerte den chilenske styringsklassen, nektet å slåss mot amerikansk imperialisme, og dette var avledet både av styringsklassens økonomiske avhengighet av global finanskapital og av etterkrigstidens forlik mellom imperialismen og det stalinistiske byråkratiet i Moskva, representert i Chiles regjerende folkefront av Det chilenske kommunistpartiet (PCC). Samtidig konfronterte streiker, fabrikk- og landokkupasjoner undertrykkingen fra det chilenske politiet, militæret og de stalinistiske kjeltringene. Arbeidermilitsene ble avvæpnet, selv da folkefrontledere var sikre på at militæret, chilenske fascister og Washington planla et kupp.

Borgerkrig ble overlatt i hendene på den kapitalistiske styringsklassen, av stalinistene, og av deres pabloist-allierte i Det forente sekretariatet, den guevara-istiske Revolusjonære venstrebevegelsen (MIR) og andre småborgerlige nasjonalistkrefter, som kanaliserte de før-revolusjonære omveltningene mot Eduardo Freis pro-foretakspolitikk på 1960-tallet og i løpet av de revolusjonære opprørene i årene 1972 til 1973 inn bak åpen eller «kritisk» støtte til sektorer av det nasjonale borgerskapet.

Disse pseudo-venstre-kreftene jobber igjen for politisk å avvæpne arbeidere som konfronterer faren for fascisme, ved å kanalisere opposisjon inn bak styringsklassen med appeller til de fallitte fagforeningene, PCC og valgalliansen Frente Amplio [Bred Front].

20. og 21. september 1973 publiserte ICFI – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale – en erklæring som forklarte at «som for Hitler og Franco, vant også general Pinochet by default[‘etter standard’; eller ‘som gitt’] på grunn av stalinismens forræderi.» ICFI kom den gangen med en appell til chilenske arbeidere, som er desto mer presserende i dag: «Ikke by noen tillit til stalinismen, sosialdemokratiet, sentrismen, revisjonismen eller det liberale borgerskapet, men bygg et revolusjonært parti av Den fjerde internasjonale, med et program for den vedvarende revolusjon.»