Arbeidere og studenter over hele Libanon har opprettholdt sine protester mot statsminister Saad Hariris regjering, til tross for styrtregnet som har vært. Protestene hadde på lørdag vedvart over ti dager, med avvisning av hans såkalte økonomiske reformer mens kravene for hele regjeringens avgang ble opprettholdt.

Protestene brøt ut forleden uke og har brakt en fjerdedel av landets seks millioner mennesker ut på gatene, utløst av regjeringens forsøk på å pålegge ytterligere en skatt med siktemål å få landets dypt fattige arbeiderklasse til å betale for den utdypende økonomisk krisen – en skatt på $ 6 per måned på WhatsApp-meldinger. Forsøk på å bruke hæren og politiet for å løse opp protestene tjente bare til å oppflamme det folkelige raseriet og ble i vesentlig grad oppgitt.

Masseprotestene ble drevet frem av den dypt forankrede misnøyen over sosial ulikhet som har tiltatt siden borgerkrigen tok slutt i 1990. Den rikeste én-prosenten monopoliserer 58 prosent av landets formue, mens de fattigste 50 prosent eier mindre enn én prosent, i et land som fungerer som et skatteparadis og ei lekegrind for regionens kleptokrater.

Protestene har forent arbeidere og ungdommer på tvers av sekteriske og nasjonale skillelinjer, der de palestinske og syriske flyktningene også deltar, som den libanesiske styringseliten lenge har hetset xenofobiske spenninger mot som middel til å avlede fra en forenet klasseaksjon. Det befinner seg rundt 1,5 millioner syrere i landet, dit de har flyktet fra den brutale USA-drevne proxy-krigen som har hjemsøkt deres hjemland, og som Libanon har nektet å innvilge flyktninge- eller asylstatus, i tillegg til hundretusener av mangeårige palestinske flyktninger som har svært begrensede rettigheter i landet.

Hariri rygget, etter å ha blitt fullstendig overrasket av protestenes omfang. Han droppet skatteforslaget og tvang sine parnere i den gebrekkelige regjeringskoalisjonen til å akseptere et 2020-budsjett som ikke påførte arbeiderklassen ekstra skatter, med trusler om å trekke seg dersom de ikke aksepterte det.

Mens budsjettet representerer symbolske tiltak, som en halvering av nåværende og tidligere politikeres lønninger og goder, og krever at sentralbanken og private banker bidrar med $ 3,3 milliarder til det «nesten null underskudd» 2020-budsjettet, åpner det samtidig opp Libanons økonomi for private investorer, flere privatiseringer og låneopptak, som alle vil påvirke levestandardene. Med en nasjonalgjeld på $ 86 milliarder, som kredittratingbyråene nylig reduserte til søppelstatus [‘junk bond’-status], må regjeringen tilfredsstille harde økonomiske og budsjettmessige betingelser for å få tilgang til de $ 11 milliarder i nye lån som ble lovet på fjorårets internasjonale CEDRE-konferanse i Paris, til støtte for Libanons utvikling og reformer.

Men Hariris budsjett tjente bare til å irritere massene på gatene, som avfeide hans kyniske tiltak mot politikerne og bankene med forakt. Hvorfor, spurte de, hadde slike tiltak – og flere – ikke blitt iverksatt allerede for mange år siden?

Demonstranter krever en slutt på korrupsjonen som gjennomsyrer alle porer av det økonomiske og sosiale liv i landet, avgang av hele regjeringen og frie og rettferdige valg som ikke er basert på det splittende sekteriske rammeverket fra tidligere valg. De ropte slagord som: «Vi er ett folk forent mot staten. Vi vil at den faller» og «Revolusjon, revolusjon!»

Ikke ett eneste politisk parti har blitt skånet for deres vrede. I Sør-Libanon, en overveiende sjiamuslimsk region, fordømmer demonstranter både Nabil Berri, parlamentspresident og leder av den Hizbollah-allierte Amal-bevegelsen, og Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah. Mens støtte for Hizbollah tidligere i vesentlig grad var basert på organisasjonens sosiale velferdsorganisasjoner som besørget utdanning og helsetjenester, har USAs sanksjoner mot gruppa begrenset dens ressurser.

Til tross for regjeringens krav om at skoler og universiteter igjen skal åpne, har de – sammen med bankene – holdt stengt, og store deler av landets økonomiske virksomhet er brakt til stillstand, med veier sperret av demonstranter og lange køer av kjøretøyer ved bensinstasjonene der drivstoff gradvis går tomt. Det er frykt for at bankene vil begrense uttakene når de åpner igjen.

På torsdag sendte TV-stasjoner en slett redigert og forhåndsinnspilt uttalelse fra presidenten Michel Aoun, som til da hadde forholdt seg taus under hele krisen. Han appellerte til massene med et løfte om støtte for opphevingen av landets bankhemmelighold og for opphevingen av politikernes rettslige immunitet mot rettsforfølgelse, og erklærte at de som har stjålet offentlige penger skulle bli stilt til ansvar.

Statsadvokaten kunngjorde at han har innledet rettslige tiltak mot den tidligere milliardær-statsministeren Najib Mikati, hans bror og sønn og mot Bank Audi, med siktelser om korrupsjon. Aoun sa: «Jeg er klar til å møte deres representanter som bærer frem deres bekymringer, for å lytte til deres spesifikke forlangender.»

Samtidig han la til at det var «et behov for å gjennomgå den nåværende regjeringen», som antydet en omstokking, advarte han demonstrantene om at han ikke ville tolerere fortsatt uro. Han sa: «Vi vil diskutere hva vi kan gjøre sammen, for å oppnå deres mål uten å forårsake kollaps og kaos, og åpne for en konstruktiv dialog som kan føre til et konstruktivt resultat og kan definere alternativer som kan føre til de beste resultatene.»

Hariris koalisjonspartnere er krigsherrene og de som har hatt nytte av det sekteriske maktfordelingssystemet som ble innført av Taif-traktatene fra 1990, som avsluttet den 15-år-lange borgerkrigen og som samme år ble innlemmet i den libanesiske grunnloven. Han sa at enhver omstokking ville være i tråd med de «konstitusjonelle mekanismene» – med andre ord, Libanons eksisterende sekteriske politiske orden, som de politiske dynastiene, deriblant milliardæren Hariri, drar nytte av.

De vesentligste imperialistmaktene – USA, Frankrike og Storbritannia – forholdt seg tause i flere dager før de nervøst oppfordret Libanon til å ta hensyn til demonstrantenes «legitime frustrasjoner» og tøyle inn korrupsjonen.

Men president Aoun klarte ikke å imponere massene. «Vi har hørt alt før,» og «Vi er her til regjeringen faller,» responderte de.

I likhet med sine motparter i Sudan og andre steder har protesten noe av en karneval og nasjonalistisk atmosfære. Demonstrantene, som i overveldende grad er unge og av arbeiderklassen, mangler et klart og gjennomarbeidet politisk perspektiv, som artikulerer motstand mot imperialisme og alle fraksjoner av det libanesiske borgerskapet, og det etterlater dem prisgitt de borgerlige kreftene som er organiserte.

De høyreorienterte kreftene til de kristne partiene, Libanesiske styrkers parti, der fire kabinettmedlemmer trakk seg fra Hariris kabinett forrige helg, Den frie patriotiske bevegelse og det fascistiske partiet Kata’ib, har deltatt i protestene og oppfordret til kabinettets avgang og tidlige valg, i håp om en bedre posisjonering senere. De vil uten tvil også oppfordre demonstranter til utfordrende angrep på statseiendom og på sikkerhetsstyrkene.

Samtidig danner mange andre grupper, deriblant profesjonelle yrkesgrupper, sine egne organisasjoner for å fremme sine egne agendaer. Det har vært oppfordringer om at en teknokratisk regjering må ta over, mens andre har kalt for at hæren tar kontroll dersom protestene og uroen fortsetter.

De borgerlige og småborgerlige sjiktene, uansett deres motstand mot Hariri-regjeringen, byr ingen vei fremover for arbeiderne og de fattige i Libanon.

Libanons kamp foregår samtidig med en voksende bølge av arbeiderklassemilitans over hele Midtøsten og Nord-Afrika, eksemplifisert av streikene og demonstrasjonene i Algerie, Sudan, Egypt og senest i Irak. Det er til disse kreftene, og til arbeiderne internasjonalt at libanesiske arbeidere må vende seg.

Den eneste måten å få etablert et demokratisk regime i Libanon som tilfredsstiller massenes grunnleggende økonomiske og sosiale aspirasjoner er gjennom en kamp ledet av arbeiderklassen for å ta makten, uavhengig av og i opposisjon til middelklassens liberale og pseudo-venstre krefter, for å ekspropriere regimets tilranede formue, i kontekst av arbeiderklassens brede internasjonale kamp, med foreningen av arabiske, jødiske, kurdiske, tyrkiske og iranske arbeidere, mot kapitalismen og for å bygge sosialisme.