Drakonisk dom mot katalanske politikere eksponerer Podemos’ fallitt

Utbruddet av masseprotester mot tiår-lange fengselsstraffer for katalanske nasjonalister på oppblåste anklager om oppvigleri, bekjentgjort for ei-uke-siden, har eksponert partiet Podemos’ politiske fallitt. Samtidig som en-halv-million mennesker marsjerte i Barcelona, brede lag av arbeidere streiket på tvers av Catalonia, og Barcelona var i brann der politiet voldelig angrep demonstranter, brukte Podemos’ toppfunksjonærer uka til å oppfordre befolkningen om å godta eller ignorere dommene, mens de hyllet politiet.

Denne krisen gir arbeidere og ungdom internasjonalt nok en bitter lærdom om den reaksjonære rollen spilt av den velstående middelklassens «post-marxistiske» populistpartier. Podemos’ greske søsterparti Syriza («Koalisjonen av det radikale venstre») ledet en regjering fra 2015 til 2019 som forpliktet seg til å avslutte EUs innstramminger, for deretter å pålegge den største EU-innstramningspakka i gresk historie. Nå promoterer og understøtter Podemos den spanske sosialdemokratiske PSOE-regjering, der den forflytter seg for å opprette et fascistisk politistat-regime i Catalonia og på tvers av hele Spania.

Podemos’ forsøk på å forvirre og demobilisere motstanden startet allerede før dommen ble offentliggjort forrige mandag. Da lekkasjer fra Høyesterett helgen forut bekreftet at ledende katalanske politikere ville bli dømt til et tiår i fengsel, og PSOE sendte tusenvis av politi til Catalonia for å undertrykke de forventede masseprotestene, hevdet Podemos-funksjonærer at saken var en avledning.

Podemos-generalsekretær Pablo Iglesias sa: «Vi håper dommen ikke vil bli hovedanliggendet i valgkampanjen [for valg berammet til november], for da vil ikke problemene spaniere står overfor bli diskutert.» Der han antydet at Podemos ville fokusere på «sosiale spørsmål» og brød-og-smør-anliggender av betydning for arbeidere, konkluderte Iglesias: «Det er vår plikt å snakke om andre anliggender. Og det skal vi.»

Dette er en politisk unnvikelse, og et forsøk på å splitte arbeidere i resten av Spania fra deres klassebrødre og -søstre i Catalonia. Lange år med kamp – fra protestene før installeringen av Syriza-regjeringen, til det brutale tilslaget mot «gul vest»-protestene i Frankrike og mot Hamburg G20-protestene i Tyskland, til PSOEs innstrammingshistorikk – har gjort én ting klart. Arbeidere vil ikke oppnå noe angående sosiale og økonomiske saker dersom styringsklassen tillates å bygge et politistatregime som brutalt undertrykker all motstand mot innstramminger og militarisme.

Forrige mandag ble de tidligere lekkasjene bekreftet av den publiserte dommen. Et dusin tiltalte ble funnet skyldige på forskjellige punkter for oppvigleri, misforvaltning av offentlige midler og ulydighet, og fikk dommer på til sammen over 100-års-fengsel. Spanias Høyesterett argumenterte bedragersk for at siden politiet voldelig angrep fredelige demonstranter og velgere under perioden for det katalanske uavhengighetsreferendumet i 2017 som de tiltalte støttet, er derfor de tiltalte – og ikke politiet – skyldige i å ha oppmuntret til massevold mellom befolkningen og staten.

WSWS advarte for at på dette grunnlaget kan alle som oppfordrer til protester som staten kan målrette med politivold, bli satt vekk i fengsel i flere tiår. Og faktisk krever myndighetene i Madrid nå etterforskning av arrangører av forrige ukes katalanske protester, nettopp på oppviglerianklager.

Da titusener av mennesker strømmet ut i gatene i Barcelona og over hele Catalonia, krevde imidlertid Podemos-lederen Iglesias: «Alle må følge loven og godta dommen.» Han erklærte at i stedet er det nå på tide «å snakke om forsoning». Han konkluderte selvtilfreds: «Det er på tide for oss å rulle opp ermene og arbeide for å gjenoppbygge broer mellom et splittet katalansk samfunn og ... det spanske samfunnet.»

Dette ble etterfulgt av en mediekampanje for-hele-hoffet for å indikere, men uten åpent å si det, at Podemos støtter PSOE-regjeringen og dens politistat-tiltak i Catalonia. Dagen etter, i et møte i Zaragoza, sa Iglesias at hadde Podemos blitt tatt inn som medlem av en PSOE-ledet regjering, som han hadde ønsket under de mislykkede forhandlingene i august, da «ville vi ha diskutert dommen i ministerrådet og hadde blitt enige om én posisjon. Vi ville vært lojale og handlet med ansvar og statsfornemmelse.»

Timer senere, på fjernsynskanalen La Sexta, insisterte Iglesias nok-en-gang på at dersom Podemos hadde vært i regjering med PSOE, da ville partiet ha opptrådt «med lojalitet og statsfornemmelse». Han hevdet imidlertid at partiets holdning «ville vært mer demokratisk, og mindre overspent».

På onsdag, da det brøt ut masseprotester og sammenstøt mellom demonstranter og politiet over hele Catalonia, med flere titalls skadde eller arresterte, møtte Iglesias fungerende statsminister Sánchez som del av regjeringens rundbordsamtale med alle de parlamentariske hovedpartiene, for å diskutere det katalanske spørsmålet. Samtidig som de høyreorienterte partiene, inkludert pro-fascisme partiet Vox, oppfordret til å suspendere den katalanske regjeringen eller til å sende inn hæren, insisterte Podemos på at ingenting uvanlig var forestående.

På pressekonferansen etterpå hvitvasket Iglesias PSOEs politikk. Han sa at hans «inntrykk» var at PSOE «ikke har noen planer for tiltak som går i retning av en eksepsjonell situasjon». I stedet sa han at han var enig med Sánchez i at situasjonen er «under kontroll». Der han lovet å støtte Sánchez «i alle initiativ som går i retning av avtrapping og dialog» la Iglesias til: «Det vi trenger i Catalonia nå er empati, dialog og å se etter en politisk løsning innen lovens rammer.»

Mens Iglesias snakket om empatiske politiske beslutninger og den ikke-eksepsjonelle karakteren av PSOEs politikk, lanserte PSOE-regjeringen det største tilslaget siden det fascistiske Franco-regimets fall i Spania i 1978. Etter å ha utplassert over 2 000 polititropper sendte Madrid ytterligere hundrevis forrige uke, inkludert de beryktede GRS antiopprør-spesialstyrkene.

Millioner av spaniere og europeere dreide seg til sosialmedier for å se tusenvis av videoer om politibrutaliteten rullet ut over hele Catalonia. Så langt har hundrevis blitt såret, over 70 personer er arrestert, 14 demonstranter sitter fengslet uten kausjon og fire personer har mistet øyne som følge av politiets gummikuler.

Uka ble avsluttet med at Iglesias kritiserte ungdommen i Catalonia for sammenstøtene med politiet etter at over en-halv-million marsjerte i Barcelona og en generalstreik lammet regionen. Han kalte volden en «katastrofe» som «gjorde mye skade» for forsøkene på å løse den katalanske krisen. Han legger ikke skylden for volden på politiet, men på demonstrantene, og sa at «sektorer og unge som går den veien [med vold] er en katastrofe for løsriverne, for demokratiet og for alle oss som er opptatt av dialog».

For å tydeliggjøre hvor hans lojalitet ligger applauderte Iglesias også samarbeidet mellom det regionale katalanske politiet, det nasjonale politiet og Guardia Civil i undertrykkingen, og sa at «institusjonelle relasjoner mellom politistyrkene fungerer».

Fem år etter grunnleggingen av Podemos som et angivelig radikalt populistparti for «demokratisk fornyelse», er det nødvendig å gjøre opp et balanseregnskap. Partiet innordner seg med det spanske borgerskapets pådriv tilbake til autoritært styre, 41-år etter slutten av fascistregimet som ble grunnlagt av generalissimo Francisco Franco ved slutten av Borgerkrigen [1936-1939]. Partiets påstander om å representere et mer demokratisk alternativ til EUs innstramminger og politistat-tiltakene pålagt av PSOE, var et politisk bedrageri.

Som for sine søsterpartier på tvers av hele Europa er Podemos implisert i nedskjæringer og innstramminger og økende militær-politivold mot arbeidere og ungdom. I tråd med Syrizas EU-nedskjæringspolitikk i Hellas, har Podemos brukt store deler av de-to-siste årene på mislykkede forsøk på å støtte opp under en PSOE-minoritetsregjering som påla innstramminger og overførte milliarder av euro til hæren.

Podemos’ forsøk på å støtte opp PSOE mislyktes imidlertid til slutt; og med nytt valg nå berammet til den 10. november tar partiet sikte på å pusse opp for sin støtte innen styringskretsene på et grunnlag for lov-og-orden. Partiet har dype bånd inn i hæren etter å ha rekruttert toppoffiserer, deriblant general Julio Rodríguez Fernández, som var Spanias kommandant for Libya-krigen. Etter at Venstrepartiet [die Linke], som er Podemos’ tyske tilknytning, møtte Hans-Georg Maaßen, den tidligere sjefen for den hemmelige innenlandske etterretningen, som har dekket over de offisielle båndene til voldelige nyfascistgrupper, dekker nå Podemos på sin side opp for Madrids promotering av nyfascisme.

Fire måneder før dommen som ble avsagt mot de katalanske nasjonalistene, fastslo Spanias Høyesterett at Franco ble statsoverhode ved hans Burgos-erklæring den 1. oktober 1936. Domstolen legitimerte dermed fascistkuppet Franco hadde lansert kort tid tidligere, hans gjennomføring av en borgerkrig, og det påfølgende massemordet og fengslingen av hundretusener av venstreorienterte arbeidere og ungdommer etter hans krigsseier. Rettskjennelsen mot de tiltalte katalanske nasjonalistene har dermed karakter av en tilbakevirkende berettigelse av Francos undertrykking av venstreorientert politikk og katalansk nasjonalisme.

Podemos’ beslutning om likevel å videreføre sin støtte for Spanias tilslag i Catalonia gjenspeiler de privilegerte sosiale interessene og den kontrarevolusjonære politikken partiet representerer. Det er sammensatt av privilegerte fagforeningsbyråkrater, «venstre»-akademikere, militæroffiserer og mediekommentatorer, som er fullt-og-helt tilknyttet institusjonene som har kvalt klassekampen i Spania siden 1978. Parti-funksjonærene har også konsekvent understreket sin støtte for spansk «patriotisme», det vil si det nasjonalistiske grunnlaget for støtten til PSOE fra de stalinistiske og pabloistiske fløyene av Podemos.

De føler at deres interesser trues av en voksende internasjonal bevegelse i arbeiderklassen mot upopulære regjeringer, og for sosial likhet. Samtidig med utbruddet av «gul vest»-protester og streiker i Frankrike og Portugal, masseprotester i Sudan, Algerie og Hong Kong, og ei bølge av massestreiker i Amerika og Mexico, ser de den voksende bevegelsen nedenfra som en trussel mot deres økonomiske interesser. De er bevisst fiendtlig innstilte mot en gryende massebevegelse mot gjenkomsten av fascistisk-autoritært styre, og faller i stedet inn på rekke med undertrykkingen og promoteringen av det ytre høyre.

Brede seksjoner av ungdom og arbeidere mobiliserer ikke-desto-mindre mot den gryende politistaten i Spania. Førti år etter slutten på fascistdiktaturet er det fortsatt et sterkt antifascisme-sentiment blant arbeidere, og en voksende fornemmelse av de antidemokratiske implikasjonene av den antikatalanske dommen.

Samtidig med at Iglesias sist onsdag satt sammen med Sánchez, samlet tusenvis av unge antifascister seg til en demonstrasjon i Madrid, der de sang: «Her er vi, antifascistene», «Solidaritet med befolkningen i Catalonia» og «Frihet for de politiske fangene». De påfølgende dagene så tilsvarende protester oppstå i Vitoria, Cádiz, Zaragoza og Murcia. På lørdag ble en 4 000-sterk demonstrasjon i sentrum av Madrid voldelig spredt av politiet, og etterlot 26 skadde.

Et viktig karaktertrekk ved disse protestene er rapporter om en eksplisitt fiendtlighet overfor de katalanske nasjonalistpartiene, som tidligere hadde jobbet tett sammen med Podemos.

Podemos er livredd for en gang å kalle sammen protester, av frykt for at partiet kan miste kontroll over situasjonen. I Catalonia taper løsrivingskreftene som hittil har kontrollert protestene terreng. På lørdag ble Gabriel Ruffian, talsperson for pro-løsrivingspartiet ERC [Det katalanske republikanske venstre], tvunget til å forlate en demonstrasjon der han ble buet-ut av demonstranter som kalte ham «Botifler» (et begrep anvendt av nasjonalistene for å referere til katalanske «kollaboratører» med Madrid) og de ropte: «Dere er det gamle Convergencia» (det vil si de eksplisitt høyreorienterte, katalanske pro-innstrammingsnasjonalistene).

Podemos’ historikk er ubesvarlig bevis for at det å forene de nye kampene som nå oppstår i Europa og omdanne dem til en kamp mot fascistisk-autoritært styre krever et definitivt brudd med politikken til partiet Podemos.

Loading