På tvers av hele verden, i land så kulturelt distinkte som Ecuador, Libanon, Frankrike, Tyskland, USA, Irak, Chile og Haiti, melder en ny generasjon arbeiderklasseungdom sin mektige inntreden på den globale klassekampens arena.

Den britiske avisa Guardians Simon Tisdall skrev nylig, der han refererte til det internasjonale omfanget av de nylige massedemonstrasjonene: «Hvert av landenes protester avviker i detaljer, men de nylige opprørene ser ut til å dele én nøkkelfaktor: ungdommen ... Dette globale fenomenet med uoppfylte ungdommelige forhåpninger produserer tidsinnstilte politiske bomber. Én million personer fyller hver måned 18 år i India, og kan dermed registrere seg som stemmeberettiget. I Midtøsten og Nord-Afrika vil anslagsvis 27 millioner ungdommer tre inn i arbeidsstyrken i løpet av de neste fem årene.»

Den politiske oppvåkningen av historiens mest utdannede, urbaniserte og teknologisk sammenkoblede generasjon er av kritisk strategisk betydning for hele arbeiderklassen.

Dagens ungdommer, født siden begynnelsen av 1990-tallet, og deres erfaringer tilbakeviser alle påstandene om at oppløsingen av Sovjetunionen markerte «historiens slutt» og at unge mennesker ville vokse opp i en verden preget av det liberale demokratiets triumf med fravær av klassekamp og krig.

Unge mennesker demonstrerer i milliontall fordi det kapitalistiske status quo har blitt utålelig. De demonstrerer ikke over spørsmål om etnisitet og hudfarge, kjønn eller personlig identitet, men over måtene samfunnets ressurser blir fordelt. De avviser sekteriske splittelser og risikerer sine liv mot statsundertrykking fordi de konfronterer de samme uavklarte historiske spørsmål som ble stilt på 1900-tallet: imperialistkrig, fascistreaksjon, finanskriser og massiv sosial ulikhet. Over alt dette henger klimakatastrofens spøkelse.

Unge mennesker under tretti utgjør nå over halvparten av verdens befolkning, og over 65 prosent av befolkningen i verdens raskest voksende regioner – Afrika sør for Sahara, Midtøsten og Sør- og Sørøst-Asia.

Prosessen med ungdomsradikalisering er ikke avgrenset til utviklingsland. Teknologiske transformasjoner karakterisert av mobiltelefoner og sosialmedier, harmoniserer arbeiderklasseungdommens politiske perspektiver og utsyn over hele kloden.

I USA rapporterte denne uka en meningsmåling bestilt av den antikommunistiske stiftelsen Anti-Communist Victims of Communism Memorial Foundation at 70 prosent av ungdommen i alderen fra 23 til 38 år sa de sannsynligvis ville støtte en sosialistkandidat til presidentvervet. Meningsmålinger over hele Europa viser voksende støtte blant unge mennesker for sosial revolusjon. I sommer deltok millioner på tvers av Nord-Amerika og Europa i demonstrasjoner mot miljøkatastrofe.

Styringsklassen ser på den radikaliserende unge generasjonen arbeidere som en eksistensiell trussel for kapitalistsystemet. Kapitalistklassen sysselsetter en hær av eksperter og analytikere for å forsvare systemet mot det faktum at «unge voksne i kullet fra 20 til 29 år er spesielt utsatte for radikalisering,» som er formuleringen i ei tankesmies strategidokument fra 2013.

En annen tankesmiestudie fra 2018, med tittelen «Økonomisk utvikling og sosiopolitisk destabilisering» [‘Economic Development and Sociopolitical Destabilization’] advarer på tilsvarende måte:

«Den hastige veksten av den unge befolkningen krever at det skapes et enormt antall nye arbeidsplasser, hvilket er et alvorlig økonomisk problem, mens veksten av ungdomsledighet kan få en spesielt sterk destabiliserende effekt, og kan skape en ‘hær’ av potensielle deltakere i forskjellige politiske opprør, inkludert borgerkriger, revolusjoner og statssammenbrudd.»

Men finansaristokratiet ansamler seg og monopoliserer verdens rikdommer og innvilger ingen innrømmelser for inndekkingen for tilstrekkelige jobber, gratis utdanning, helsetjenester eller boliger. Den samme 2018-studien fortsetter: «Ungdom utgjør flertallet av migrantene fra landsbygda til byene, slik at ‘ungdomsoppsvulmingen’ og intensive urbaniseringsfaktorer opptrer gjensidig forsterkende, og det utgjør en særlig sterk destabiliserende effekt» på arbeiderklassen som helhet. «Ikke bare øker den mest radikalt tilbøyelige delen av befolkningen i rene antall, men den blir også konsentrert i større byer/politiske sentre.»

Amerikansk imperialisme forbereder seg nidtidig for en undertrykking av arbeiderklassens tiltakende radikalisering.

En seksjon av den amerikanske hærens 2018-dokument, produsert av gruppa for fremtidsstudier [US Army Future Studies Group], med tittelen «Styringsutfordringer i verden av 2030 til 2050: Unge, Arbeidsledige og Sinte» [‘Governance Challenges in The World of 2030 to 2050: Young, Unemployed, Urban and Angry’] argumenterer for at «demografiske karakteregenskaper, veksten av ulikhet, megabyenes innflytelse og sannsynligheten for fornyet, eller i det minste økt ressurskonkurranse» betyr at det er «en reell mulighet for ytterligere statssammenbrudd» i løpet av den nære fremtid.

Verdens ungdoms og studenters sosiale makt og oppfinnsomhet er en stor kilde til styrke for arbeiderklassen i den kommende revolusjonære kampen om makt. Ungdommen er et barometer. Etter tiår med undertrykking av klassekampen er radikaliseringen av ungdommen et tydelig tegn på at det utvikler seg en bred bevegelse av arbeiderklassen i internasjonal målestokk.

Det kritiske spørsmålet er å få utviklet et revolusjonært lederskap, og få gitt et politisk og historisk perspektiv til disse kommende kampene. Det betyr at unge mennesker må basere deres revolusjonære aktivitet på arbeiderklassens avgjørende revolusjonære og kontrarevolusjonære historiske erfaringer fra 1900-tallet og de to første tiårene av det 21. århundre.

Trotskistbevegelsen – i dag representert av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International] og Sosialistisk Likhetspartiene (SEP) [Socialist Equality Parties] – er den eneste politiske tendensen i verden som legemliggjør denne historien. ICFI sporer sin historie til Den russiske revolusjonen i 1917, da arbeiderklassen grep makten for første gang i historien, under ledelse av Bolsjevikpartiet anført av Vladimir Lenin og Leo Trotskij.

I dag gjør millioner av unge mennesker opprør mot politikk som blir gjennomført av stalinistiske, sosialdemokratiske, borgerlig-nasjonalistiske, og eks-gerilja- og maoistpartier som har droppet alt bortsett fra de tynneste referanser til sosialisme. Arbeidere og ungdommer avviser med rette deres pro-kapitalisme og nasjonalistprogrammer. Som Trotskij forutså ville «de store begivenhetene som stormer menneskeheten imot, ikke etterlate disse utlevde organisasjonene med én-stein-på-den-andre».

En annen sosial maktfaktor – arbeiderklassen – trer på nytt inn på den historiske scenen. Den revolusjonære ungdommen må vende seg til denne sosiale kraften, og bevæpne seg selv ved å assimilere lærdommene fra fortidens kamper, og utvikle det nødvendige revolusjonære lederskapet på dette grunnlaget. World Socialist Web Site oppfordrer alle unge mennesker til å ta opp kampen for sosialisme, ved i dag å melde seg med i Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet (IYSSE) [International Youth and Students for Social Equality].