Donald Trump ble høylytt buet og pepet ut sist søndag da han ble introdusert for folkemengden under den femte baseballkampen i World Series mellom Washington Nationals og Houston Astros på arenaen Nationals Park i Washington, D.C.

Videoopptak viser mange i mengden på 41 000 reise seg og bue og plystre mot presidenten. Ifølge Washington Post traff støynivået «nesten 100 desibel. Talekor med ‘Bur ham inn’ [‘Lock him up’] og ‘Riksrett for Trump’ [‘Impeach Trump’] brøt deretter ut.» Det ble senere vist plakater og et banner som oppfordret til at han blir riksrettstiltalt.

Forsøk på å avklare hvor mye av et tverrsnitt av den amerikanske befolkningen Washington-publikummet representerte er et meningsløst – og unødvendig – tiltak. Trump fikk bare 4 prosent av stemmene i District of Columbia i 2016, men mange av de tilstedeværende under kampen er uten tvil bosatt i forsteder og distriktene rundt.

Under alle omstendigheter er det ingenting overraskende ved Trumps mottakelse sist søndag. Den nåværende presidenten er på grunn av hans kriminalitet, brutalitet og fascistiske raljeringer og hans politikk, en av de mest foraktede politiske lederne i amerikansk historie. Generelt foretrekker Trump, som de fleste autoritære, eller ville-gjerne-være autoritære skikkelser, fortrinnsvis bare å opptre på grundig kontrollerte eller politisk sikrede arenaer. ABC News’ Hvite hus-korrespondent Karen Travers påpekte på Twitter at dette var den første D.C.-sportsbegivenheten for Trump og «en sjelden offentlig opptreden for ham på et sted i D.C. som a) ikke er Det hvite hus b) ikke er en føderal bygning c) ikke er eid av ham selv.» Etter denne skremmende opplevelsen er det ikke sannsynlig at presidenten vil vise seg offentlig igjen med det første.

I siste instans handlet imidlertid World Series-begivenheten, som med så mange andre enestående eller oppsiktsvekkende hendelser som skjer i USA for tiden, ikke egentlig eller ganske enkelt «om Trump». Faktisk er praktisk talt hele det amerikanske politiske, mediale og foretaksetablissementet særdeles upopulært. Den groteske sosiale ulikheten, masseødeleggelse av anstendige arbeidsplasser og pensjoner, de skandaløse konsekvensene av helsetjenester og utdanning for profitt, tiår med nykonialistisk krig og dystre utsikter for titalls millioner unge mennesker, har til sammen undergravd troen og tilliten til kapitalistsystemet og dets politiske frontfigurer.

Det var dette sistnevnte elementet, den gjennomgripende folkelige misnøyen og faren det indikerer, som fanget oppmerksomheten til, og seriøst uroet visse politikere og kommentatorer i kjølvannet av buingen og pipingen i Washington. For slike individer var det synet av et stort antall mennesker som reiste seg og rettet sitt sinne direkte mot landets øverste politiske embetsrepresentant, som åpenbart fremkalte skrekkvisjoner av masseaksjonssenarioer og som skremte dem. Med andre ord, selv om hendelsen på søndagkvelden ikke i noen fantasifull variant var en slags handling av «åpent opprør», var «overreaksjonen» på tiltredelsen fra de mer politisk følsommes side en korrekt fornemmelse av hva de vet må være i kjømda.

Det demokratiske partiet har ført en hysterisk, skitten og høyreorientert kampanje mot Trump, og har hevdet at russisk «innblanding» i 2016-valget drev ham inn i Det hvite hus og de har hevdet at hans politikk i Midtøsten er en fare for USAs «nasjonalsikkerhet» og vervet CIA og deler av Pentagon for å bistå til å få fjernet ham fra embetet. Alt dette har vært innrettet mot å forhindre en virkelig folkelig bevegelse mot Trump, en bevegelse som uunngåelig ville reise sosiale spørsmål og sosiale krav, inkludert de brennende spørsmålene om immigrasjon, arbeidsplasser, demokratiske rettigheter og krig.

Demokratenes tiltak med riksrettsgranskningen har hatt de mest nøysommelig omskrevne og uredelige mål fordi ingenting skremmer dem mer enn utsiktene til at en bevegelse skulle bryte ut utenfor deres kontroll, ei sosial tidevannsbølge som de selv ikke ville unnslippe. I hendelsen søndagkveld så de potensialet for deres verste mareritt spille seg ut.

Den første gangen en amerikansk president ble pepet ut under en World Series-kamp er verdt å minnes. Det skjedde med republikaneren Herbert Hoover, midt under Den store depresjonen, da han dukket opp i Philadelphia for World Series Game 3, mellom Philadelphia Athletics og St. Louis Cardinals, i 1931.

Joe Williams beskrev begivenheten, som han refererte for New York World-Telegram: «Noen begynner å bue. Eller det kan være en hel tribuneseksjon som gir etter for denne spontane, rasende impulsen. I alle fall så stiger buingen fra tribunene og bryter med umiskjennelig heftighet ut rundt dine ører. Det vokser i volum og ganske snart ser det ut til at nesten alle i arenaen buer og piper.»

«De buer USAs president. ...»

«Dette må være den første gangen en president noensinne har blitt buet ut i offentligheten, og av alle steder under et ballspill. Det er noe med et ballspill som skal samle alle, og at det er en stor ære å være tilstede under en kamp der presidenten også blir en fan, akkurat som du og jeg.»

Begivenheten ble korrekt ansett å ha en viss symbolikk, der den inntraff under mesterskapsserien for «Amerikas nasjonale fritidssyssel». Senere ble den sett som et forvarsel for en massiv folkelig misnøye.

Det er dette som foruroliger demokratene og mediekritikerne med Trumps tilropere.

Disse elementenes generelle tilnærming var å tukte D.C.-folkemengden for deres manglende «høflighet», for «respektløsheten» de viste for presidentskapets embete, osv.

Den høyreorienterte demokratsenatoren Chris Coons fra Delaware, den «forretningsvennlige» staten som er hjemsted for mer enn én million foretak, inkludert hundretusener av skjellselskaper som er satt opp for å unndra beskatning, serverte en av de giftigste responsene.

Da han den 28. oktober snakket med CNN-nyhetsankeret John Berman kommenterte Coons: «Jeg er tilstrekkelig av den typen tradisjonalist hva våre institusjoner angår at selv i en tid der det er mye som vår president gjør som jeg finner urovekkende, støtende, ukonvensjonelt, så har jeg problemer med tanken på at – at en folkemengde på en globalt kringkastet sportsbegivenhet i fellesskap skriker ut ‘bur ham inn’ om vår president. Jeg synes ærlig talt at presidentembetet fortjener respekt, selv når vår presidents handlinger til tider ikke gjør det.»

Coons fortsatte: «Det minner meg om ting som skjer i land der rettsstaten er et ukjent begrep, eller ikke er etablert, og du vet, en slags opp-pisking av offentlig furore på begge sider, som jeg ikke synes er konstruktivt eller nyttig. ... Derfor mener jeg de av oss i Senatet, vi må tilnærme oss riksrettsprosessen seriøst på en tilmålt og ansvarlig måte, fordi selve institusjonene våre – Konstitusjonen vår er i faresonen av denne slags – lidenskapene som har blitt sluppet løs av politikken nå for tiden.»

Som respons på hans mange kritikere publiserte Coons dagen etter en kronikkartikkel i Washington Post («Bur ham inn? Vi er bedre enn som så»). Han utbroderte sine tema og insisterte igjen på at all motstand mot Trump måtte mobiliseres bak kongressdemokratenes riksrettsinitiativ, som har vært organisert rundt spørsmål om utenrikspolitikk og amerikanske imperialistinteresser.

Senatoren fra Delaware hevdet at «i USA burer vi ikke ganske enkelt inn politikere vi er uenige med, og vi burde heller ikke rope ut at vi ønsker det. Hvis en president begår en forbrytelse – spesielt ‘store forbrytelser og forseelser’ [‘high crimes and misdemeanors’] – da gir Konstitusjonen oss en spesifikk prosess å følge, som Representantenes hus nå på en hensiktsmessig måte undersøker med sin riksrettsgranskning.»

«Som statsborgere kan vi – og bør vi – opponere mot presidentens slette politikk, ordlegging og oppførsel ved hver en overtredelse, med all den lidenskapen vi kan mønstre. Men ved å gjøre dét, må vi ikke kopiere hans stil og taktikk, som er designet med ett resultat i tankene: splitting.»

Coons bekymret seg høylytt for skadene som kan bli påført «presidentskapets institusjon» og oppfordret «alle til å huske – spesielt nå – forskjellen mellom én spesifikk president og presidentskapet som sådant. Vi står fritt til å kritisere førstnevnte, men bør være forsiktige, for å beskytte sistnevnte.»

Ett av motivene for riksrettspådrivet er Trumps motstanderes overbevisning om at hans lovløshet og hensynsløshet ytterligere diskrediterer, destabiliserer og undergraver institusjonene som har underbygget det borgerlige samfunn i Amerika, med Coons egne ord, i «nesten 250 år».

Michael Cohen, som skrev i Boston Globe, bemerket at «hele episoden har gitt meg en fornembar bekymring over det stadig mørkere stedet politikken har forflyttet seg til – og som den fortsatt er på vei mot. ... Det er vanskelig å se noen vei fremover som ikke fører til mer fiendskap, og større, mer intens splittelse.» Damon Linker skrev i The Week: «Vi er ett enkelt land, én enkelt nasjon, ett enkelt folk. Dette folket er for tiden dypt, bittert, polariserende splittet. Hvordan vi kunne få redusert vår splittelse og den fiendtligheten vi føler for hverandre er et ekstremt viktig, og ekstremt vanskelig spørsmål å besvare.» Bloombergs opinionspaltist Jonathan Bernstein argumenterte for at de som sang ut om at Trump burde bures inn var skyldige i å «spre lovløshet» fordi «det å kreve at dine politiske motstandere blir fengslet, uten behørig rettsprosess, det er en autoritær strategi, selv om det er liberale som gjør det.»

Peter Wehner, en bidragsskribent til The Atlantic, observerte at «det kanskje er verdt å erkjenne at dette ikke var et engangstilfelle, en isolert forekomst. Det var en relativt uskyldig manifestering av en bekymringsfull trend. Vi er fanget i en nedadgående spiral av antipati og fiendskap. Trump er det individ som er mest ansvarlig for denne grimme tilstanden. Men de-av-oss som opponerer mot ham, burde ikke handle på måter som unødvendig skaper mer fiendtlighet, mer friksjon og mindre forståelse. Vi må finne måter å få roet våre lidenskaper på, heller enn å gjøre de mer betente. Vi trenger å finne måter å skape mer tempererte soner.»

CNNs Chris Cillizza hevdet at «selv om det å gi Trump en smak av hans egen medisin ikke bare får deg til å føle deg bedre, men også er den eneste måten å slå ham på, er det konsekvenser av å akseptere og internalisere de senkede standardene han har presset inn i vår offentlige sfære.» Steven Petrow i USA Today satte som overskrift på sin kommentar: «Ikke følg presidentens eksempel: Å synge ut ‘bur ham inn’ er ikke OK,» og han argumenterte: «Det jeg sterkt antyder er: Ikke begå samme urene spill som Donald Trump.»

Dette tøyset ble gjentatt av Jennifer Weiner i New York Times: «Dersom vi må sverte og slime og meme og håne vår vei til seier, hvem blir vi da, etter at vi har vunnet? Når blir et nødvendig onde bare ondt?»

Det som i siste instans opprører alle disse menneskene er tanken på masser av mennesker som tar saken i egne hender, utenfor de etablerte kanalene, medregnet de «autoritative» mediene.

På NBCs program for morgennyheter og talkshow Morning Joe skvaldret vertskapet Joe Scarborough og Mika Brzezinski (datter av den avdøde imperialiststrategen Zbigniew Brzezinski) forarget om den fiendtlige mottakelsen av Trump. Scarborough gjentok flere ganger absurd at buingen av presidenten var «uamerikansk», mens hans ledsager beskrev det som «oppsiktsvekkende og trist» og «kvalmende». Scarborough fortsatte: «Vi er amerikanere, og vi gjør bare ikke sånn. Vi vil ikke at verden skal høre oss synge ut – ‘Bur ham inn!’ – hverken til denne presidenten, eller til noen annen president.» Som begivenhetene nå utfolder seg, og den folkelige opposisjonen gradvis finner sin stemme og sitt fotfeste, vil Scarborough og andre, med all sannsynlighet få mange nye anledninger til å registrere sitt sjokk over hva amerikanere kan «få seg til å gjøre».

Medienes sjokk og overraskelse i møte med Trumps offentlige ydmykelse er et uttrykk for den enorme sosiale og moralske kløfta i USA. Disse menneskene, demokrater eller republikanere, gjør det veldig bra for sin egen del, og de kan ikke forestille seg folkelig raseri under de nåværende betingelsene.

Spøkelset av en sosial omveltning hjemsøker den amerikanske styringseliten og dens påhengere. Noen få av kommentarene under artikler om World Series-buingen pekte i den retningen. Én sa: «Helt ærlig, Trump er heldig for at vi lever i et land uten erfaring med konstruksjonen av giljotiner.» En annen var: «Trump er heldig som er bevoktet. Ellers kunne befolkningen ha gjenspilt Den franske revolusjonen.»

Faktisk må bilder av stormingen av Bastillen, invasjonen av Tuileries-palasset og opereringen av giljotinen faktisk holde USAs mer gjennomtenkte styrere oppe om natta. Og med rette.

Den franske forfatteren Alphonse de Lamartine beskrev den folkelige fiendtligheten mot den franske kongefamilien i juni 1791, etter at deres forsøk på å unnslippe den store revolusjonens grep mislyktes, og de ble returnert til Paris. Lamartine skrev at «folkemengden» vokste kontinuerlig etter hvert som Louis XVI «passerte forbi, og alle byens konsentrerte lidenskaper, folkeforsamlingens, pressens og klubbenes, raste med en fordoblet intensitet blant denne befolkningen i Paris’ omgivelser. Deres lidenskaper var innskrevet i deres ansikter, selv om nettopp deres voldelighet holdt dem i sjakk. Indignasjonen og forakten så ut til å kvele selve raseriet, og deres fornærmelser ble bare mumlet i lave, gretne toner. Befolkningen var ikledd et uhyggelig, men ikke rasende aspekt: tusen øyne strålte død mot de kongelige blodbadene, men ingen stemme ytret ordet.»

«Dette kaldblodige hatet unnslapp ikke kongens oppmerksomhet. … Fra tid til annen brøt de mer voldelige av mobben seg gjennom linja, skjøv hestene til side og nådde selve døra til vogna, klatret opp stigbrettet. Disse mennene, hvor ingen spor av medynk var synlige, stirret i taushet på kongen, dronningen og tronarvingen, og syntes å vurdere den aller verste av forbrytelser, og mesket sitt hat på kongelighetens ydmykelse. Noen få fremstøt fra gendarmeriet kunne deretter gjenopprette orden for en kort periode, og dermed fortsatte kortesjen, midt under klirringen av sabre og skrikene fra menn som ble tråkket ned under hestenes hover.»

Slik er skjebnen for dekadente og reaksjonære styringsklasser og herskere.