Donald Trumps tale søndag morgen amerikansk tid, der han kunngjorde det målrettede attentatet på ISIS-lederen Abu Baker al-Baghdadi [ISIS: Den islamske staten Irak og Syria], var ytterligere et nedverdigende skue, som uttrykte den amerikanske regjeringens kriminalisering og det amerikanske demokratiets terminale krise.

Trump fråtset i det han beskrev som den «nådeløse», «ondskapsfulle» og «voldelige» drepingen av ISIS-lederen, som han hevdet døde som en «feiging» og en «hund».

Trump beskrev Baghdadi og hans tilhengere som både «tapere» og «ville monstre», der han hevdet at «verden er et tryggere sted» som resultat av USAs spesialoperasjonsraid inn i Syria.

Dette er selvfølgelig alt bare tull-og-tøys. Den strategiske verdien av Bagdadis død er ubetydelig. I det hele tatt var han en syk mann som på det tidspunkt han ble drept var hardt såret fra et 2017-luftangrep, og som hadde vært tvunget til å leve i skjul og som spilte liten rolle i ISIS-operasjonene. Alt som vil resultere av hans attentat, og fra Trumps bøllete og provoserende retorikk, er nok ei bølge av terroristvold.

Trumps eneste virkelige interesse for beordringen av drapet var å sikre seg selv et «tryggere sted» i Det ovale kontor [‘the Oval Office’] under betingelser der han har kommet under stadig skarpere angrep på sin Midtøsten-politikk innenfra det amerikanske styringsetablissementet og dets militær- og etterretningsapparat.

Som med det målrettede 2011-drapet på Al Qaida-lederen Osama bin Laden i Pakistan er det sannsynlig at beretningen om Baghadis død over tid vil vise seg å være i vesentlig grad fabrikert.

Hva angår «monstre» er det ingen tvil om at Baghdadi og ISIS utførte monstrøse handlinger i løpet av bevegelsenes oppstigning innen, og påfølgende erobring av store deler av Irak og Syria. Men begge deler var til syvende-og-sist resultat av amerikansk imperialismes uendelige kriger i Midtøsten, som startet med Persiagulf-krigen i 1991 og ble etterfulgt av 2001-invasjonen av Afghanistan, «sjokk og ærefrykt»-kampanjen mot Irak i 2003, krigene for regimeskifte i Libya og Syria, og den såkalte krigen mot-ISIS-selv.

Disse krigene har drept millioner, mens de har drevet titalls millioner fra sine hjem og ahr skapt den verste flyktningekrisen siden andre verdenskrig. Krigsforbrytelsene begått av amerikansk imperialisme i Midtøsten overskygger i-stort-monn grusomhetene utført av ISIS, som bare var ett av forbrytelsenes giftige biprodukter. Baghdadis og ISIS’ brutale og tilbakeskuende ideologi kunne bare oppnå en tilslutning gjennom utslettelsen av det irakske samfunn og den bevisste fremprovoseringen av sekteriske konflikter.

Baghadis egen løpebane gjør dette klart. Han sluttet seg til det sunnimuslimske opprøret mot den amerikanske okkupasjonen av Irak i 2003, og ble i 2004 arrestert av amerikanske styrker under beleiringen av Fallujah. Han ble i 11 måneder holdt i det beryktede amerikanske fengsels- og tortursenteret Abu Ghraib og deretter i Camp Bucca, der det amerikanske militærets tilfangetatte islamister fikk anledning til å rekruttere og trene sine medsammensvorne. Han ble deretter løslatt.

Han fremkom som leder for ei gruppe i Irak som var tilknyttet Al Qaida, en organisasjon som selv var produkt av den CIA-orkestrerte krigen i Afghanistan på 1980-tallet. Den var i stand til å vokse midt i Iraq-sunniers misbehag med den amerikanske okkupasjonen og siden den undertrykkende politikken ført av det USA-støttede regimet i Bagdad, som var ledet av sjiasekteriske partier.

Innen 2013 forflyttet gruppa seg inn i Syria der den kom i besittelse av våpen, finansiering og rekrutter takket være den USA-NATO-støttede regjeringsendringsoperasjonen som baserte seg på islamistmilitser som sine proxy-styrker på bakken. Den kunne oppnå en desorientert oppslutningsskare for sin reaksjonære sekteriske ideologi internasjonalt, bare takket være tiår av amerikanske forbrytelser mot overveiende muslimske land.

Organisasjonen kjent som ISIS ble til et problem for Washington først etter at den bølget tilbake over Iraks vestlige grense og okkuperte anslagsvis en tredjedel av landet fra det korrupte USA-støttede regimet.

Baghdadi var en person som ikke bare var velkjent for de amerikanske etterretningstjenestene, men han var etter-alle-solemerker å dømme et aktivum [‘an asset’] for i det minste én av disse tjenestenes fraksjoner. Han hadde spilt en nyttig rolle i den sekteriske splitt-og-hersk strategien i Irak, og i regimeendringskrigen i Syria.

Hans død inntraff ikke fordi han plutselig ble oppdaget på sitt gjemmested i Syrias nordvestlige provins Idlib, det siste tilholdssted for de tidligere Al Qaida-ledede styrkene til den CIA-finansierte militsen «Free Syrian Army» (FSA). Snarere var det fordi tidligere beskyttelse var trukket tilbake. Så snart elementene det må ha vært innen CIA eller den militære etterretningen var overbeviste om at Baghdadi ikke lenger var mer nyttig i live enn død, da var hans skjebne forseglet.

Dette var så helt åpenbart tilfelle for bin Laden i 2011, som hadde vært forskanset på en inngjerdet eiendom i Abbottabad, hvor han var en beskyttet entitet av den pakistanske militæretterretningen.

Tidspunktet for Bagdadis død var fullt-og-helt politisk. Trumps grønne lys tidligere denne måneden for den tyrkiske invasjonen av det nordøstlige Syria, og hans delvise tilbaketrekking av amerikanske tropper fra regionen, har utløst en politisk brannstorm i Washington som ikke bare har erodert hans støtte innen Det republikanske partiet der han nå står overfor en riksrettsgranskning, men også fremprovoserer det som utgjør nærmest et mytteri innen militærkommandoen.

Han har forsøkt å motvirke denne opposisjonen ikke bare med attentatet på Baghdadi, men også ved å sende amerikanske tropper tilbake til Syria med oppdrag om å «sikre» landets oljefelt. En pansret enhet, angivelig bestående av 30 Abrams-stridsvogner og 500 støttetropper, blir for dette formålet sendt til det nordøstlige Syria.

Trump uttalte at amerikanske tropper «kanskje må slåss for oljen», i en region der tyrkiske, russiske og syriske regjeringsstyrker, i tillegg til kurdiske og sunnimuslimske militser, alle opererer i umiddelbar nærhet av hverandre. Han la til at han kunne «komme til å gjøre en avtale med et ExxonMobil, eller ett av våre store selskaper» om å gå inn og utvinne den «på ordentlig».

Trump benyttet også anledningen til en reprise av sin fordømmelse av den amerikanske krigen i Irak, med begrunnelsen at Washington ikke «beholdt oljen».

Mens han bekreftet det reelle motivet for krigene lansert under påskudd av å bekjempe terrorisme og «masseødeleggelsesvåpen» – å sikre amerikansk hegemoni over strategiske oljeproduserende regioner – serverte også Trump en rett-på-sak forklaring for hvorfor han og betydningsfulle sjikt innen den amerikanske styringsklassen ønsker et strategisk skifte fra krigene i Midtøsten.

«Vi er nå i dette Midtøsten, for $ 8 billioner» sa han, og la til: «Jeg skal fortelle dere hvem som elsker at vi er der – Russland og Kina. For mens de bygger sine militære, så tømmer vi ut vårt militære der.»

Bak Trumps demagogiske løfter om å få slutt på Washingtons «evig kriger» ligger det en strategisk orientering for å forberede seg for krig mot USAs viktigste «stormakt»-rivaler – de atomvåpenbestykkede landene Russland og Kina.

Det er lite bevis for at drapet på Baghdadi en gang vil ha den ekstremt begrensede innvirkningen på folkelig bevissthet som ble produsert av bin Laden-attentatet.

Innen de borgerlige mediene og Det demokratiske partiets lederskap har det imidlertid hatt den ønskede effekten. Typisk for medienes reaksjon var ABC-korrespondenten Terry Morans uttalelse, der han beskrev drapet som «en stor seier for presidenten» som bekreftet at «dette er den typen presidentielt lederskap folk forventer».

Det kan være det lederskapet som mediesnakkehodene forventer, men det er ingen grunn til å sverte hele den amerikanske befolkningen, ved å hevde at det de ønsker seg fra Washington er mer utenomrettslig dreping.

Hva angår demokratene beskrev alle deres kongressledere drapet som en vesentlig seier, der de anvendte det for å argumentere for videreføringen av amerikanske kriger i Midtøsten. Bernie Sanders, den angivelige venstrekandidaten for partiets presidentnominasjon, tvitret sin godkjenning av attentatet på «morderen og terroristen», samtidig som han hyllet den «modige innsatsen fra kurderne og andre amerikanske allierte».

Adam Schiff, som leder riksrettutredningen mot Trump, var typisk for demokratenes respons. Han beskrev drapet som en «operativ suksess», mens han beklaget det faktum at Trump ikke hadde gitt kongresslederskapet forhåndsvarsel.

«Hadde dette eskalert, hadde noe gått galt, hadde vi kommet til en skuddveksling med russerne, hadde det vært til administrasjonens fordel å kunne si: ‘Vi informerte Kongressen om at vi skulle inn, de var klar over risikoen,’» sa han.

Men mens Schiff argumenterte for verdien av kongressdekningen for en operasjon som kunne ha eskalert til en tredje verdenskrig, insisterte Trump på at han ikke fortalte demokratene i Kongressen om det planlagte drapet fordi de kunne ha lekket informasjonen, mao. at hans politiske motstandere er «forrædere».

I den grad mediene og demokratene har kritisert Trump, var det i-stort-monn ved å kontrastere hans hensynsløse retorikk mot Obamas angivelige verdige behandling av bin Laden-drapet.

Realiteten er at Obama testamenterte til Donald Trumps fascistiske presidentskap et apparat og en pseudo-juridisk begrunnelse for målrettede attentater over hele kloden, inkludert på amerikanske statsborgere.

Under forhold med et masseopprør som har sett millioner ta til gatene for å kreve en slutt på kapitalistundertrykking og sosial ulikhet – fra Chile til Libanon – sammen med en gjenoppblussing av streiker i USA av bilarbeidere, lærere og andre deler av arbeiderklassen, er faren den at utenomjuridiske drap i økende grad vil bli anvendt som redskap for sosial undertrykking både innenlands og i utlandet.

Trumps forsøk – støttet av demokratene og mediene – på å promotere Baghdadi-drapet som et «samlende øyeblikk» vil umiddelbart bli overskygget av den ubønnhørlige intensiveringen av klassekampen i USA og rundt om i verden. Den kritiske oppgaven er å bevæpne denne voksende bevegelsen med et internasjonalt sosialistisk program.