Perspective

Blodbadet i Bagdad

Dødstallet fra masseprotestene som har rystet Irak de siste syv ukene har steget til over 330, med et estimat på 15 000 sårede. Unge irakere har fortsatt å strømme ut i gatene i trossing av heftig undertrykking, for å presse på med sine krav om jobber, sosial likhet og en slutt på det ubeskrivelig korrupte politiske regimet skapt av den amerikanske okkupasjonen som etterfulgte den kriminelle amerikanske invasjonen i 2003.

De fleste av de drepte har blitt felt av skarp ammunisjon, deriblant maskingeværsalver og kuler skutt av snikskyttere, begge deler tilfeldig inn i folkemengder og mot identifiserte protestledere. Andre har blitt påført grufulle dødelige skader av militærgrad tåregassgranater avfyrt direkte på demonstrantene, der i noen tilfeller gassbeholdere har gjennomtrengt ofrenes kranier eller lunger. I tillegg har det blitt brukt vannkanoner som sprøyter skoldende varmt vann inn i protestene.

Det er rapportert om tvungne forsvinninger, mens familier av ofre skutt til døde av sikkerhetsstyrkene har blitt tvunget til å signere uttalelser som erkjenner dødsfallene som «uhell» for å få utlevert sine kjæres lik.

: En skadet demonstrant blir i hast brakt til et sykehus, under en demonstrasjon i Bagdad, Irak, lørdag den 26. oktober 2019. [Foto: AP Photo/Khalid Mohammed]

Denne brutaliteten har bare lyktes med å trekke stadig bredere lag av befolkningen, og spesielt voksende deler av den irakiske arbeiderklassen, inn i antiregjeringsmobiliseringene. I Bagdad har demonstranter lyktes med å okkupere tre strategiske broer over Tigris-elva, som fører inn i den sterkt befestede Grønne sonen der regjeringsbygninger, toppembedsfunksjonærers villaer, ambassader og kontorene til militærkontraktører og andre utenlandske agenturer er lokaliserte.

Sør i landet har demonstranter nok en gang mønstret en beleiring av Umm Qasr nær Basra, Iraks viktigste havn i Persiabukta, der aktiviteten er redusert med over 50 prosent. Oljearbeidere kunngjorde på søndag at de ville gå ut i en generalstreik til støtte for demonstrantene, og kolonner av arbeidere organisert av irakiske fagforeninger strømmet inn på Tahrir-plassen for å støtte opp om protestene. I det sørlige sjia-hjertelandet av Irak har lærerfagforeningene ledet en generalstreikebevegelse som har stengt ned de fleste byene.

Bare i de nordlige overveiende sunnimuslimske områdene av Anbar-provinsen og Mosul, som ble bombet til ruiner under den såkalte USA-krigen mot ISIS (Islamsk stat i Irak og Syria), har ikke protestbevegelsen klart å bringe masser ut i gatene. Dette er ikke av mangel på sympati, men snarere trusselen om en fornyet militæroffensiv mot ethvert tegn på opposisjon. Selv de i regionen som på Facebook har uttrykt deres solidaritet, har blitt samlet opp av sikkerhetsstyrker, mens myndighetene har gjort det klart at enhver som motsetter seg regjeringen der vil bli behandlet som «terrorist» og ISIS-sympatisør.

Hadde noe som tilnærmelsesvis som dette nivået av både folkelig opprør og morderisk undertrykking funnet sted i Russland, Kina, Venezuela eller Iran, kan man lett tenke seg den type vegg-til-vegg dekning det ville fått fra foretaksmediene i USA. Men de irakiske begivenhetene har nærmest blitt ignorert av kringkastingsnettverkene og de vesentlige trykte mediene. Dette er så absolutt ikke av noen mangel på folkelig interesse i landet.

Tross alt dro anslagsvis to millioner amerikanske tropper, sivile regjeringsansatte og private kontraktører til Irak i perioden fra USAs invasjon i 2003 og til Obama-administrasjonens tilbaketrekking av de fleste amerikanske tropper i 2011. Rundt 4 500 amerikansk personell mistet livet der, mens ytterligere titalls tusener returnerte såret og led av posttraumatisk stresslidelser (PTSD). Innen knappe tre år ble den amerikanske intervensjonen fornyet med flere tusen nye amerikanske soldater, som ble sendt inn for å gjenerobre byer som de USA-trente og utrustede sikkerhetsstyrkene hadde oppgitt til ISIS.

De amerikanske massemedienes reaksjon er en skyldig, skamfull taushet. Begivenhetene i Irak er et slående uttrykk for den gjennomgående kriminaliteten og fiaskoen for hele det amerikanske imperialistprosjektet der i landet, så jo mindre som er sagt om det, desto bedre.

De som fyller gatene består stort sett av en generasjon formet av den amerikanske invasjonen og okkupasjonen, sammen med den vedvarende volden som fulgte i kjølvannet. De gjennomlevde det World Socialist Web Site den gangen beskrev som en handling av «sosiocid», den systematiske ødeleggelsen av et helt samfunn, som før 2003 var et av de mest infrastrukturelt sett moderniserte i Midtøsten. Det estimerte dødstallet fra denne kriminelle krigen, som ble lansert på grunnlag av løgner om «masseødeleggelsesvåpen», er over én million, mens anslagsvis to millioner er forsatt fordrevet.

Regimet som de slåss for å få ned er det direkte produktet av den amerikanske okkupasjonen, dannet på grunnlag av en grunnlov skrevet av amerikanske embetsrepresentanter. Den ble utformet for å tjene Washingtons splitt-og-hersk strategi ved at marionett-regjeringen ble politisk organisert langs sekteriske skillelinjer, som bidro til å oppildne en blodig borgerkrig som fikk ytterligere katastrofale konsekvenser.

Iraks nåværende statsminister Adel Abdul-Mahdi er personifiseringen av det bankerotte og korrupte politiske regimet smidd av amerikansk imperialisme. Han begynte sin karriere som medlem av Iraks regjerende Ba’athist-parti under Saddam Hussein, og gikk videre til å bli et ledende medlem av det stalinistiske Kommunistpartiet i Irak, for deretter å dra i eksil til Iran som en lojalist av ayatollah Khomeini. Bragt tilbake til Irak av amerikanske stridsvogner, ble han med i marionett-regjeringen opprettet av amerikanske okkupasjonsmyndigheter i 2004, som «finansminister».

Abdul-Mahdi har, som sine forgjenger siden 2004, presidert over plyndringen av Iraks oljerikdom for å berike utenlandsk kapital, det lokale styringsoligarkiet og et sjikt av korrupte politikere og deres vedheng. I et land som skryter av verdens femte største oljereserver står i mellomtiden den offisielle arbeidsledigheten for yngre arbeidere i Irak på 25 prosent, nesten en fjerdedel av befolkningen lever under betingelser av ekstrem fattigdom og hundretusener av unge mennesker, deriblant mange universitetsutdannede, prøver hvert år å komme inn på et arbeidsmarked der det er ingen arbeidsmuligheter å finne.

Ironisk nok er både Washington og Teheran imot demonstrantenes forlangender om regimets fall. Både USA og Iran har forfulgt sine respektive interesser gjennom Mahdis administrasjon, samtidig som amerikansk imperialisme slåss for å få til regimeskifte i Iran, for å få eliminert en hindring for amerikansk hegemoni i det oljerike Midtøsten.

Det amerikanske utenriksdepartementet, i all vesentlig grad opptatt av å sikre de amerikanske basene som tusenvis av amerikanske tropper fortsatt opererer ut fra i Irak, hadde initielt forholdt seg taust om den blodige undertrykkingen av demonstranter. Sent i forrige måned begynte det imidlertid å komme noen lyder fra Washington om å respektere demonstrantenes krav, etter at det ble rapportert at Iran hadde fått meglet frem en avtale mellom de vesentligste irakiske politiske partiene til støtte for at Mahdi forble ved makten, og for å undertrykke opposisjonen i gatene.

Utenriksdepartementet meldte en vag trussel om sanksjoner, uten å navngi noen spesielt, men med indikasjon om at enhver offisiell embetsrepresentant som samarbeider med Iran, kunne bli målrettet. For øyeblikket har ikke USA noe bedre for å erstatte Mahdi og hans medtyver med. De er de beste Washington kunne finne etter at de styrtet Saddam Hussein.

New York Times, til-enhver-tid det føyelige propagandaverktøyet for amerikanske krigsmål, bidro til å promotere antiIran-narrativet ved på mandag å publisere det avisa hevdet var en «stor samling» av hemmelige iranske etterretningsmeldinger som illustrerer iranske tilknytninger til forskjellige aktører i den irakiske regjeringen. En angivelig ukjent kilde – kanskje innenfra det amerikanske etterretningsapparatet – besørget de påståtte diplomatmeldingene til The Intercept, som overrakte dem til Times.

Mens USA forfølger sine regionale krigsmål i Irak, og den iranske regjeringen bestreber seg på å undertrykke sosial uro som den frykter at skal spre seg over deres landegrense – og som allerede har brutt ut med de nylige protestene i Iran over prisøkinger for drivstoff – peker oppsvinget i Irak til en ny vei fremover i Midtøsten. Masser har tatt til gatene for å forfølge deres klasseinteresser og slåss for sosial likhet, mot en politisk elite som har fremmet sekteriske splittelser.

Denne bevegelsen må bevæpnes med programmet for sosialistisk internasjonalisme, som Den internasjonale komitéen av fjerde internasjonale (ICFI) kjemper for, for å forene arbeidere på tvers av hele Irak, Midtøsten og internasjonalt, i kampen for å få slutt på kapitalistsystemet, kilden til krig og sosial ulikhet.

Loading