Perspective

Pompeo til orde for korstog mot Russland og Kina i Berlinmur-tale

Da den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo i anledning 30-årsjubiléet for Berlinmurens fall talte i Berlin sist fredag var han ekko av tiradene fra Ronald Reagan om «Ondskapens imperium» og George Bush om «Ondskapens akse», målrettet mot Russland og Kina som «ufrie nasjoner» i permanent konflikt med en angivelig «fri» verden anført av Washington.

Der han mintes sin tjeneste i Vest-Tyskland som US Army-løytnant i forkant av oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 presenterte Pompeo en konstruert ideologisk berettigelse for lanseringen av en ny kald krig, med fare for et nukleært ragnarokk langt større enn den var for tre-tiår-siden.

Ironien og hykleriet fra Pompeo der han hyllet Berlinmurens fall – ordet «frihet» forekom 23 ganger på knappe 16 minutter – gikk ikke hus forbi for mange. Han kom til Tyskland som representant for en amerikansk administrasjon som har gjort innhegningen av USAs sørgrense til en politisk prioritet, der de skiller tusenvis av immigrantbarn fra deres foreldre og låser dem inn i bur.

Hovedstøtet i utenriksministerens gangstertale var fordømmelsen av Russland og Kina.

«Russland av i dag – ledet av en tidligere KGB-offiser stasjonert i Dresden – invaderer sine naboer og dreper politiske motstandere,» sa han. «Landet undertrykker Den ortodokse kirke i Ukrainas uavhengighet. Akkurat når vi står her går russiske myndigheter til politiraid og anvender tortur mot krimtartarer og ukrainere som jobber i opposisjon mot russisk aggresjon. I Tsjetsjenia forsvinner ganske enkelt alle som anses som ‘uønsket’ av myndighetene.»

Han fortsatte: «I Kina former Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) en ny visjon om autoritært styre, et konsept verden ikke har sett på veldig lenge. … Folkets frigjøringshær (PLA) kryper inn på deres kinesiske naboers suverenitet, og Det kinesiske kommunistpartiet benekter kritikere reiseprivilegier – til-og-med tyske parlamentarikere – som fordømmer deres elendige historikk for menneskerettigheter. KKP trakasserer familiene til kinesiske muslimer i Xinjiang, som ganske enkelt søkte tilflukt i utlandet. Vi – alle oss, alle her i dette rommet – har en plikt. Vi må erkjenne at frie nasjoner er i en verdikonkurranse med disse ufrie nasjonene.»

Hvordan skulle denne «konkurransen» for frihet utføres? For det første, «ved å sikre at Tyskland ikke blir avhengig av russisk energi. Vi vil ikke at Europas energiforsyning skal være avhengig av Vladimir Putin.»

Dette var videreføringen av Washingtons uopphørlige kampanje mot rørledningsprosjektet Nord Stream 2, som skal bringe russisk naturgass til Tyskland via Østersjøen. Trump-administrasjonen har gjentatte ganger advart for at energiavtalen vil gjøre Tyskland til «en fange av Russland». De vil i stedet at Tyskland skal godta flytende naturgass (LNG) levert av amerikanske foretak, til en høyere pris enn den russiske gassen.

For det andre skal denne kampen for «frihet» ifølge Pompeo føres ved å konfrontere «risikoene presentert for verden av Det kinesiske kommunistpartiet, dets anskaffelse av sensitive teknologiforetak og kinesiske selskapers intensjoner om å bygge ut verdens nestegenerasjons telekommunikasjonsnettverk.»

Washington ønsker med andre ord en garanti fra Berlin og resten av deres tidligere NATO-allierte for at de ikke vil tillate den kinesiske telekommunikasjonsgiganten Huawei å delta i utviklingen av Europas 5G-telekommunikasjonsnettverk.

Huawei har blitt et fokuspunkt i opptrappingen av handelskrigen mellom USA og Kina, siden vesentlige sektorer av det amerikanske militær- og etterretningsapparatet anser den teknologiske utviklingen utført av dette selskapet og andre kinesiske høyteknologiske foretak, som en eksistensiell trussel mot USAs økonomiske og militære dominans.

For å si det med klare ord består Washingtons nye kamp for «frihet» av et krav om at Europa underkaster seg amerikansk imperialismes strategiske profittinteresser og stiller opp på rekke bak USAs krigsforberedelser mot både Russland og Kina.

Pompeos tale i Berlin er bare den siste i en serie fordømmelser rettet mot Beijing avlevert av den amerikanske utenriksministeren og av visepresident Mike Pence. Dette crescendo av aggresjon har ledsaget det som angivelig var en våpenhvile i den halvannet-år-gamle handelskrigen mellom USA og Kina, som var ment å formaliseres med en avtale undertegnet av Trump og hans kinesiske motpart Xi Jinping under et APEC-toppmøte [Asia-Stillehavregionens økonomiske samarbeid] denne uka. Toppmøtet ble imidlertid avlyst fordi vertskapsregjeringen i Chile ikke kunne garantere sikkerheten, under betingelser der millioner av arbeidere og ungdommer har tatt til gatene i masseprotester mot sosial ulikhet.

Pompeos kommentarer har gjort det klart at uansett hvilken begrenset avtale som kunne bli skrudd sammen mellom USA og Beijing om handel, ville konflikten mellom de to strategiske rivalene videreføres med uforminsket styrke.

Pompeos tale fremprovoserte et skarpt svar fra Beijing, i vesentlig grad fordi han utpekte Kinas regjerende Kommunistparti – og ikke Kinas folk – som en fiende av USA og deres «verdier».

Han sa at «Kina truer amerikanske friheter». «Det er ikke det kinesiske folket som er problemet. Det er Det kinesiske kommunistpartiet.»

En slik amerikansk fordømmelse av Kinas regjeringsparti og forsøk på å stille det opp som motsats til den kinesiske befolkningen, har ikke funnet sted siden tilnærmingen mellom Washington og Beijing ble initiert av Nixon og Mao. Det anses utvilsomt i Beijing som en trussel om en amerikansk kampanje for regimeskifte, i tråd med de som har vært utført av amerikansk imperialisme i Midtøsten og andre steder.

Geng Shuang, talsperson for Kinas utenriksdepartement, fordømte Pompeos kommentarer og erklærte at de uttrykte et «mørkt antikommunistisk tankesett» og «ikke på noen måte var en manifestering av selvtillit og styrke, men avslører frykt og arroganse.»

Pompeos retoriske appell til Europa for et korstog av de «frie» nasjonene mot de «ufrie», anført av amerikansk imperialisme, har liten sjanse til å oppnå den ønskede effekt. Hans tale i Berlin fulgte hakk-i-hæl av et Economist-intervju der den franske presidenten Emmanuel Macron beskrev NATO-alliansen som «hjernedød». Den franske presidentens kommentarer refererte til at Trump-administrasjonens ensidige handlinger i relasjon til Tyrkia og Syria indikerte at konfliktene mellom amerikanske og europeiske interesser hadde gjort den 70-år-gamle transatlantiske alliansen ikke-levedyktig. Den logiske responsen er remilitariseringen av Europa i forberedelse for en ny global krig som vil sette alle-opp-mot-alle.

I sin Berlin-tale mintes den amerikanske utenriksministeren at etter Berlinmurens fall «var det noen som skrev om ‘historiens ende.’»

«Vi trodde at frie samfunn ville blomstre overalt,» sa han – dvs. etter det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen ville den amerikanske imperialismen befeste sitt hegemoni over hele planeten. Til tross for tre tiår med uavbrutte amerikanske kriger har dette ikke vist seg å være tilfelle.

«Dessverre tok vi feil,» sa Pompeo. «Vi tok feil med hensyn til den menneskelige tilstand og karakteren for den kursen mange land kunne ta i dag.»

Faktisk kommer historien tilbake, og med full tyngde. Som Marx fastslo i Det kommunistisk manifest domineres den «menneskelige tilstand» av klassekampen. Utbruddet av masseprotester fra Chile til Libanon innleder nå en ny periode med verdensomspennende sosialistisk revolusjon, som truer verdenskapitalismens overlevelse.

Det eneste svaret Pompeo, og de kapitalistinteressene han taler på vegne av, har til denne trusselen nedenfra er verdenskrig og fascistisk barbari.

Det er ingen måte å få stoppet en ny imperialistkrig, og med den trusselen om atomar utslettelse, annet enn sosialistisk revolusjon. Det avgjørende spørsmålet er å få etablert et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen ved byggingen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).

Loading