Oppløpet til 10. november-valget i Spania har sett den mest høyreorienterte kampanjen siden 1978-overgangen til parlamentarisk demokrati [La Transición], etter fascistdiktatoren Francisco Francos død. Millioner av spanjoler forventes kommende helg å ville stemme med føttene, med det forventede velgerfraværet på et rekordnivå av anslagsvis 35 prosent.
Der alle de store partiene er fast besluttet på å presse gjennom en dypt upopulær politikk for krig og innstramminger har valgkampen utviklet seg nesten utelukkende rundt temaet innenlandsk undertrykking. Den har vært sentrert om å promotere politiet, den offentlige orden og det fascistiske partiet VOX, mens de alle pisker opp antikatalanske sentimenter i samtid med masseprotestene i Catalonia mot fengslingen av katalanske nasjonalistiske politiske fanger.
Alle de etablerte partiene har forholdt seg tause om brevet den fungerende PSOE-regjeringen 15. oktober oversendte EU-kommisjonen for å fremlegge Spanias budsjettplan, som forplikter PSOE til dyp nøysomhetspolitkk og innstamminger. De offentlige helseutleggene vil kuttes ned til 5,6 prosent av BNP, i-tråd-med kutt over de 12 siste årene. Utdanningsbudsjettet vil forbli frosset på 4 prosent, det laveste budsjettsiffer siden 2007. Innen utgangen av 2020 vil de offentlige utgiftene være nedskjært ytterligere $ 3,7 milliarder – selv om EU-kommisjonen fordrer kutt på € 6,6 milliarder.
Samtidig som PSOEs agenda er særdeles upopulær vet alle de andre partiene at de ville ført tilsvarende politikk dersom de hadde vært ved makten, og angriper følgelig ikke PSOE for deres.
I stedet har fungerende statsminister Pedro Sánchez de siste ukene daglig meldt trusler mot de katalanske nasjonalistene, som gjør dét til den sentrale aksen i hans valgkampanje. Nettopp siste uke kunngjorde han at politi og etterretningstjenester etterforsker potensielle koblinger mellom katalanske nasjonalister og sosialmedieplattformer som anvendes til å fremme de katalanske protestene, som politiet har stengt noen av med anklager for «koblinger med terrorisme».
Sánchez appelerte også til den konstitusjonelle domstolen om å tiltale Roger Torrent, den katalanske parlamentspresidenten, i tillegg til representanter for regionforsamlingen, for å ha vurdert en resolusjon som reiste spørsmålet om selvbestemmelse og kritiserte det spanske monarkiet.
Forrige uke ble avsluttet ved at Sánchez på lørdagskvelden advarte protestplattformen Demokratisk Tsunami om at dersom protestaksjonene de planlegger å kalle for valgdagen skulle finne sted da «ville vi snakke om alvorlige forbrytelser mot en valgprosess». Microsofts datterselskap GitHub har allerede delvis blokkert protestplattformen, på forespørsel fra Spanias Guardia Civil, som sendte en e-post om at Spania «for øyeblikket står overfor ei rekke opptøyer som involverer alvorlige offentlige ordensforstyrrelser og sabotasje av hovedinfrastruktur».
Denne hysteriske kampanjen for promotering av antikatalanske sentimenter har ikke massestøtte i den spanske befolkningen. I La Coruña angrep en fascist en forretningsinnehaver for å selge katalanske pærer. Sandra Castro, innehaver av fruktsalgvirksomheten, beskrev på fjernsynet hvordan en mann «dro meg over til fruktkassene fra [den katalansk regionen] Lleida og begynte å fornærme meg ... Han spurte meg om hvordan jeg kunne selge pærer fra Catalonia, om jeg ikke skammet meg?» Etter en krangel slo mannen Sandra to ganger i ansiktet.
Den offentlige reaksjonen på overfallet understreker den antikatalanske kampanjens brede upopularitet, og den eksplosive raserioppbyggingen i den arbeidende befolkningen mot hele styringseliten. Castros butikk fikk tusenvis av støttemeldinger, og hundrevis av kunder kom for å kjøpe «pærene fra Lleida», og lageret ble tømt på få timer.
Det høyreorienterte Folkepartiet (PP), partiet Borgere [Ciudadanos] og ytrehøyrepartiet Vox gjør også Catalonia til det sentrale for deres valgkampanjer. Borgere krever øyeblikkelig suspendering av den katalanske regionalregjeringen.
PP har kunngjort 15 tiltak for å «gjeninnføre forfatningsordenen i Catalonia». Disse kravene inkluderer at den katalanske regjeringen «oppfylle sine konstitusjonelle forpliktelser», som er skrittet før man påkaller Artikkel 155 i den spanske konstitusjonen for å suspendere regionalregjeringen; anvendelse av Den nasjonale sikkerhetsloven for å ta kontroll over det katalanske politiet [Mozos de Escuadra]; forbud mot statlig finansiering av de katalanske nasjonalistpartienes kampanjer, og inspisering av offentlige skoler for å blokkere «løsrivelsesindoktrinering».
Det fascistiske partiet Vox er hovedmottaker av stemningen forårsaket av denne høyreorienterte atmosfæren, hjulpet frem av den endeløse mediepromoteringen og hvitvaskingen av partiet. Partiet skjøt opp på meningsmålingene etter at partilederen Santiago Abascal ble intervjuet på programmet El Hormiguero, som blander komedie, vitenskap og gjesteintervjuer. Han fikk 23,5 prosent av presentasjonsviduet med 4 millioner seere. Mediene møtte det hele med vennligsinnede artikler som «En dag i Vox-kampanjen» (La Vanguardia), «En historiker forsøker å fornærme Vox-velgere og mislykkes tragisk» (COPE) og «Vox ruller ut det ‘største’ Spania-flagget på ei strand i Santander» (La Sexta).
Vox fører kampanje med «100 tiltak for å redde Spania». Disse inkluderer fristløs suspendering av katalansk regionalautonomi, inntil «kuppkomplottmakerne har blitt nedkjempet»; forbud mot partier eller grupper som «ødelegger den nasjonale enhet»; straffeforfølgelse for skjending av nasjonalsymboler; tilbakekalling av Den historiske minnesloven, som offisielt fordømmer frankismen; bygging av en «ugjennomtrengelig» mur i Ceuta og Melilla, de to spanske koloniutpostene nord i Marokko; nedstengning av «fundamentalistiske» moskéer; dype nedskjæringer av offentlige utgifter; skattekutt som ville være til fordel for overklassen og de rike; og forbud av udokumenterte migranters tilgang til det offentlig helsevesenet.
PP og PSOE ruller ut den røde løperen for Vox. De siste meningsmålingene publisert av El País viser at Vox øker mest, fra 24 til 46 parlamentsplasser (med 13,7 prosent av velgeroppslutningen), og kan bli den tredje-største politiske representasjonen i 350-seter-parlamentet. PSOE ville vinne valget med 121 plasser (med 27 prosent av stemmene), to mindre enn i april 2019-valget. Borgere ville falle fra 57 til 14 plasser (med 8,3 prosent av stemmene) og PP ville øke fra 66 til 91 (med 21,2 prosent av velgeroppslutningen).
Midt i denne høyreorienterte kampanjen er reaksjonen fra Podemos, og fra partiets høyreorienterte utbrytere Más País [Mer Spania] anført av Podemos-medgründeren Iñigo Errejón, å undertrykke det eksplosive politiske raseriet i arbeiderklassen og kanalisere det inn bak PSOE og partiets bygging av en politistat.
Rita Maestre, som er et ledende Más País-medlem, fortalte til eldiario.org at partiet har som mål å «få nok seter til å tvinge frem en progressiv regjering» sammen med PSOE. Hun hevdet at «PSOE trenger vanligvis et trykk for å iverksette progressive tiltak, og det er derfor Más País er nyttig.»
Irene Montero, nummer-to-kandidat for Podemos, sa til Cadena Ser: «Siden PSOE ikke har et absolutt flertall, er det logiske at det blir en koalisjonsregjering i Spania.» Hun la til at «maktposisjoner ikke interesserer oss, for vi ønsker å endre folks liv, og desto mer når vi er på randen av en økonomisk resesjon».
Podemos’ støtte for PSOEs politistatkampanje kan ifølge meningsmålingene føre til partiets dårligste valgresultat noensinne. Det kan falle fra 42 til 31 parlamentsplasser. Más País kunne få 5 plasser.
Fem år etter stiftelsen av partiet har Podemos blitt nøkkelen for å bistå den spanske styringsklassen i dens undertrykking av de økende kravene om sosial likhet, som er de samme som driver arbeideres og ungdommers masseprotester rundt om i verden, fra Ecuador til Chile, til Libanon, Irak og Hong Kong. Når arbeiderne og ungdommene trer inn i kamp i Spania vil dette raskt føre til en politisk konfrontasjon med politistatmaskina som styringseliten rasende bestreber seg på å bygge.