Den amerikanske hedgefondsjefen Ray Dalios kommentarer, fra en av verdens rikeste med en formue på anslagsvis $ 17 milliarder, om at tiltakende ulikhet bringer med seg faren for voldelig sosial revolusjon, peker på de drivende kreftene i oppsvinget av klassekamp det siste året i USA og internasjonalt.
Streiker og demonstrasjoner bryter nå ut over hele verden – fra Chile til Nord-Afrika, fra Midtøsten og til Europa – der arbeiderklassen, som av alle varianter pseudo-venstre-tendenser var avskrevet som en revolusjonær kraft, begynner å finne sitt fotfeste og sin stemme etter flere tiår med undertrykking av klassekampen.
Et av de mest slående kampropene fra demonstrasjonene i Chile, som brøt ut som respons på en heving av billettprisene for Santiago-metroen, har vært: «Dette handler ikke om 30 pesos, det handler om 30 år» – et sentiment som uten tvil er delt av USAs bilarbeidere og av arbeidere rundt om i verden, etter hvert som den tiår-lange nedkjøringen av levestandarder og sosiale betingelser blir utålelig.
Dalio talte på en business-konferanse i Greenwich i Connecticut denne uka, der han sa at sosial ulikhet var en nasjonal krise. Han sa at verden hadde «blitt gal», og at det nåværende systemet var «ødelagt» og måtte «reformeres», ellers vil det bli revolusjon «der vi alle vil prøve å drepe hverandre».
Paul Tudor Jones, en kollega-hedgefondsjef blant verdens rikeste menn, pekte også på den kontinuerlig økende sosiale ulikheten.
«Det er $ 2 billioner i foretaksprofitter. For femti år siden ville én billion av disse midlene gått til ansatte ... de ville gått til lokalsamfunn. De ville gått til kundene. Nå går de, mer-og-mer, til den-éne-prosenten,» sa han.
Han påpekte at i de børsnoterte foretakene, med styrer hvor han og de andre fremmøtte sitter, var det seks millioner arbeidere som ikke tjente ei lønn til å kunne leve av. «For femti år siden gikk 6,5 prosent av foretakets omsetning til aksjonærene. I dag er tallet 13 prosent.»
Til tross for den rosenrøde malingen av fortiden rettet Jones’ bemerkninger oppmerksomhet på et avgjørende skifte i kapitalistøkonomiens operasjoner.
For femti år siden ble en betydelig del av profittene rettet inn mot nyinvesteringer, som førte til en økning av økonomisk vekst og arbeidsplasser, så vel som stigende reallønninger. Men det var ikke, som Dalio og Jones ville hevde, fordi det den gangen var en annen «forretningskultur». De investeringene ble snarere foretatt den gangen i jakten på økte profitter – den samme kapitalistøkonomiens drivende kraft som den som opererer idag.
Men fordi reinvesteringen av profitter tidligere frembrakte økonomisk vekst og økende levestandarder kunne den underliggende sosiale realiteten holdes skjult. Det ble fremmet forestillinger om at kapitalen og arbeiderklassen ikke var uforsonlig motsatte sosiale krefter, men var låst inn i et slags gjensidig fordelaktig partnerskap. Med president Kennedys formulering: «Det stigende tidevann løfter alle båter.»
Men innen midten av 1970-tallet var etterkrigstidens oppsving, som hadde frembrakt en jevn profittrate og stigende reallønninger, i det store-og-hele kommet til en slutt da profittratene snudde ned.
Det frembrakte to responser: en voldsom og endeløs offensiv mot arbeiderklassen fra begynnelsen av 1980-tallet – nivået av reallønninger i USA har etter noen estimater ikke steget siden 1973 – og en vending til en profittakkumulering som ikke var via investeringer i realøkonomien der profittratene hadde falt, men ved hjelp av parasittiske finansspekulasjoner.
Aksjemarkedet ble, innledet under Reagan-administrasjonen, den sentral arena for disse operasjonene. Det krevde endringer i rettssystemet, der en av de mest betydningsfulle var SEC-beslutningen i 1982 [Securities and Exchange Commission; Verdipapirkommisjonen] – etaten bemyndiget til regulering av aksjemarkedet – om å tillate børsnoterte selskap å kjøpe tilbake egne aksjer, for dermed å redusere antallet tilgjengelige, og med stigende aksjekurser som konsekvens. Tidligere ville slike tiltak ha ført til tiltale for aksjemanipulering.
Det 19. århundres franske økonom Frederic Bastiat skrev en gang: «Når plyndring blir en livsstil for en gruppe menn som lever sammen i samfunn, skaper de med tiden et rettssystem som autoriserer det, og en moralkodeks som glorifiserer det.»
Bastiat var talsmann for «det frie marked», og en sterk motstander av sosialisme. Men hans kommentarer fanger opp prosessene som ble igangsatt fra 1980-tallet og fremover. Dokrinen om at profitter skulle brukes til å ekspandere et foretaks virksomhet gjennom nyinvesteringer i realøkonomien ble erstattet av mantraet «verdi for aksjonæren».
Det vil si at et foretaks hovedoppgave er å øke profittstrømmen til finanskapitalen – hedgefond, banker og forskjellige investeringsfond, som dominerer foretaksstyrene – med bruk av alle nødvendige midler. Blant de mest prominente virkemidler har vært fusjoner – som har ført til økt konsentrasjon av foretaksformue, og monopol – og til stillingsnedskjæringer, sånn at et foretaks aksjekurs nå stiger når det kunngjøres et slikt tiltak.
I dag spiller tilbakekjøp av egne aksjer en nøkkelrolle for markedsveksten. Økonomen William Lazonick, som har gjennomført en studie av denne prosessen over lengre tid, har bemerket at mellom 2008 og 2017 brukte de største farmasøytiske foretakene $ 300 milliarder på aksjetilbakekjøp og ytterligere $ 290 milliarder til utbytteutbetaling, tilsvarende litt mer enn 100 prosent av deres samlede profitter, mens investeringer i forskning og utvikling faller bak.
Denne formen for parasittisme har bredt seg ut til alle de viktigste sektorene av den amerikanske økonomien. I følge Lazonick har Cisco Systems, et vesentlig selskap involvert i utviklingen av datanettverk, mellom 2002 og 2019 brukt $ 129 milliarder mer på tilbakekjøp av egne aksjer enn det har anvendt til forskning og utvikling.
Tidligere denne uka ble det rapportert at Berkshire Hathaway satt på en cashbeholdning på $ 128 milliarder, mens sjefinnehaveren Warren Buffet søkte etter lønnsomme anledninger i aksjemarkedet.
Tempoet for tilbakekjøp av egne aksjer øker. Da USAs president Trump fikk sikret vedtaket om foretaksskattekutt på slutten av 2107 hevdet han at det ville styrke den amerikanske økonomien og øke antallet godt betalte jobber. Ingenting av den slags skjedde, da selskapene anvendte mye av skattekuttbonanzaen til å kjøpe tilbake egne aksjer.
I 2018 brukte selskaper registrert på S&P 500-indeksen rekordnivået $ 800 milliarder på kjøpe av egne aksjer, og tallet kan i år toppe det med over $ 1 billion.
Ingen av disse pengene brukes til økonomisk produktive aktiviteter. Utleggene er i sin helhet rettet inn på å øke aksjekursene og øke strømmen av rikdom inn i finansoligarkiets kister, uten å legge til én dollar i reelle investeringer, eller til å skape én eneste jobb.
Overalt hvor arbeidere slåss for å forsvare sine lønninger og sosiale betingelser blir de møtt med påstanden om at «det ikke finnes penger». Man kan jo bare begynne å forestille seg de økonomiske og sosialt nyttige formål som dette berget av cash kunne innrettes mot, så fremt det ble tatt ut av finanselitenes hender.
Et spesielt grimt uttrykk for de sosiale konsekvensene er hva Boeing representerer. Mellom 2013 og 2019 brukte konsernet mer enn $ 60 milliarder på aksjetilbakekjøp og utbytteutbetaling, mens de nektet å anvende ressursene for å fikse problemene med 737 Max-jetflyene, med to flystyrter som konsekvens som førte til hundrevis av menneskers død.
Den andre nøkkelfaktoren for veksten i aksjemarkedene er US Federal Reserves [den amerikanske sentralbanken] pumping av billige penger inn i finanssystemet, som også andre store sentralbanker, gjennom rekordlave rentenivå og oppkjøpene av finanspapirer for billioner av dollar under programmet kvantitativ lettelse [QE; ‘quantitative easing’].
Tilgjengeliggjøringen av dette havet av billig cash siden 2008-finanskrisen har blitt så sentralt for aksjemarkedets og finanssystemets operasjon mer bredt, at sentralbankene ikke engang tør forsøke seg på å vende tilbake til det som en gang ble ansett å være «normal» pengepolitikk, for at ikke det skulle utløse nok et økonomisk sammenbrudd, muligens enda større enn det for et tiår siden.
US Fed gjennomførte sitt tredje grunnrentekutt på 0,25 prosentpoeng i sitt møte i forrige måned, etter allerede å ha forlatt avviklingen av sin eiendelsbeholdning, som ble utvidet fra $ 800 milliarder før 2008-krasjet til mer enn $ 4 billioner. Enn videre indikerte de at det ikke ville bli noen renteheving i overskuelig fremtid. Med andre ord, US Fed er helt-og-holdent forpliktet til aksjemarkedets diktat.
Veksten i sosial ulikhet er ikke en-eller-annen uheldig bivirkning av den massive økningen av finansformue. Det er en kausalitet – en årsakssammenheng – mellom de to fenomenene. Selv om det synes som at penger via aksjemarkedet og andre spekulative operasjoner tilsynelatende og-ganske-enkelt kan skape mer rikdom, representerer alle finasielle profitter i siste instans et krav på den opphopningen av merverdi som er utvunnet fra arbeiderklassens utførte arbeid.
Følgelig, jo mer finanskapitalen søker å tilegne seg fra denne ansamlingen, jo mer må den forsøke å sikre at mengden ekspanderer. Dette oppnås ved å øke utbyttingsnivået gjennom utviklingen av prekære arbeidsordninger og slavelignende systemer som de anvendt av Amazon, og som nå utvides til resten av økonomien.
Og fordi det representerer et fradrag fra den tilgjengelige massen av merverdi, må arbeiderklassens sosiale lønn – tilgjengeligheten av helsetjenester, utdanningsinstitusjoner, eldreomsorg og andre sosiale tjenester – også kuttes via pågående nedskjærings- og innstrammingsprogrammer.
Dalio, Jones og andre likesinnede størrelser i finansoligarkiet frykter med rette at dette kan føre til en eksplosjon av klassekampen og en sosial revolusjon, ikke minst og fremfor alt i verdenskapitalismens hjerteland – De forente stater av Amerika.
Deres resept er styringselitenes kursendring mot en mer samfunnsansvarlig økonomisk politikk. Men klokka kan ikke skrus tilbake til det de ser på som lykkeligere og fredeligere tider. Det skyldes at den nåværende situasjonen, i den endelige analysen, ikke er resultat av finansoligarkiets eller deres politiske representanters tankegang, som kunne reverseres såfremt et nytt perspektiv med større samfunnsansvar ble vedtatt.
Snarere er det forankret i den kapitalistiske produksjonsmåtens uløselige motsetninger, som er basert på det private eierskapet av produksjonsmidlene, der den sosiale produksjonen av rikdom er fullstendig underordnet pådrivet for profitt, som nå blir pålagt av stadig mer diktatoriske, autoritære og til-og-med fascistiske regimer. Det er ingen vei ut av denne krisen via tiltakene som fremmes av Dalio og andre ville-gjerne-være reformatorer. Dersom reform var mulig ville det vært vedtatt nå. I stedet er kapitalisøkonomiens umiskjennelige retning og politikk innrettet mot krig og sosial kontrarevolusjon.
Torsdag markerte 102-årsjubiléet for den russiske Oktober-revolusjonen i 1917 [o. anm.: etter den julianske kalenderen, vår tidsregning, den 7. november], der en avdeling av den internasjonale arbeiderklassen, under ledelse av et revolusjonært parti – Bolsjevik-partiet ledet av Lenin og Trotskij – veltet kapitalistsystemet, og for første gang i historien opprettet en arbeiderregjering.
Hundre år senere gjenoppdager arbeidere over hele verden, som eksemplifisert av de økende massekampene, av sine egne livserfaringer hvorfor det var nødvendig å ta den kursen. Veien fremover ligger i å gi denne ubevisste bestrebelsen i retning sosialistisk revolusjon et bevisst uttrykk. Det betyr å bygge Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), det eneste partiet i verden som baserer seg på lærdommene fra Den russiske revolusjon og den internasjonale arbeiderklassens strategiske erfaringer fra århundret som har passert.