Den franske presidenten Emmanuel Macros Élysées-palass kunngjorde på fredag at «fredssamtaler» i det såkalte Normandie-formatet – som involverer Berlin, Paris, Kiev og Moskva, men ikke USA – vil bli holdt i Paris den 9. desember. Det påståtte formålet for samtalene er å komme nærmere en fredelig løsning av den fem-år-lange borgerkrigen i Øst-Ukraina, som har krevd minst 13 000 menneskers liv. Krigen ble utløst av det USA- og EU-støttede kuppet i Kiev i februar 2014 og har involvert tungt ukrainske fascistkrefter, som Azov-bataljonen som har terrorisert og drept sivilbefolkningen i den østlige delen av landet.
Kunngjøringen om samtalene kommer midt i de økende spenningene mellom amerikansk imperialisme og de ledende europeiske imperialistmaktene, fremfor alt Tyskland og Frankrike, og en eskalering av internkrigføringen i den amerikanske styringsklassen over riksrettsgranskningen sentrert på Det hvite hus’ tilbakeholding av fatal militærbistand til Ukrainas krigsinnsats mot Russland-støttede separatister.
Forut for kunngjøringen var det måneder med forhandlinger. Ukrainas president Volodymyr Zelenskij ble valgt i april basert på løfter om å få slutt på den fem-år-lange konflikten i Øst-Ukraina. Etter først å ha videreført sin forgjengers anti-Russland kampanje, sa Zelensky seg i september enig i en høyprofilert fangeutveksling [engelsk tekst] med Russland. Kort deretter kunngjorde hans regjering at den ville godta [engelsk tekst] Steinmeier-formularet.
Oppkalt etter den nåværende tyske presidenten er formularet et vagt sett av forslag som tar sikte på å styrke Minsk-avtalen fra 2015. Det gir teknisk sett begrenset autonomi for de østukrainske territoriene, med valg som skal holdes under tilsyn av OSSE og Kiev.
Titusenvis av høyreekstreme nasjonalister og krigsveteraner har demonstrert mot Zelenskijs godtakelse av formularet. Da Zelenskij iverksatte tilbaketrekning av tropper i oktober, nektet medlemmer av den fascistiske Azov-bataljonen å følge hans ordre. Våpenhvilen har blitt krenket flere ganger de siste ukene.
Tidligere president Petro Poroshenko, som konfronterer siktelser for korrupsjon og høyforræderi av den sittende administrasjonen, fordømte Zelenskijs beslutning som «forræderi». Prominente medlemmer av Zelenskij-administrasjonen har respondert på presset fra seksjoner av oligarkiet og det USA-støttede ytrehøyre ved offentlig å posere med noen av landets mest notoriske nynazister.
Krigen er ekstremt upopulær i den ukrainske befolkningen, og Zelenskijs løfter om å få avsluttet den var en sentral faktor som bidro til hans valgseier i april. Utover de minst 13 000 som er drept er anslagsvis 30 000 mennesker såret, 1,4 millioner mennesker har blitt fordrevet og 3,5 millioner anses som med behov for humanitær hjelp. Innstrammingstiltak iverksatt siden 2014 har presset levestandarden i landet ned til nivåer tilsvarende en tredje verdens nasjon. I 2018 var den ukrainske befolkningens nettoformue lavere enn befolkningen i land som Nepal, Kenya, Bangladesh og Kamerun, og bare litt høyere enn i krigsherjede land som Syria og Mali.
Meningsmålinger har gjentatte ganger vist at flertallet av befolkningen søker å få en slutt på krigen og er mest bekymret for den utbredte fattigdommen og den vedvarende økonomiske krisen. En nylig regjeringsstyrt meningsmåling i Donbass, regionen i Øst-Ukraina hvor de to separatisterklærte «republikkene» Lugansk og Donetsk befinner seg, fant at det overveldende flertallet av respondentene foretrekker å integreres inn i Den russiske føderasjonen [dvs. Russland]. Respondentene beskyldte i overveldende grad USA og EU for krigen, og motsatte seg en integrering med EU og NATO.
Zelenskijs primære motivasjon for toppmøtet er imidlertid hans besluttsomhet om å ha sine hender frie til å implementere det mest vidtrekkende privatiseringsprogrammet siden restaureringen av kapitalisme på 1990-tallet, mot opposisjonen fra arbeiderklassen. Den andre viktige faktoren er hans forsøk på å manøvrere mellom de europeiske maktene og USA.
Utfall av samtalene er fortsatt svært usikkert. Kreml har vært klart tilbakeholden med å offentliggjøre forhandlingene eller presentere dem som noe stort skritt mot en løsning av konflikten. De siste ukene har sett en rekke gjensidige beskyldninger mellom Moskva og Kiev, der hver side anklaget den andre for å prøve å sabotere samtalene.
Det ukrainske oligarkiet er revet over sin utenrikspolitiske orientering, der alle fraksjonene slåss om troskap fra landets voldelige ytrehøyre. Disse konfliktene innen Ukraina-eliten er tett bundet opp med de økende spenningene mellom Ukrainas imperialistiske støttespillere, fremfor alt USA, Frankrike og Tyskland. Zelenskijs støtte og godkjenning av Normandie-samtaleformatet blir bredt ansett som en innrømmelse til Paris og Berlin.
Frankrike og spesielt Tyskland er viktige økonomiske allierte av Ukraina, og de har eskalert sitt engasjement i landets anliggender siden 2014. Imidlertid fortsetter særlig de geopolitiske spenningene med Tyskland på høyt nivå, over den russisk-tyske rørledningen Nord Stream, som det ukrainske oligarkiet, også Zelenskij-administrasjonen, motsetter seg bittert.
USA er fortsatt Ukrainas desidert viktigste militære allierte. I Washington fokuserer riksrettsgranskningen mot Trump på angivelig tilbakeholding av militærhjelp til regjeringen i Kiev. AntiTrump-kampanjen fra Det demokratiske partiet og militær-etterretningsagenturene de siste årene har fokusert på å piske opp hysteri over Russland, og anklager Trump for ikke å ha fulgt en tilstrekkelig aggressiv kurs mot Russland. En betydelig fraksjon av det ukrainske oligarkiet er fremdeles først-og-fremst innrettet på alliansen med amerikansk imperialisme og søker å styrke Ukrainas rolle som en kritisk militærfront i de USA-ledede krigsforberedelsene mot Russland.
Krigføringen innen den amerikanske styringsklassen over utenrikspolitikk, og økende sammenstøt med amerikansk imperialismes interesser både i Midt-Østen og Europa, har også fremprovosert opphetede diskusjoner i Paris og Berlin om deres utenrikspolitiske orientering. Spesielt den franske presidenten Macron har presset på for Normandie-samtalene. Beslutningen om å være vertskap for toppmøtet i Paris er på mange måter et demonstrativt grep, som tar sikte på å understreke fransk imperialismes ambisjoner om å spille en ledende rolle i Øst-Europa, og i Europa som helhet under betingelser av økende transatlantiske spenninger.
De siste månedene har Macron, som til-og-med møtte Zelenskij før sistnevnte ble valgt til president, tatt flere skritt for å forbedre forholdet til den russiske presidenten Vladimir Putin, mens han offentlig stilte spørsmål ved NATOs levedyktighet. Senest innvilget han et intervju til Economist der han beskrev NATO som «hjernedød» og advarte om en ny verdenskrig, spesielt i lys av omorienteringen av amerikansk utenrikspolitikk. I denne sammenheng oppfordret han til at «dersom vi vil ... gjenoppbygge europeisk strategisk autonomi, må vi revurdere vår posisjon overfor Russland».
En nylig artikkel fra den ledende tyske tenketanken Stiftung Wissenschaft und Politik (SWP) diskuterer den potensielle oppløsningen av NATO, og var ekko av den franske presidentens bekymringer. Dokumentet understreker at Tysklands sikkerhet fortsatt er først-og-fremst avhengig av NATO og advarer om at «endringene i USAs politikk, og mangel på klarhet om fremtidig utvikling» utgjør «den desidert største utholdenhetsprøven for alliansens sammenhold».
SWP peker på økende splittelse over politikken mot både Russland og Kina, og advarer: «Disse interne meningsforskjellene [innen NATO] har et betydelig potensiale for konflikt. Den største risikoen er dannelse av grupper (bilaterialisering og fragmentering), et (utilsiktet) brudd med USA og dermed en svekkelse av Nato.» Tenketanken advarer implisitt for en ytterligere inter-imperialistkrig, som setter Tyskland opp mot USA, og evaluert tre potensielle scenarioer for den fremtidige utviklingen av NATO: NATOs «europeisering» der USA bare spiller en underordnet rolle; en videreføring av status quo der Tyskland spiller en sterkere rolle og vedvarende politiske konflikter med USA; og en total kollaps av alliansen og fragmentering av Europa. For alle scenarioene oppfordrer tenketanken, som har spilt en ledende rolle i å presse på for remilitariseringen av Tyskland de siste årene, en raskere oppbygging av den tyske hæren.