NATOs forsvarsministre innledet torsdag et to-dager-langt toppmøte i Brüssel, der de kalte for ny militær opptrapping i Midtøsten, samtidig med fiaskoen for deres åtte-år-lange proxykrig ført med stedfortredende islamiststyrker i Syria.
Siden Trump for to uker siden trakk de 1 000 amerikanske spesialtroppene tilbake som var utplasserte sammen med USA-støttede kurdiske militser i det nordøstlige Syria og ga grønt lys for et tyrkisk angrep på de kurdiske styrkene, har situasjonen i Syria dreid seg skarpt mot Washington og deres europeiske imperialistallierte. Russland, Tyrkia og det syriske regimet har blitt enige om en retur til grensene før krigsutbruddet, som samtidig tillater Tyrkia å mønstre grenseoverskridende angrep på kurdiske militser. Syriske tropper samles nå også for å angripe al Qaida-tilknyttede militser i den nordvestlige provinsen Idlib i Syria, det siste holdepunktet for NATO-støttede «opprør»-styrker.
NATOs forsvarsministre, som stavrer under dette nederlaget, kunne bare gjenta sitt engasjement for å føre krig over hele Eurasia, og komme med motstridende forslag for ytterligere militæropptrapping. Mens den amerikanske forsvarsministeren Mark Esper foreslo ytterligere utplasseringer av tropper mot Iran og Kina var det også diskusjon om den tyske forsvarsministeren Annegret Kramp-Karrenbauers oppfordring til å utplassere en europeisk «fredsbevarende» styrke for å okkupere det nordøstlige Syria, bestående av fra 30 000 til 40 000 tropper.
I en kort offentlig uttalelse før samtalene begynte hyllet NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg «alle NATO-oppdrag og operasjoner, fra Balkan til Afghanistan». Han lovet også at han samme dag ville presse Europa til ytterligere å øke deres militærutgifter: «Jeg vil nok-en-gang fremheve viktigheten av byrdefordeling, både når det gjelder budsjettutgifter, men også bidrag og militære kapasiteter, og jeg vil utarbeide en rapport for stats- og regjeringssjefene til deres møte i London i desember.»
Spurt om Kramp-Karrenbauers forslag, det første tyske regjeringsforslaget for aggressiv utenlandsk militæraksjon siden nazistregimets fall, støttet Stoltenberg det: «Jeg har diskutert dette forslaget med forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer. Det er positivt at NATOs allierte, i dette tilfellet Tyskland, har forslag og ideer om hvordan vi kan komme videre.»
Stoltenberg understreket NATOs forberedelser for storstilt militæraksjon, deriblant Defender 2020-øvelsen for å teste Pentagons evne til raskt å transportere titusenvis av amerikanske tropper fra Amerika til Europa og delta i en fullskala NATO-mobilisering for krig med Russland. Øvelsen vil også ha en Stillehavs-komponent, med provoserende marinemanøvrer i Sør-Kinahavet utenfor den kinesiske kysten. Stoltenberg nektet imidlertid umiddelbart å spekulere over en NATO- eller Europa-invasjon av Syria, som foreslått av Kramp-Karrenbauer.
Stoltenberg la til: «Hvis jeg nå begynte å spekulere om alle mulige og umulige alternativer, da ville jeg bare lagt til usikkerheten ... Det har ikke vært noen oppfordring om et NATO-oppdrag i det nordøstlige Syria.»
Etter torsdagens møte dukket Stoltenberg opp igjen på kvelden for å komme med en tilmålt uttalelse til pressen. Han bemerket at det var «forskjellige synspunkter» blant landene i NATO-alliansen, og la til at disse var i tråd med konflikter som er «offentlig kjente». Mens han kalte situasjonen i det nordøstlige Syria «veldig alvorlig», sa han at han anerkjente at «Tyrkia har legitime sikkerhetsmessige bekymringer» i regionen og han unndro seg et spørsmål fra pressen om Tyrkia ville gå med på tyske eller europeiske troppeutplasseringer til Syria.
Mens han sa at Kramp-Karrenbauer hadde orientert sine NATO-forsvarsministerkolleger om Berlins forslag, sa Stoltenberg at det ville være «galt» av ham å prøve å oppsummere det på egne vegne.
Den militære fiaskoen i Midtøsten og den dype diskreditering av krig blant arbeidere i Midtøsten og i NATO-landene har rystet alliansen. Utover kritikken mot Tyrkia fra både Washington og de europeiske imperialistmaktene, er det helt klart konflikter mellom styringselitene i Amerika og Europa relatert til de utenrikspolitiske konfliktene innen den amerikanske styringsklassen som ligger til grunn for riksrettsgranskningen mot Trump. Alle de forskjellige fraksjonene foreslår strategier for militæropptrapping mot atomvåpenbestykkede stormakter, med katastrofale konsekvenser for arbeidere.
Mens Kramp-Karrenbauer plan innebærer at NATO iverksetter en konfrontasjon med Russland i Syria talte USAs forsvarsminister Esper for de fraksjoner av det amerikanske borgerskapet med fokus på å forberede krig først med Kina. Den amerikanske forsvarsministeren sa, under en tale til Det tyske Marshall-fondet i Brüssel, forleden dag: «Den nasjonale forsvarsstrategien [‘National Defense Strategy’] prioriterer Kina først, og deretter Russland på andreplass, når vi forflytter vårt primærfokus over til stormaktskonkurranse.»
På dette grunnlaget nevnte ikke Esper ytterligere kriger i Syria, og kalte i stedet for at de europeiske maktene måtte delta i Trump-administrasjonens opptrapping mot Iran. Der han reiste planene om å sende tusenvis av amerikanske tropper til Saudi-Arabia som ledd i en militæroppbygging mot Iran, la han til: «Vi oppfordrer våre allierte i Europa til å følge vår ledelse og bidra med egen støtte for å avskrekke iransk aggresjon, fremme stabilitet i region, og forsvare den internasjonale regelbaserte orden.»
I et ytterligere tegn på Trump-administrasjonens manglende interesse for å føre ytterligere krig til forsvar for kurderne i det nordøstlige Syria, hevet Trump forøvrig på onsdag sanksjonene han kort hadde pålagt Tyrkia for landets angrep på de kurdiske militsene.
Kramp-Karrenbauer fortsatte imidlertid å pushe på for sin plan om å konfrontere Russland over Syria. Etter at hun forlot forsvarsministermøtet sa hun støtten til hennes plan innen NATO var «veldig oppmuntrende». Hun la imidlertid til: «Det vil fortsatt være en lengre prosess og en vanskelig vei.»
I de tyske mediene, som har ført aggressiv kampanje for tysk remilitarisering i seks år, skrev flere sentrale publikasjoner også at Kramp-Karrenbauers plan ville kreve tid for å utvikles. Merkur skrev at hennes plan «utløste ikke internasjonal entusiasme – reaksjonene var behersket. Hun fikk anerkjennelse for sitt initiativ på et NATO-forsvarsministermøte i Brüssel. Men ingen av landene lovet noen definitiv støtte.»
Wolfgang Ischinger, president for Sikkerhetsrådet i München, sa til Der Spiegel at hennes plan «imidlertid forutsetter at alle sider trekker sammen, på militært relevante spørsmål. Etter dette [møtet] ser ikke dét ut som situasjonen for øyeblikket.»
Faktisk, når man studerer Kramp-Karrenbauers forslag synes det mer å være en oppfordring til militæroppbygging og for å piske opp en militaristisk atmosfære i Tyskland enn en plan for øyeblikkelig militæraksjon. Det er en advarsel om retningen for politikken til det europeiske borgerskapet. Berlin planlegger en massiv opptrapping av europeisk og tysk militærkapasitet, som igjen vil medføre massive økninger i militærutgiftene og tilsvarende massive angrep på arbeidere over hele Europa.
Med tanke på at utplasseringen av NATO-tropper til kriger i Afghanistan eller Irak kostet i størrelsesorden $ 1 million per soldat per år, ville utplasseringen av 40 000 europeiske tropper kreve en ekspandering av europeiske militærbudsjetter med titalls milliarder euro per år. Uansett hvorvidt de europeiske maktene skulle være istand til uavhengig å utplassere en slik styrke til Syria eller for-den-del forsyne den samtidig med en amerikansk retrett fra landet, er det imidlertid uklart hva en slik styrke skulle gjøre.
Koalisjonen som nedkjempet NATOs proxy-militser i Syria – alliert med Russland og besørget med russisk luftstøtte og luftvernmissiler – er en formidabel kampstyrke som i vesentlig grad ville være den europeiske styrken overtallig. Den inkluderer ikke bare de 200 000 overlevende SAA-soldatene fra den syriske hæren [Syrian Arab Army] og 80 000 allierte syriske irregulære styrker, men i tillegg anslagsvis 40 000 iranske tropper som har tjenestegjort i Syria, titusenvis av krigere fra den libanesiske Hezbollah-militsen, og rundt 20 000 medlemmer av diverse pro-Iran-militser som Liwa Fatemiyoun som tjenestegjør i Syria, bestående av afghanere, irakere eller pakistanere.
Til dette må tillegges ikke bare tusenvis av russiske tropper med tilhørende krigsfly og krigsskip, men også kinesiske «Night Tiger»-spesialstyrker som er utplassert til Syria for å bekjempe uiguriske islamistiske «opprørere» allierte med NATO, som del av et voksende militært samarbeid mellom Kina og Syria.
På torsdag gjentok Kreml-talsmann Dmitri Peskov igjen Russlands opposisjon til utplasseringen av flere utenlandske tropper til Syria. Han sa: «Når det gjelder tilstedeværelsen av amerikanske soldater i Syria, er vår posisjon velkjent – bare de russiske enhetene er legitimt til stede i Syria på invitasjon fra det syriske lederskapet. Selvfølgelig er det endelige målet en full tilbaketrekning av utenlandske væpnede styrker, og alt utenlandsk militær fra Den syriske arabiske republikks territorium.»
Washingtons og Berlins beslutning om å kalle for militære operasjoner for å konfrontere slike styrker er nok en advarsel om den eskalerende faren for verdenskrig.