I fjernsynsdebatt fordømte Spanias valgkandidater sosialisme og støttet represjon

Av Alex Lantier
9 November 2019

Tirsdagskveldens fjernsynsdebatt mellom de etablerte partienes ledere før valget søndag den 10. november avrundet Spanias mest høyreorienterte valgkamp siden Francos fascistregime falt, med overgangen til parlamentarisme i 1978.

Debatten utspilte seg samtidig med den brutale politiundertrykkingen av masseprotester i Catalonia mot Madrids fengsling av katalanske nasjonalistpolitikere. Dette er del av den internasjonale bølga av masseprotester mot sosial ulikhet som feier over Irak, Libanon, Algerie, Hong Kong, Ecuador og Chile, sammen med masseprotester og streiker i Europa og USA. Ingen av debattdeltakerne hadde imidlertid noe å foreslå for å takle den voksende harmen mot sosial ulikhet, etter et tiår med EUs dype nedskjæringer og innstramminger i Spania.

I stedet luftet debatten rabiate spansk-nasjonalistiske fordømmelser av sosialisme og av Catalonia, anført av det fascistiske partiet Vox og det høyreorienterte Folkepartiet (PP) [Partido Popular], som pseudo-venstre-partiet Podemos og det regjerende spanske Sosialistpartiet (PSOE) tilpasset seg. De skaper et rammeverk der opposisjon mot PSOE fra venstre blir undertrykt, og initiativet derved overlates til Vox.

Santiago Abascal, leder for det fascistiske partiet VOX vinker foran mennesker som vaier spanske flagg for promoteringen av ‘Spansk enhet’ under et politisk stevne i Madrid, Spania, lørdag den 26. oktober 2019. VOX-stevnet fant sted 2 dager etter gravflyttingen av den spanske diktatoren Francisco Franco, fra hans mausoléum i De falnes dal utenfor Madrid til det nye hvilestedet på kirkegården Mingorrubio, 57 kilometer unna. [Foto: AP Photo/Paul White]

Den ledende rollen i blokkeringen av venstreorientert opposisjon mot PSOE tilfaller Podemos, som i likhet med resten av det politiske etablissementet er livredd for den voksende bevegelsen i arbeiderklassen, og er fast bestemt på å pålegge en høyreorientert politikk. Bemerkelsesverdig nok lot journalistene som modererte debatten Podemos’ generalsekretær Pablo Iglesias komme med innledende kommentarer til hvert av debattens segmenter.

«Alle økonomer, av den ene eller den andre avskygning, erkjenner effektivt sett at en økonomisk oppbremsning er underveis, og kan utvikle seg til en krise,» sa Iglesias i det ene debattsegmentet. I et annet sa han at «to-parti-systemet er over,» og han appellerte til PSOE om å «slå seg sammen» med ham.

Søndagens spanske valg utspiller seg faktisk midt i en uløselig krise. Dette er det fjerde valget siden det som ble avholdt i desember 2015 og førte til en uavklart parlamentarisk situasjon, og siden har alle resultert i at det ikke kunne dannes noe stabilt styrende flertall. Duo-polen PSOE-PP, som oppsto etter 1978 og slutten av regimet opprettet av fascistdiktatoren Francisco Franco, er nå død. Alt tyder på en ny uavklart parlamentarisk situasjon som manifesteres: velgerne er delt mellom Podemos, PSOE, PP, Vox, det høyreorienterte partiet Borgere [Ciudadanos], og katalanske eller baskiske nasjonalistpartier.

Iglesias opprettholdt imidlertid sine vedvarende oppfordringer til PSOE om å danne en koalisjonsregjering med hans parti Podemos, som siden det ble stiftet i 2014 er alliert med det greske pro-nedskjæringspartiet Syriza. PSOE har på sin side meddelt EU-kommisjonen sine løfter om å pålegge milliarder av euro i sosiale kutt, uansett det kommende valgresultatet. Sosialdemokratene pumper også ytterligere milliarder inn i det spanske militæret og organiserer politiets tilslag i Catalonia.

Ikke desto mindre kritiserte Iglesias under debatten gjentatte ganger fungerende PSOE-statsminister Pedro Sanchez for å ha vurdert muligheten for en «Storkoalisjon»-regjering av PSOE og PP, og han appellerte til ham i stedet å alliere seg med Podemos. «Du begår en feil dersom du ser til høyresiden som en alliert for å få en slutt på det katalanske problemet,» sa Iglesias til Sanchez. Senere advarte han igjen: «Kanskje det katalanske spørsmålet blir PSOEs perfekte unnskyldning for å søke en avtale med PP.»

Med Podemos i full sving for å kanalisere venstreorientert opposisjon inn bak PSOE ble feltet etterlatt åpent for at Vox kunne fremme sin fascistiske politikk.

Vox-lederen Santiago Abascal – som har hyllet frankisthærens blodige historikk under Den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939 – lovet å suspendere den katalanske regjeringen, ta kontroll over dens fjernsynsstasjoner, skoler og politi [Mozos de Escuadra], forby «kriminelle» partier og fengsle deres medlemmer. Vox har allerede kalt for å forby marxistiske og regional-nasjonale partier i Spania, og sa nylig at det valenciansk-nasjonalistiske partiet Compromis, som er alliert med Podemos, er «nært ved» å bli forbudt.

Abascal krevde også en «drastisk nedskjæring av regionalregjeringers politiske utlegg», som finansierer store deler av Spanias helse- og utdanningsutgifter. Abascal fordømte regionalregjeringene for å koste landet «€ 60 til 90 milliarder». Samtidig som han krevde desimeringen av helse- og utdanningsutgifter poserte han demagogisk som en forsvarer for «våre arbeidere» mot «globalismen», og kom med fascistiske appeller for «sikre grenser» og «regulert ... lovlig immigrasjon».

Støttet av Borgere-lederen Albert Rivera, som holdt opp et stykke Barcelona-fortau knust av protesterende demonstranter, kom PP-lederen Pablo Casado med spanske nasjonalistangrep mot sosialisme, og mot Catalonia.

«Tror dere Catalonia er en nasjon? For Sr. Sanchez er Catalonia definitivt en nasjon, og Spania er en nasjon av nasjoner,» sa Casado, og fordømte Sanchez for angivelig å «omfavne» det konseptet om Spania som er opprettholdt av katalanske nasjonalister. Casado advarte, samtidig som han lovet å redusere inntektsskattene ytterligere: «Sosialisme skaper alltid mer krise.»

Abascal fordømte også Sanchez og Iglesias og refererte til Podemos’ historiske bånd til det stalinistiske Kommunistpartiet i Spania (PCE): «Dersom noen her har noe å skjule om sin historie, er det dere to.»

Målet for disse angrepene på sosialisme er ikke PSOE og Podemos, som er partier velkjente for nedskjæringer, innstramminger og krig, men arbeiderne. Styringseliten er vettskremt for at masseprotester kan utvikle seg til arbeiderklassens internasjonale kamp for å ta statsmakt, styrte kapitalismen og bygge sosialisme. Etter mer enn et tiår med massearbeidsløshet, som på høydepunktet etter 2008-krasjet rammet over halvparten av ungdommen, er spansk kapitalisme diskreditert. Alle borgerlige politikere frykter konsekvensen av det neste vesentlige krasjet.

Borgerskapets dreining mot fascistisk politikk og undertrykking er et forebyggende grep mot denne faren. Dette kan imidlertid ikke bekjempes innenfor det eksisterende partisystemet: PSOE og Podemos bistår selv til byggingen av det giftige rammeverket som Vox raskt vokser i. Vox er forventet å doble partiets oppslutning til 14 prosent, og kan få 46 kongressplasser.

Hovedfaktoren som muliggjør Vox’ stigning er PSOEs og Podemos’ gjenværende evne til å blokkere arbeiderklassens politiske kamp.

Sanchez’ hovedinitiativ i debatten var å peke på hans regjerings undertrykking av de katalanske protestene, og å være ekko av nyfascistiske oppfordringer om å slå ned på den valgte katalanske regionregjeringen. For Catalonia foreslo han overtakelse av skoler, for å «undervise gode samfunnsverdier»; «endring av Den generelle audiovisuelle loven» og styring av katalansk fjernsyn fra Madrid, som gjenspeilte de nyfascistiske kravene om å stenge ned katalanskspråklig TV; og forbud mot folkeavstemminger, som det katalanske uavhengighetsreferendumet i 2017.

Iglesias’ respons på Abascal og Casado var impotent og reaksjonær. På den ene siden poserte han som kritiker av deres spanske nasjonalisme, der han erklærte: «Spania er en nasjon av nasjoner ... Spania er et fler-nasjonalt land, og bare det å si det får ikke noe til å skje.» I tråd med partiets reaksjonære nasjonal-populisme insisterte Iglesias imidlertid på at han er mer spansk nasjonalist enn Abascal: «Sr. Abascal, du skal ikke gi meg noen leksjoner om hvordan å være spansk.»

Faktisk var innvilgelsen av grunnleggende demokratiske og språklige rettigheter til nasjonale minoriteter, som baskerne og katalanerne, en essensiell komponent av forflytningen fra fascistisk til parlamentarisk styre. Regionalregjeringers autonomi var et nøkkelelement i den borgerlige konstitusjonen som ble vedtatt i 1978. Fremveksten av Vox, og hele styringselitens trekk for å sette opp ikke-valgte katalanske regjeringer som pålegger bruk av kastiljansk spansk, er forbundet med borgerskapets avvisning av denne overenskomsten, og dets dreining til dype nedskjæringer og innstramminger, og til fascistisk autoritært styre.

Perspektivet skissert av Iglesias, for et spansk-nasjonalistisk forsvar av språklige minoriteter anført av PSOE, er bankerott og reaksjonært. Veien fremover er en kamp for å få dreid den utviklende internasjonale bevegelsen i arbeiderklassen og blant ungdommen, til et forsvar av demokratiske rettigheter og en revolusjonær kamp for sosialisme, og for De forente sosialistiske stater av Europa.