På fredag opprettholdt i Washington D.C. den føderale seniordommeren fra rettsdistriktet lovligheten av Representantenes hus’ riksrettsgranskning av president Trump, og beordret Justisdepartementet (DOJ) til å overlevere storjurymaterialet som ble redigert ut av spesialrådgiver Robert Muellers rapport.

Rettskjennelsen fra dommer Beryl A. Howell, Obama-utnevnt og tidligere juridisk rådgiver for demokratene i Senatets justiskomité, vil sannsynligvis bli anket til rettsinstansen Circuit Court of Appeals for District of Columbia og deretter til US Supreme Court [USAs Høyesterett]. Men kjennelsen fastlegger, i tidvis skarpe formuleringer, en tilbakevisning av argumentene fra Det hvite hus og kongressrepublikanere mot riksrettsgranskningens konstitusjonalitet.

Howells 75-siders rettsbegrunnelse tilbakeviser Det hvite hus’ påstander om at presidenten faktisk er hevet over loven: at han ikke kan være gjenstand for etterforskning eller rettsforfølgelse ved stats eller føderale domstoler (med henvisning til impeachment [riksrettstiltale] som den eneste juridiske veien for å adressere presidentielle overtredelser), samtidig som å nekte å samarbeide med en riksrettsgranskning fra Representantenes hus.

Howell skrev at DOJ-posisjonen [justisdepartementets stillingtaken] «etterlater Huset som det eneste føderale organ som kan handle på beskyldninger om presidentiell overtredelse. Under DOJs lesning av Artikkel 6 (e) ville imidlertid den utøvende regjeringsgreina [Executive Branch] ha fullmakt til å reise en mur mot ethvert bevis for presidentiell overtredelse fra Huset, ved å plassere slikt bevis for en storjury.»

Hun refererte spesielt brevet som ble sendt den 8. oktober av Pat A. Cipollone, juridisk rådgiver for Det hvite hus, til demokratenes kongressleder [House Speaker] Nancy Pelosi og andre toppdemokrater, der det ble erklært at embetsrepresentanter for regjeringen – dvs. den utøvende greina [the Executive] – ikke ville avgi vitnesbyrd eller overlevere dokumenter til riksrettsgranskningen fordi den var «illegitim». Dommeren karakteriserte denne posisjonenen som «å bygge en mur» [‘stonewalling’].

«Det hvite hus’ erklærte politikk om ikke-samarbeid med riksrettsgranskningen veier tungt til fordel for fremlegging,» skrev dommer Howell. «Kongressens behov for å få tilgang til storjurymateriell som er relevant for en presidents potensielt riksrettstiltaleverdige opptreden, blir høynet når den utøvende greina med hensikt forhindrer tilgangskanaler for annet relevant bevismateriale.»

Trump er utvilsomt skyldig i illegale og grunnlovsstridige handlinger som rettferdiggjør hans fjerning fra embetet. Disse inkluderer opprettelsen av et nettverk av konsentrasjonsleirer for immigranter, utplasseringen av aktive militærtropper i tjeneste, i strid med statuttene for posse comitatus, for å bistå politiets grensekontroll mot Mexico, ikraftsettingen av vedtaket om en unntakssituasjon for å trosse Kongressens kontroll over ressursallokeringer og bruken av Pentagon-midler til å bygge grensemuren, og gjentatte trossinger av Kongressens juridiske fullmakter for tilsyn med presidentskapet.

Demokratene ekskluderer imidlertid disse veldig reelle angrepene på demokratiske rettigheter fra deres riksrettsgranskning. I stedet begrenser de den til beskyldninger om at Trump truet USAs nasjonalsikkerhet, dvs. amerikansk imperialismes internasjonale interesser, i hans 25. juli-telefonoppringning til Ukrainas president. I denne samtalen presset Trump Kiev til å kunngjøre en korrupsjonsetterforskning som involverte hans potensielle demokratiske valgmotstander i 2020, tidligere visepresident Joe Biden, mens han tilbakeholdt $ 391 millioner i militærbistand til landet.

Demokratene presenterer dette som nok en angivelig kapitulering overfor Russland, som støtter pro-russiske separatiststyrker i Øst-Ukraina. De gjennomfører deres riksrettsgranskning på samme høyreorienterte basis som de har motarbeidet Trump helt fra starten av, og taler for fraksjoner av etterretningsetablissementet og militæret som krever en mer aggressiv militær stillingstaken i Syria og resten av Midtøsten, og en mer krigersk konfrontasjon mot Moskva.

Samtidig har de frem til nå insistert på at alle riksrettshøringer skal føres bak lukkede dører, hvilket fremhever karakteren av et palasskupp i all deres opposisjon mot Trump. Det hvite hus og kongressrepublikanere har benyttet seg av saksprosedyrens hemmelighetsfulle karakter for å fordømme riksrettsgranskningen som illegitim.

Fredagens rettskjennelse stammer fra bestrebelsene fra Husets justiskomité (HJC) [House Judiciary Committee] for å fremskaffe storjurymateriale som enten ble redigert ut fra den 448-sider-store Mueller-rapporten, eller som fungerte som grunnlag for rapporten, men som ikke ble inkludert i dens tekst og fotnoter. Dette materialet kunne utgjøre opp til titalls tusener eller hundretusenvis av sider med svorne vitnesbyrd fra nåværende og tidligere Trump-administrasjonsfunksjonærer.

Justisomitéen (HJC) saksøkte etter at justisminister [Attorney General] William Barr nektet å overlevere materialet, og den refererer Artikkel 6 (e) om føderale domstolsprosedyrer, som gjør storjurymateriale hemmelig som et anliggende for standard praksis. Komitéens advokater argumenterte for at det var et lengestående unntak fra Artikkel 6 (e) for kongressundersøkelser som fører til en presidents riksrettsgranskning, fordi disse ville kulminere i en rettssak i Senatet, som uomtvistelig er en «juridisk prosess».

Dette unntaket ble kodifisert, dvs. nedfelt som presedens, i den berømte 1974-rettsbeslutningen i saken Haldeman v. Sirica, der rettsinstansen Circuit Court of Appeals for District of Columbia tilbakeviste president Nixons stabssjef HR Haldemans bestrebelser på å forhindre overlevering av storjurymateriell besluttet av dommer John J. Sirica, til justiskomitéen i Representantenes hus (HJC), som den gangen vurderte rettsartikler for riksrettsgranskning mot Nixon.

I hennes rettskjennelse sa dommer Howell at beslutningen i Haldeman-saken, og i en nylig rettsbeslutning fra samme rettsinstans i saken McKeever v. Barr, var prinsippet opprettholdt om at storjurymateriale måtte tilgjengeliggjøres for Kongressens riksrettsgranskning.

Hun skrev: «Sammen opprettholder både Haldeman og McKeever at en rettsak for riksrettstiltale er en ‘juridisk prosess’ i henhold til Artikkel 6 (e), og at disse rettsbeslutningene binder denne domstolen…»

«Disse avgjørelsene alene krever rettskjennelse i HJCs favør om terskelkravet for at en riksrettsgranskning er en ‘juridisk prosess’ innen tolkningen av Artikkel 6 (e). Faktisk, i-tillegg-til sjefdommer Sirica og Haldeman domstolen, har alle andre domstoler som har vurdert utleveringen av storjurymateriale til Kongressen i forbindelse med en riksrettsutredning autorisert slik fremlegging.»

Howell antydet i en spesielt stikkende fotnote at justisdepartementets argumentasjon for at DOJs synspunkter på storjurymateriale hadde «utviklet seg» var i slett tro [‘bad faith’] fordi «i saken McKeever argumenterte DOJ selv vellykket – senest i fjor – for at rettsinstansen DC Circuit har vurdert Haldeman som å gjelde bare for påstanden om at en riksrettsprosedyre skal kvalifisere som en «juridisk prosedyre» for formål i henhold til Artikkel 6 (e).» Hun konkluderte: «DOJ-posisjonen har såvisst hatt en rask utvikling.»

Dommer Howell avviste også argumentet som ble gitt i en orientering som støttet Trump-administrasjonens posisjon, innmeldt av kongressrepresentant Doug Collins, den rangerte republikaneren i Husets justiskomité, om at riksrettsgranskningen var illegitim fordi den ikke formelt hadde blitt godkjent av en avstemming i Representantens hus.

«Selv i tilfeller av presidentiell riksrettstiltale har en resolusjon i Representantenes hus faktisk aldri vært påkrevd for å starte en riksrettsutredning,» skrev Howell. «Ingen styrende lov krever denne testen – ikke Konstitusjonen, ikke reglene for Representantenes hus [House Rules] og ikke Artikkel 6 (e), så å pålegge denne testen ville være en utillatelig inntrenging på Husets konstitusjonelle myndighet.»

Hun bemerket at i 1998, under riksrettsgranskningen som ble påbegynt av det republikanerkontrollerte Representantenes hus mot den demokratiske presidenten Bill Clinton, innhentet Husets justiskomitée storjurymateriale i juli 1998, mens det fulle og hele Representantenes hus ikke stemte for en riksrettsprosedyre før tre måneder senere. Så en slik resolusjon var ingen påkrevd nødvendighet, og domstolene kunne heller ikke treffe en slik beslutning, som var forbeholdt Kongressen i henhold til den amerikanske Konstitusjonens tekst.

Demokratene i Representantenes hus hyllet umiddelbart rettskjennelsen, mens justisdepartementet bare sa at DOJ ville vurdere beslutningen før noen ytterligere tiltak. Trump-administrasjonen har frem til den 30. oktober til enten å overlevere storjuryens materiale eller innmelde en anke.

Rettskjennelsen gir grønt lys for å utvide Representantenes hus’ riksrettsutredning til også å omfatte anklager mot Trump som stammer fra Mueller-etterforskningen, enten i relasjon til påstått samspill med Russland eller til forhindring av lovens anvendelse [‘obstruction of justice’] rettet mot den preliminære FBI-etterforskningen eller mot selve Mueller-granskingen.

Forfatteren anbefaler også:

Nei til amerikansk fascisme! Bygg en massebevegelse for å tvinge ut Trump!