Bolivia, Sør-Amerikas fattigste nasjon, vipper på randen av en borgerkrig i kjølvannet av et USA-støttet kupp som søndag førte til at president Evo Morales, visepresident Álvaro García Linera og andre statsråder, delstatsguvernører og regjeringsrepresentanter gikk av.

Mens Morales, García Linera og andre har rømt landet for asyl i Mexico har de bolivianske arbeiderne, småbøndene og urbefolkningsflertallet som de påstod å representere, blitt etterlatt for å konfrontere tungt bevæpnede tropper og fascistgjenger i gatene.

Den bitre lærdommen at den latinamerikanske arbeiderklassen bare kan fremme sine interesser gjennom sin egen uavhengige revolusjonære kamp, og ikke ved hjelp av borgerlige nasjonalistiske «venstre»-regimer, blir igjen skrevet i blod.

Tusenvis av arbeidere og ungdommer har respondert med modig motstand mot kuppet og har tatt til gatene i La Paz og det nærliggende arbeiderklassedistriktet El Alto, der de brant ned politistasjoner og konfronterte sikkerhetsstyrkene. Andre steder har gruvearbeidere og bønder sperret motorveier, og antikupp-demonstranter har konfrontert tungt bevæpnede tropper som skyter med skarp ammunisjon og tåregassgranater. I Cochabamba brakte militæret inn et helikopter for å skyte på folkemengdene. Antallet døde og sårede har økt jevnt.

Militær-politi-volden har blitt ledsaget av et terrorstyre av Morales’ fascistiske motstandere, som har brent ned boliger til personer tilknyttet regjeringen, kidnappet embetsrepresentanters familiemedlemmer og utført voldelige overgrep mot personer tilknyttet Morales’ parti Bevegelsen for sosialisme (MAS), i tillegg til å målrette urbefolkningen og spesielt kvinner, for angrep. Hovedkontorer for sosiale organisasjoner har blitt angrepet og radiostasjoner invadert og tatt av lufta.

Etter tre uker med protester over det omstridte presidentvalget den 20. oktober ble kuppet sluttført på søndag med en fjernsynstale av general Williams Kaliman, sjefen for landets væpnede styrker, omgitt av hele militærkommandoen, der de «foreslo» at «presidenten sa fra seg sitt presidentmandat og tillater pasifiseringen og gjenopprettingen av stabilitet, for Bolivias beste.»

Morales og García Linera aksepterte «forslaget» og sa de gjorde det for å «unngå blodsutgytelse» og for å «garantere fred». Hvis dét var deres mål, har deres kapitulasjon for militæret og det bolivianske høyre mislyktes.

USAs president Donald Trump feiret styrtingen av Morales som et «viktig øyeblikk for demokrati på den vestlige halvkule», og advarte at Venezuela og Nicaragua er de neste.

Men det var ikke bare Trump. Både New York Times og Washington Post publiserte tirsdag redaksjonelle lederartikler som støttet kuppet og antydet at det var et slag for «demokrati», og at militærets rolle i det å få tvunget ut Morales bare var tilfeldig.

Dette gjenspeiler den grunnleggende kontinuiteten i Washingtons imperialistpolitikk i Latin-Amerika under både demokrater og republikanere, fra det aborterte kuppet mot Hugo Chavez i Venezuela i 2002 under George W. Bush (prematurt feiret av Times), til den USA-støttede omveltingen av president Manuel Zelaya i Honduras i 2009 under Barack Obama, og til dagens fjerning av Morales under Trump.

Underliggende for denne kontinuiteten er amerikansk imperialismes pådriv for å snu nedgangen for sitt globale økonomiske hegemoni ved hjelp av militærmakt og vold, spesielt i regionen som den så lenge har ansett som sin «egen bakgård». Dette er drevet frem både av amerikanske transnasjonale foretaks begjær etter å hevde ubehindrede krav på Latin-Amerikas ressurser og markeder – ikke minst Bolivias enorme energi- og mineralreserver, som omfatter 70 prosent av verdens litiumforekomster – og av den strategiske konfrontasjonen mellom amerikansk imperialisme og Kina, som i fjor økte sin handel med regionen til $ 306 milliarder.

Morales’ regjering var del av den såkalte «Rosa bølga» av venstre-poserende borgerlige nasjonalistiske regjeringer som kom til makten i Latin-Amerika, innledet med Hugo Chavez’ regjering i 1998.

I likhet med Chavez erklærte Morales seg som en tilhenger av den «Bolivarianske revolusjonen» og sosialisme. Han og MAS ble løftet inn til embetet på bølga av revolusjonære omveltninger som rystet Bolivia og brakte ned påfølgende regjeringer under de såkalte vann- og gass-krigene – mot privatiseringen av vann, og for nasjonaliseringen av gass – i årene fra 2000 til 2005.

Morales, som var leder for kokadyrkerfagforeningen og den første bolivianske presidenten fra landets lenge undertrykte urbefolkningsflertall, vant bred folkelig støtte for en regjering som fungerte som redskap for å begrense og kontrollere de bolivianske massenes revolusjonære kamper.

Denne regjeringen innrømmet imidlertid snart nok at dens mål ikke egentlig var sosialisme, men snarere «Andes-amazonsk kapitalisme», som besto av «nasjonaliseringer» som påla nye skatter på transnasjonale selskaper som ble garantert enda større tilgang til utbyttingen av Bolivias gass og andre naturressurser.

I tillegg til sin allianse med transnasjonal kapital sementerte Morales-regjeringen en pakt med landets landbruksoligarki. Begge disse partene fikk rettigheter til å utbytte landområder som tidligere var erklært å være nasjonalparker, for beskyttelsen av deres urbefolkninger.

Regjeringen baserte seg også på det den beskrev som «militær-småbonde-alliansen», som den anvendte i sitt forsøk på å styrke støtten fra militærkommandoen, ved å tilby den kontroll over deler av økonomien, og ressurstilgang for å skape dens egne virksomheter og sjenerøse fordeler. Regjeringen opprettet en «antiimperialistisk militærskole» og fikk soldater til å saluttere sine offiserer med det guevaristiske slagordet «Hasta la victoria siempre» [‘Til den endelige seieren’]. Til slutt viste den borgerlige hæren, som Morales aldri oppløste, sin lojalalitet til sine røtter i fascist-militær-diktaturene til generalene Hugo Banzer og Luis García Meza, og den nasjonale sikkerhetsstatsdoktrinen fra Pentagons School of the Americas.

Morales-regjeringens høyreorienterte politikk førte til kontinuerlige konfrontasjoner med arbeiderklassen og småbondestanden og eroderte jevnlig dens støtte. Regjeringens høyreorienterte motstandere fra Bolivias tradisjonelle styringsoligarki var i stand til å utnytte Morales’ forsøk på å sikre seg nok en presidentperiode – i strid med grunnloven og resultatene etter en folkeavstemming i 2016 – til å vinne en folkelig base for sine kontrarevolusjonære mål.

Morales og MAS-ledelsen bærer kriminelt ansvar for dette kuppet de nå fordømmer. Kuppets viktigste ofre vil ikke være Morales og hans politikerkolleger, men massene av bolivianske arbeidere, småbønder og undertrykte.

De som også deler skyld for de akutte farene som massene av arbeidere og undertrykte i Bolivia nå står overfor er de forskjellige pseudo-venstre-gruppene som promoterte Morales-regjeringens bolivarianske revolusjonære pretisjoner og forlangte at arbeiderklassen måtte underordne seg de borgerlige nasjonalistenes lederskap. Fremst av disse er forskjellige revisjonistiske tendenser som splittet fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), og avviste dens kamp for arbeiderklassens internasjonale enhet og politiske uavhengighet basert på et revolusjonært sosialistisk program, for å tilpasse seg til stalinismen og forskjellige former for borgerlig nasjonalisme, først-og-fremst Castroisme.

Perioden der disse partiene har vært i stand til å undertrykke klassekampen går mot slutten, ikke bare i Latin-Amerika men også internasjonalt. Begivenhetene i Bolivia, i parallell med arbeideres og ungdommers masseopprør i Chile og andre steder på det latinamerikanske kontinentet, demonstrerer at styringsklassen ikke lenger er i stand til å styre på den gamle måten, og at det har blitt umulig for arbeiderklassen å leve på den gamle måten, og dét skaper betingelsene for en ny periode med revolusjonære omveltninger.

Den mest presserende politiske oppgaven er dannelsen av et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen basert på en assimilering av trotskismens lange kamp mot revisjonisme. Det betyr å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale over hele Latin-Amerika.