Det pro-fascistiske partiet Vox havnet på tredjeplass i Spanias nasjonalvalg på søndag, og doblet sin representasjon i Kongressen fra 24 til 52 plasser, der en uavklart parlamentarisk situasjon oppsto for landets fjerde-påfølgende-valg siden 2015.

Velgerfraværet økte til over 30 prosent, etter en reaksjonær valgkamp som var orientert rundt oppfordringer til voldelig politiundertrykking av masseprotestene i Catalonia mot fengslingen av katalanske nasjonalister for å ha organisert fredelige protester og en fredelig folkeavstemming om katalansk uavhengighet i 2017. Med stilltiende støtte fra pseudo-venstre partiet Podemos lovet den fungerende spanske PSOE-regjeringen [Sosialistpartiet; sosialdemokratene] et voldelig tilslag mot protestene. Dette styrket Vox og det høyreorienterte Folkepartiet (PP) [Partido Popular].

PSOE fikk 28 prosent av stemmene og 120 kongressplasser, PP fikk 21 prosent (88 seter), Vox fikk 15 prosent (52 seter), Podemos 13 prosent (35 seter), det høyreorienterte partiet Borgere [Ciudadanos] fikk 7 prosent (10 seter). PSOE og Podemos tapte begge over en halv million stemmer, mens Vox la til en million og PP fikk 600 000 flere stemmer enn ved det forrige valget.

Borgere falt med 9 prosent og tapte 2,6 millioner stemmer. Kollapsen for Ciudadanos’ oppslutning, det høyreorienterte parti som ble grunnlagt for å opponere mot katalansk separatisme, kom som følge av spanske mediers vegg-til-vegg dekning for Vox-lederen Santiago Abascal. Abascal, en åpen supporter for fascistdiktatoren Francisco Francos hær og dens historikk for massemord av venstreorienterte arbeidere under den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939, passerte Ciudadanos på høyre flanke med oppfordringer om militærrepresjon og henrettelser i Catalonia.

Regionale nasjonalistpartier opprettholdt sin kongressrepresentasjon, med katalanske velgere som leverte et valgresultat for katalanske nasjonalistpartier til tross for utplasseringen av den store styrken av 4 500 tropper fra politi og Guardia Civil som førte tilsyn med valget i Catalonia. Catalonias republikanske venstre fikk 13 kongressplasser, Sammen for Catalonia fikk 8, Nasjonalpartiet for Baskerland fikk 7 og det baskisk nasjonalistpartiet EH Bildu fikk 5. Det småborgerlige katalanske partiet Kandidater for folkelig enhet (CUP) fikk 2 seter, mens Mais País, pro-PSOE utbrytergreina fra Podemos ledet av Inigo Errejon fikk 3.

Resultatet er den fjerde uavklarte parlamentariske situasjonen i like mange valg siden 2015. Hverken PSOE eller PP, borgerskapets to tradisjonelle regjeringspartier siden 1978-Overgangen [La transición] fra frankistisk diktatur til parlamentarisk styre, har tilstrekkelig antall kongressplasser til å få det absolutte flertall med 176 i den 350-seter-store Kongressen. Selv ikke med deres tradisjonelle allierte, som Podemos for PSOE, eller Ciudadanos eller Vox for PP, ville noen av dem oppnå 176-setersterskelen.

For en tid i fjor, samtidig med voksende offentlig opposisjon mot politivold i Catalonia etter uavhengighetsreferendumet i oktober 2017, samlet PSOE-statsminister Pedro Sanchez et ustabilt regjeringsflertall sammen med Podemos, støttet av de katalanske nasjonalistpartiene. De katalanske nasjonalistene nektet imidlertid å stemme for PSOEs innstrammingsbudsjett i år, da raseriet vokste i Catalonia over skueprosessen mot katalanske nasjonalistiske politiske fanger. Det brakte ned PSOE-regjeringen sist vinter.

Da PSOE avholdt nye valg i april, i håp om å styrke sin posisjon, oppsto det en ny uavklart parlamentarisk situasjon. Ingen regjering ble noen gang dannet på grunnlag av det valget. PSOE engasjerte seg i mislykkede regjeringsforhandlinger med Podemos, som i siste instans nektet å bli med i en koalisjon, av frykt for at partiet ville bli diskreditert i regjering med PSOE da partiet utdelte stramme fengselsstraffer til de katalanske politiske fangene. I september kalte i siste instans PSOE for dette nyvalget, som også har resultert i en uavklart parlamentarisk situasjon.

Nå skal det likevel påbegynnes forhandlinger i forsøk på å danne en regjering. De høyreorienterte spanske mediene leder an i en kampanje som oppfordrer til en storkoalisjon PSOE-PP-regjering, etter modell av den regjerende sosialdemokratiske/høyreorienterte storkoalisjonsregjeringen i Tyskland. Et sentralt trekk i ‘Storkoalisjons’-planen er at i begge tilfeller er hovedopposisjonspartiet – Alternative für Deutschland (AfD), eller Vox i Spania – et fascistisk parti.

Den høyreorienterte avisa El Mundo sa i en lederartikkel i forrige uke at i dag «vil PSOE og PP være forpliktet til å sette seg ned ved samme bord, for å ta opp til vurdering en storkoalisjon som lar Spania starte på nytt og få avsluttet uregjerligheten». På samme måte publiserte den høyreorienterte avisa El Espanol en kronikk som erklærte: «Min stemme er for en storkoalisjon.»

På søndag kveld signaliserte PP-leder Pablo Casado at han ville være åpen for å danne en storkoalisjon. «Vi vil være veldig krevende med PSOE. Vi får se hva Pedro Sanchez nå foreslår, og så vil vi være ansvarlige, for Spania kan ikke lenger fortsette å være blokkert uten en regjering, som gissel for hans interesser.»

Sanchez på sin side responderte på PSOEs valgtap med å melde en oppfordring på søndag «til alle partiene» om å handle med «ansvar og raushet», og få en slutt på blokkeringen i Madrid. Tilsvarende publiserte pro-PSOE avisa El País en kronikk med tittelen «Exit strategi» som oppfodret til «å forhandle et minimumsprogram» med «de partiene som er utvetydig forpliktet til Konstitusjonen».

Uansett utfallet av samtalene er det åpenbart at det spanske politiske systemet slik det fremkom etter 1978-Overgangen fra frankismen har lidd et dypt sammenbrudd. Diskreditert av flere tiår med krig og innstramminger siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, og særlig av et tiår med dype EU-innstramminger og masseldighet etter 2008-krasjet på Wall Street, skjener systemet stadig skarpere til høyre. Uanfektet av det eksplosive sosiale raseriet blant arbeidere tar det i stedet sikte på å returner til autoritære styreformer for å undertrykke folkelig opposisjon.

Fremveksten av Vox er ikke resultat av noen bred folkelig godkjenning av partiets fascistiske antikatalanske agitasjon, enn si for Voxs uttalelser om støtte til fascistkupp og massemord. Faktisk viser meningsmålingene at 59 prosent av spanierne opponerer mot en konfrontasjonspolitikk i Catalonia, til tross for pressekampanjen som fordømmer de katalanske protestene.

Som i resten av Europa blir fremveksten av ytterste høyre drevet ovenfra, for å berettige militær-politi-vold og videreføringen av økt sosial ulikhet med sosiale nedskjæringer og skattekutt for de rike, til tross for voksende masseopposisjon. Madrid har uopphørlig oppildnet spansk nasjonalisme og henfaller til politi-stat-undertrykking i Catalonia, som bygger opp det ytre høyre. Perioden siden tilslaget i Catalonia i oktober 2017 har sett Vox gå fra å være et lite parti som fikk under 50 000 stemmer til å bli Spanias tredje største parti.

Over samme periode tapte Podemos over 2 millioner stemmer, der det uopphørlig oppfordret til å danne en koalisjonsregjering med PSOE, for å blokkere enhver motstand mot PSOE fra venstre. Etter å ha forlatt sine påstander etter partistiftelsen i 2015 om at det forventet å forbigå og erstatte PSOE er Podemos manifestert politisk fallitt, og i en tilstand av kollaps.

Til tross for de katastrofale valgresultatene av å orientere seg til PSOE på grunnlag av promoteringen av spansk nasjonalisme har Podemos’ generalsekretær Pablo Iglesias presset på for å videreføre samme orientering. På sitt siste kampanjemøte kalte han Podemos «den eneste patriotiske politiske kraften i Spania», og Iglesias sa han appellerte til «stemmen for hjemlandet, for folket, for et folk som vil ha demokrat for å forsvare seg mot de mektige». Denne endeløse promoteringen av nasjonalisme og det spanske hjemlandet fra Podemos’ side overlater initiativet innen offisiell politikk til Vox.