Tyske medier grepet av krigsfeber

Etter tilbaketrekingen av amerikanske tropper fra det nordlige Syria har en helt åpenbar krigsfeber grepet tyske medier. Forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer (populært kalt AKK) som nylig fremmet forslag om å sende titusenvis av soldater til regionen for å etablere en sikkerhetssone, har sett forslaget ledsaget av meningsytringer fulle av militaristisk entusiasme.

Det er oppsiktsvekkende hvor liten innsats journalister legger-for-dagen for å skjule sine kampskrik bak de vanlige frasene om «fred», «menneskerettigheter» og «demokrati». I stedet erklærer de åpent at det gjeldende saksanliggendet er forsvar av tyske maktinteresser, som de mener ikke blir forsvart av deres hittidige alliansepartner USA.

Bare utsiktene til at de forferdelige krigene i regionen kunne konkluderes på vilkår som svekker vestmaktene og deres regionale allierte, inkludert de blodstenkte diktatorene al-Sisi i Egypt og kronprins Mohammed bin-Salman i Saudi-Arabia, har etterlatt mediekronikørene ikke lenger i stand til å holde seg. De er betingelsesløst forpliktet til å videreføre de blodige militærinngrepene for å forhindre utvidelsen av russisk og kinesisk innflytelse, selv om disse krigene over de-tre-siste tiårene har forvandlet regionen til et levende helvete for dens innbyggere.

I en kronikk publisert i Süddeutsche Zeitung klaget Paul-Anton Krüger over at i Midøsten «forstår alle nå hvor upålitelig USA er under Trump». Sammen med Russland fyller Kina maktvakuumet, fortsatte han. «Europeerne derimot, som har Midøsten og Nord-Afrika som del av sitt umiddelbare nabolag, står på sidelinja som en ridder-uten-rustning: ute av stand til å handle, manglende ideer og helt maktesløse.»

Forsvarsminister Kramp-Karrenbauer hadde til hensikt å «motvirke dette med sitt forslag om en sikkerhetssone i det nordlige Syria». Men dette har «fundamentalt mislyktes». I stedet har hun eksponert «den tyske og den europeiske utenriks- og sikkerhetspolitikkens elendige tilstand, til-tross-for alt skravel om strategisk autonomi. Ingen burde la seg overraske over at Europa og Tyskland ikke lenger blir tatt på alvor, i en region som er så kritisk viktig for dem,» konkluderte Krüger.

Mark Schieritz i Die Zeit var enda mer rett-på-sak. «Man må tolke militariseringen av Europa som et progressivt prosjekt,» uttalte han. «Donald Trumps svik mot kurderne» truer «den globale orden og vår sikkerhet», og markerer «begynnelsen av en ny æra».

«Makt erkjenner ikke noe vakuum,» skrev Schieritz. «Overalt der amerikanerne trekker seg tilbake vil andre makter spre sin innflytelse ... For europeerne betyr dette: de må bli en uavhengig aktør i maktpolitikken.» Han la til at besluttsomheten som legges-for-dagen i den økonomiske politikkens sfære nå også er nødvendig i forsvarspolitikken. «Europa må enten danne en felleshær, eller i-det-minste styrke sine nasjonale hærer og etablere en troverdig atomvåpenavskrekking. Dette er uunngåelig i en verden der gamle allianser går i oppløsing.»

For Frankfurter Allgemeine Zeitung har Kramp-Karrenbauer med sitt forslag bevist sin legitimitet for å kunne bli den neste tyske kansler. «Hun har ryggrad», skrev F.A.Z.-redaktør Berthold Kohler i en hyllest av forsvarsministeren. Forslaget «kan være det gjennombruddet hun så hastig trenger på den innenrikspolitiske fronten, dersom hun skal opprettholde sjansen til å kunne etterfølge Merkel.»

Kramp-Karrenbauers plan korresponderer ifølge Kohler med «kravet om at Tyskland skal påta seg mer ansvar i globale anliggender». «Bare de som mener at Tyskland bør stikke hodet-i-sanda og holde seg utenfor alle konflikter» kunne prinsippielt sett fordømme forslaget. «Men det ville være en fornektelse av virkeligheten ... Hvorhen ellers skulle Tyskland påta seg det mye etterspurte større ansvaret for sikkerhet-og-fred, om ikke i den regionen på Europas dørterskel som Washington nå har overlatt til Moskva og Teheran ...»

Torsten Krauel, sjefredaktør for Die Welt, vurderer også Kramp-Karrenbauer som en passende kandidat for kanslerembetet, basert på hennes beredskap til å sende titusenvis av soldater til krig og deres død. «Hvorvidt AKKs forslag vil bli realisert eller forsvinne i den internasjonale politikkens virvel er i denne forbindelse av sekundær betydning,» mente han. «Det viktige er at Kramp-Karrenbauer har bevist, som Merkel, at hun har kvinnelige alfagener.»

Christiane Hoffmann, som etter 19 år ved F.A.Z. i 2013 flyttet over til Der Spiegel, kjempet for å holde tilbake sin begeistring over Kramp-Karrenbauers «mot». «Hennes forslag om en sikkerhetssone i det nordlige Syria er intet-mindre-enn en utenrikspolitisk sensasjon, et vendepunkt for Tysklands sikkerhetspolitikk, et brudd med Tysklands ‘kultur for militær tilbakeholdenhet’, som til-tross-for alle oppfordringene om å påta seg mer politisk ansvar i verden, fortsatt har definert landets politikk,» ytret hun begeistret på Spiegel Online.

Tysklands forsvarsminister har «foreslått at Europa skal engasjere seg militært i sitt nabolag, som dessverre er det farligste i verden,» skrev Hoffmann. «Og hun har rett. Europa må engasjere seg sterkere i Syria etter at USA har trukket seg tilbake, det er i Europas interesse å spille en rolle i å bestemme regionens fremtid, der stabilitet er så viktig for Europas sikkerhet.»

I følge Hoffmanns konklusjon kunne «Kramp-Karrenbauers forslag være det-første-skritt mot en slutt på de siste årenes tilbakeholdne og passive utenrikspolitikk, som har ventet til katastrofer utviklet seg før den reagerte med nødtiltak». Tysk utenrikspolitikk har «over de siste årene manglet mot. Tyskland er for rikt, for stort og, ja, for mektig, til fortsatt å snike seg unna sitt ansvar. Og kriseregionen sør for Europa er for farlig til permanent å overlates til seg selv, eller til denne verdens Putiner og Erdoganer.»

Hoffmann kopierte praktisk talt de avsluttende setningene av sin artikkel ord-for-ord fra en tale der Frank-Walter Steinmeier, daværende utenriksminister og nåværende tysk president, kunngjorde «slutten på militær tilbakeholdenhet» på Sikkerhetskonferansen i München for fem-og-et-halvt år siden. Helt siden har World Socialist Web Site gjentatte ganger advart om at Tysklands styringsklasse vender tilbake til sine militaristiske og fascistiske tradisjoner. Entusiasmen for Kramp-Karrenbauers plan, som ikke bare deles av høyreorienterte og konservative aviser men også av mer liberale publikasjoner og de innordnet med SPD, bekrefter dette.

Styringselitens tilnærmet enstemmige omfavnelse av militarisme, som er i motsetning til det-store-flertallet av befolkningens sentiment, minner om perioden før første verdenskrig. Volker Ulrich beskrev i hans klassiske verk «Den nervøse stormakten» hvordan den tyske nasjonalismen, som opprinnelig ikledde seg liberale og emansipatoriske plagg og hadde som mål å endre den eksisterende orden, med etableringen av das Reich [Det tyske keiserriket] i 1871 ble transformert til en «illiberal, statskonformistisk ideologi for integrering,» som «erklærte nasjon og rike for å være det samme».

På det tidspunkt i historien ble kampanjeorganisasjoner stiftet som krevde kolonialisme, byggingen av slagskipflåter og en imperialistisk utenrikspolitikk. Den mest aggressive var Den alltyske forening [Der Alldeutsche Verband], som rekrutterte blant «den utdannede middelklassens notabiliteter: rektorer, professorer, journalister, selvstendige næringsdrivende og statstjenestemenn». Blant foreningens ledende personligheter var Krupp-sjefen Alfred Hugenberg, som senere som leder for Det tysknasjonale folkeparti (DNVP) [Deutschnationale Volkspartei] og som mediemogul skulle spille en viktig rolle i Hitlers tiltredelse til makten.

En lignende utvikling skjer i dag. Medienes entusiasme for Kramp-Karrenbauers forslag viser at motstanden mot en retur til militarisme bare kan komme nedenfra – gjennom mobiliseringen av arbeiderklassen på et sosialistisk og antikapitalistisk program.

Loading