Etter avsløringene at det kolombianske militæret myrdet minst åtte barn i et bombeangrep i den sørlige regionen Caquetá har regjeringen til president Iván Duque blitt kastet ut i en dyp krise.
Den første nasjonale streiken siden 2016 skal etter planen finne sted på torsdag den 21. november, og det er voksende krav om Duques avgang. Nyere meningsmålinger viser at 69 prosent av den kolombianske befolkningen avviser Demokratisk Senter-administrasjonen til Duques parti CD.
Samtidig som det folkelige opprøret fortsetter i Chile og tusener protesterer mot det USA-støttede militærkuppet i Bolivia, skaper krisen i Colombia betingelser for et ytterligere masseopprør av arbeiderklassen i Latin-Amerika.
Konfrontert med enorm folkelig opposisjon mot hele det politiske oppsettet i Colombia kalte landets vesentligste fagforeninger og pseudo-venstre koalisjonen Alternativ Demokratisk Pol (PDA) for en én-dag-lang nasjonalstreik som et middel for å slippe ut dampen. Oppfordringen til streik, som initielt utelukkende var sentrert om regjeringens økonomiske politikk, har oppnådd bredere støtte med dusiner av urbefolknings- og studentgrupper som har organisert uavhengig, og har forflyttet det sentrale kravet til Duques avgang. Den forrige nasjonalstreiken i 2016 var mer begrenset, og den involverte ikke masser av studenter.
Et medlem av den kolombianske regjeringen kommenterte den eksplosive situasjonen anonymt til El Espectador på lørdag, der vedkommende sa: «Problemet regjeringen har er at denne nasjonale streiken vokser på grunn av det som skjer i Chile eller Bolivia, og jeg ser ikke en sterk megler som kan forhindre et sosialt utbrudd.»
Duque-administrasjonens respons på den truende streiken er å forberede et brutalt tilslag fra militæret og politiet. For å skape påskudd for denne politi-oppbyggingen holdt visepresident Marta Lucia Ramirez nylig en fryktskapende tale der hun løgnaktig hevdet at «mange oppfordre til vold». Faktisk har alle de som organiserer nasjonalstreiken oppfordret til at den må forløpe fredelig.
I løpet av helgen ble det lekket at Duque denne uka har til hensikt å undertegne et dekret som tilrettelegger for at lokalmyndigheter kan pålegge portforbud under streiken, i tillegg til å forby bæring av våpen og inntak av alkohol. I tillegg beordret general Luis Fernando Navarro, sjefen for de kolombianske væpnede styrker, i all hemmelighet at alle landets 250 000 soldater hadde å innfinne seg på sine innkvarteringer, fra mandag som var og så lenge nasjonalstreiken ville vare, i beredskap til å undertrykke protestene og pålegge portforbudene. I de lekkede ordrene befaler Navarro alt militærpersonell å være i «maksimal beredskap». I tillegg til militæret har lokale myndigheter kunngjort at 10 000 polititropper vil utplasseres i hovedstaden Bogotá og 7 000 i Medellín, Colombias nest største by.
I et forsøk på å piske opp fremmedfrykt og avlede voksende fiendtlighet mot dens politikk, har staten i løpet av den siste uka utvist 11 personer fra landet, deriblant venezuelanske, chilenske og spanske statsborgere, og brennmerket dem som «infiltratører» som prøver å «påvirke den sosiale ordenen». Migrasjonssjef Christian Kruger har advart om at mange andre står på myndighetenes «observasjonsliste» for deportering, og at staten vurderer å stenge landets grenser under nasjonalstreiken.
Ytrehøyre-paramilitære assosierte med Duques politiske mentor, tidligere president Alvaro Uribe, som selv er skyldig i utallige forbrytelser mot den kolombianske befolkningen, har kunngjort etableringen av «antiopprørskvadroner» som skal «ledsage sikkerhetsstyrkene» i Medellín.
Verdt å merke seg er at i forrige uke uttrykte Colombias sentrum-høyre partier støtte for protestene, deriblant Colombias Liberale Parti (PLC), Partiet Radikal Endring (PCR) og Sosialpartiet for Nasjonal Enhet (kalt U-partiet; for ‘Unidad’), og isolerte derved ytterligere Duque-administrasjonen. I lokalvalg avholdt i forrige måned tapte konservative og ytrehøyrepartier flere plasser i Kongressen, og uten de tre partienes støtte vil Duques koalisjon være i mindretall og ikke kunne få vedtatt noe lovverk.
Etter en ytrehøyrekampanje preget av fascistisk lov-og-orden demagogi ble Duque valgt [engelsk tekst] i juni 2018 på grunn av folkelig misnøye med de tradisjonelle liberale og konservative partiene som har kontrollert kolombiansk politikk siden 1853. Hans pseudo-venstre motstander i valget, eks-geriljasoldaten Gustavo Petro, tapte først-og-fremst fordi han tidligere hadde støttet den diskrediterte PLC-koalisjonen (Colombias Liberale Parti) under tidligere president Juan Manuel Santos.
Siden Duque kom til makten har han gjennomført et ubønnhørlig angrep mot den kolombianske arbeiderklassen. Etter presidentinnsvergelsen foreslo han umiddelbart en «Nasjonal utviklingsplan» (PND) som ble nedfelt som lov tidligere i år. PND innebærer vesentlige kutt i landets pensjons- og helsetjeneste systemer, samtidig som den pålegger regressiv forbrukerbeskatning på opp mot 37 prosent på tekstiler og viderefører avskogingsoperasjoner. Gjennom hele sin regjeringstid har Duque også kontinuerlig skrotet forpliktelser som ble fremforhandlet i 2016-fredsavtalen oppnådd mellom Santos og geriljaorganisasjonen FARC – Colombias revolusjonære væpnede styrker.
Den colombianske arbeiderklassen fortsetter å lide av etterdønningene av den flere-tiår-lange borgerkrigen som ble utløst i 1948 av mordet på Colombias Liberale Partis kandidat Jorge Eliécer Gaitan, som i vesentlig grad var orkestrert av amerikansk imperialisme. Det ble den lengste væpnede konflikten på den vestlige halvkule, der de aller fleste av de 267 000 drepte er sivile. Colombia ble amerikansk imperialismes nærmeste latinamerikanske allierte, og mottok milliarder av dollar i militærhjelp fra både demokratiske og republikanske administrasjoner. Som resultat av Washingtons beskyttelse ble landet akseptert som en «global partner» av den USA-ledede militæralliansen NATO – Den nordatlantiske traktatorganisasjonen.
Fredsavtalen i 2016, som Santos fikk Nobels fredspris for, var et bedrag. I følge tankesmia Indepaz har mer enn 700 mennesker blitt drept i Colombia siden undertegningen av 2016-avtalen med FARC, deriblant mer enn 200 under Duque-administrasjonen. Mange av ofrene var medlemmer av FARC.
Som respons på de sosiale angrepene utført av Duque-administrasjonen har det siste året sett et oppsving av klassekampen i Colombia. I april 2019 brøt det ut en landsdekkende streik av elever og lærere, som trakk inn bønder, pensjonister og andre arbeidere til forsvar for offentlig utdanning. Den 27. juli ble det lansert en landsdekkende «Marsj for Livet», som respons på opptrappingen av attentatene på opposisjonspolitikere og aktivister under Duque.
Den 29. august, etter Duques gjentatte brudd på 2016-fredsavtalen, kunngjorde en dissidentfraksjon av FARC-ledelsen en gjenopptakelse av den væpnede kampen [engelsk tekst] mot regjeringen. Bare timer senere bombet det kolombianske militæret en bygning som de hevdet var en FARC-høyborg i den sørlige regionen Caquetá, med logistisk støtte fra det amerikanske militæret.
For to uker siden ble det gitt ut en rapport som dokumenterte at åtte barn var blant de drepte i bombeangrepet, et faktum som regjeringen visste og forsøkte å undertrykke. Avsløringen av ytterligere en militærslakting av barn oppildnet de folkelige forargelsene mot Duque-administrasjonen, som førte til at den kolombianske forsvarsministeren Guillermo Botero trakk seg.
Botero ble erstattet av Carlos Holmes Trujillo, en dynastipolitiker, som signaliserer at det ikke vil skje noen endring av militærpolitikken. Etter nesten 15 dager brøt Duque til slutt sin taushet i et radiointervju i forrige uke der han ga kategorisk immunitet til militæret, og uttalte: «Hæren og de militære styrkene kan ikke klassifiseres som mordere av mindreårige og barn» og at «det var aldri noe informasjon om at det var mindreårige i operasjonen».
Stikk i strid med Duques påstander har det fremkommet rapporter om at det kolombianske militæret ble varslet av lokale myndigheter seks ganger før bombeangrepet om at FARC rekrutterte mindreårige i området. Opposisjonsenatoren Alexander Lopez fra PDA (Alternativ Demokratisk Pol) kunngjorde nylig at han vil bringe saken inn for Den internasjonale kriminaldomstolen (ICC), hvilket betyr at Duque og andre offisielle embetsrepresentanter potensielt kan siktes for å ha begått krigsforbrytelser mot sitt eget lands borgere.
I forrige uke refererte det kolombianske nyhetsbyrået Noticias Uno lokale innbyggere i Aguas Claras II, småbyen nærmest stedet for bombeangrepet, som hevdet at angrepet faktisk drepte mellom 16 og 18 barn, ikke åtte slik regjeringen har hevdet. Videre sa beboeren José Fernando Saldaña til nyhetsbyrået at soldatene «hadde med seg hunder som jaget etter barn og drepte dem».
Gitt avsløringene av regjeringskriminalitet, og med de sosiale spenningene som vokser kontinuerlig, har torsdagens generalstreik potensial – til tross for organisererne av streikens intensjoner – til å kunne antenne en kamp i likhet med de i Chile og Ecuador.
For at deres kamp skal kunne lykkes må kolombianske arbeidere bryte seg løs fra strupetaket som fagforeningene og pseudo-venstre partiene har lagt på klassekampen gjennom mange tiår. Arbeidere må danne deres egne uavhengige grunnplankomitéer, på fabrikker og i nabolag, for å koordinere deres kamper mot Duque-administrasjonen, mot Colombias styringsoligarki og mot oligarkiets imperialistbeskyttere [‘los padrones imperialistas’]. Fremfor alt må et nytt revolusjonært lederskap bygges som en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).