Over 11 000 soldater og tropper fra Carabinero-politiet har gått amok på tvers av Chile de siste dagene, der de har skutt runder med skarp ammunisjon mot demonstranter og nattestid har slept protesterende ut av deres hjem i scener som påminner om militærkuppet den 11. september 1973.
Innen tirsdag var det rapportert elleve mennesker omkommet og 300 sårede, de fleste i Santiago. President Sebastián Piñeras regjering hevder å ha arrestert over 2 100 personer.
Mange av de pågrepne har hevdet at de ble nektet tilgang til advokater og ble utsatt for seksuell trakassering fra soldater og politi. Ei gruppe kvinnelige studenter fortalte Prensa Opal at de ble tvunget til å kle av seg der soldater spylte dem ned med vann og skrek: «Vi hater kommunister.»
Tilslaget ble beordret fra de høyeste hold av den chilenske staten. I en tale til nasjonen på søndag kveld, var Piñera et ekko av den tidligere diktatoren Augusto Pinochet der han erklærte: «Vi er i krig med en mektig fiende, som er villig til å anvende vold uten begrensninger.»
Protestbevegelsen vokste på mandag og trakk inn bredere deler av arbeiderklassen, som responderte med skrekk på tilslaget da videoer av soldater som i mørket skjøt studenter sirkulerte over sosialmedier. Hundretusener av mennesker samlet seg på Santiagos Plaza Italia på mandag ettermiddag, der de koret og ropte: «Soldater, vekk med dere.»
All næringsvirksomhet ble i vesentlig grad stanset opp i Santiago, og i mange byer over hele landet, selv om regjeringen på søndag kunngjorde at den gikk tilbake på hevingen av metroprisene som opprinnelig hadde utløst demonstrasjonene. Unntakstilstanden var fortsatt i kraft på tirsdag, og regjeringen utvidet på mandag det nattlige portforbudet, der ikrafttredelsen for noen områder ble flyttet til så-tidlig-som til kl. 18:00.
Havnearbeidere marsjerte på mandag en masse gjennom flere byer, stoppet opp hoveddelen av nasjonaleksportene og stengte ned 20 havner og utskipningsanlegg, som del av en nasjonalstreik. Kledd i gule høysynlighetsvester påkrevd av deres arbeid, var havet av tusenvis av havnearbeidere som å se en chilensk representasjon av Frankrikes «gilets jaunes», der de marsjerte gjennom byene Concepción, Antofagasta og San Antonio.
Arbeidere fra kobbergruvene – den historisk mest militante delen av den chilenske arbeiderklassen, som produserer landets hovedeksportvare – kunngjorde også en nasjonalstreik fra onsdag. Bekjentgjøringen av denne nyheten drev kobberprisen betydelig opp. Chile leverer ca. en-tredjedel av verdens kobberforsyning.
Video av kobbergruvearbeidere under lunsjpausen på mandag, som viste dem slå med tallerkener og bestikk mens de koret og ropte: «Generalstreik!», indikerer den eksplosive stemningen i arbeiderklassen.
De vesentlige fagforeningene prøver desperat å forhindre at situasjonen utvikler seg ytterligere ut av kontroll. Den annonserte arbeidsnedleggelsen planlagt for onsdagen ga Piñera-regjeringen et lite pusterom til med makt å få banket studentene og demonstranter i storbyene til underkastelse.
Arbeidere ved den massive Escondida-gruva, eid av BHP Ltd., streiket likevel i 10 timer på mandagkveld, i det fagforeningene bestrebet seg på å få kalt en «varselsstopp» i forkant av onsdagens planlagte arbeidsnedleggelse – men er en erkjennelse av at arbeidere ikke ville vente med å gå ut i streik.
En fagforeningsfunksjonær ble også filmet der han på mandag fortalte et skeptisk massemøte av havnearbeidere at det «ikke var noe behov for å lage en skandale og kaste stein,» og innstendig bønnfalte arbeidere om å følge fagforeningens ledelse angående streiken, og hevdet at det var den eneste måten å få gjort den «revolusjonen» de ville ha.
Det stalinistiske kommunistpartiet (PCC) spiller også en aktiv rolle i bestrebelsene på å få demonstrasjonene og streikene under kontroll.
Den prominente stalinistiske byrådslederen Daniel Jadue tvitret at det er «bemerkelsesverdig at hærsjefen viser mer forsvarlighet enn republikkens president», med referanse til Piñeras uttalelse om at regjeringen er «i krig» med demonstranter.
Det chilenske kommunistpartiet (PCC) publiserte på mandag en erklæring der de sa at «falske forventninger som uforsvarlig ble skapt av Piñera og høyresiden er årsaken til det akkumulerte raseriet og for den sosiale eksplosjonen.» Mens partiet hevdet å støtte protestene beskyldte PCC «filleprolitariatelementer for kriminalitet og vold» under demonstrasjonene, og oppfordret til nyvalg.
Den spanske avisa El País publiserte på mandag en artikkel under tittelen: «Sosialprotester renner over Piñera og fører Chile ut i en alvorlig krise.» Artikkelen reiste den dype bekymringen over at ingen av de offisielle politiske partiene har en tilstrekkelig oppslutning i arbeiderklassen til å kunne undertrykke protestene.
«Ingen politisk kraft med representasjon i Kongressen har vært i stand til å kanalisere den sosiale uroen som har har kommet til uttrykk minst siden 2006, da de første studentprotestene brøt ut. Dette inkluderer Frente Amplio [Bred Front] på venstresiden, med sine viktigste ledere som var de studentprotesterende som ledet demonstrasjonene i 2011.» Frente Amplio har gjengitt de stalinistiske oppfordringene om nyvalg, og har på samme måte demonisert «voldelige» protesterende.
Bevegelsen i Chile utvikler seg som en kamp mot det råtne chilenske «demokratiet» som opprettholdt fascistkontrollen over militæret. De siste dagene har demonstranter sunget ut: «Dette handler ikke om 30 pesos, det handler om 30 år,» med henvisning til de-tre-tiårene siden Pinochet fratrådte presidentembetet i mars 1990.
Denne ukas utbrudd av militærvold avslører den såkalte overgangen-til-demokrati som et bedrageri. Etter å ha knust den massive streikebølga på slutten av 1960-tallet og i begynnelsen av 1970-årene gjennom fascistdiktatur, responderte den chilenske styringsklassen på det voksende folkelige hatet mot diktaturet på slutten av 1980-tallet ved å overføre makten til en allianse av «venstre»-partier kalt Concertación [‘Konsultasjon’].
Partialliansen Concertación – som inkluderte Sosialistpartiet til den drepte eks-presidenten Salvador Allende – besørget straffefrihet for det chilenske militæret, og lot Pinochet selv komme tilbake til Chile i år 2000 der han ble møtt på flyplassen av militærledelsen i en fremvisning vist på det nasjonale fjernsynsnettverket. En essensiell rolle ble spilt av britiske Labour-innenriksminister Jack Straw, som innvilget eks-diktatorens anmodning om å få unnsluppet utleveringsbegjæringen for å konfrontere rettslig påtale i Spania.
I dag er partiene fra både Concertación og Piñeras parti Renovación National (RN) [Nasjonalt Fornyelse], et tidligere pro-Pinochet parti, ansvarlige for å gjennomføre privatiseringsbestrebelser som går utover hva Pinochet-diktaturet var i stand til å oppnå. Dette har resultert i noen av de høyeste nivå av sosial ulikhet i hele verden.
Industrianalytikere og utenrikspolitiske imperialisttidsskrifter er bekymret for utsiktene til at demonstrasjoner mot sosial ulikhet kan bre seg over hele Latin-Amerika. Washington Post henviste på mandag til at en «latinamerikansk vår» spøker, tilsvarende revolusjonene som rystet Nord-Afrika og Midtøsten i 2011.
Stratfor bemerket: «De chilenske protestene kommer i hælene på lignende antinedskjæringsuro i Ecuador, som ble utløst av fjerningen av drivstoffsubsidier. Med de regionale økonomiene klemt av treg vekst og regjeringer som fremdeles forsøker å få gjennomført smertelige pro-markedsreformer, er situasjonen moden for opprørende, utbredt uro.»
Dette kolliderte med den lysere tonen tatt for mindre enn ei uke siden da Financial Times publiserte en artikkel som berømmet Piñera som «milliardærlederen som forkynner markedets dyder», med et land som er «et fyrtårn av stabilitet og solid ledelse, på et kontinent som ikke er berømt for noen av delene.»
FT siterte Piñera: «Se på Latin-Amerika. Argentina og Paraguay er i resesjon, Mexico og Brasil er i stagnasjon, Peru og Ecuador er i dyp politisk krise, og i dette kontekstet står Chile frem som en oase, fordi vi har et stabilt demokrati, økonomien vokser, vi skaper arbeidsplasser, vi forbedrer lønningene og vi opprettholder makroøkonomisk balanse.»
Bekymringene for et voksende globalt opprør i arbeiderklassen ble på mandag uttrykt i en kommentar av Brian Winters, visepresident for politikk ved Americas Society/Council of the Americas: «Alle som følger med på Latin-Amerika har et skarpt blikk på dette, og tenker: ‘Herregud, Chile også?’»