#MeToo-kampanjen har lansert et giftig angrep på Roman Polanskis filmatiske mesterverk om Dreyfus-affæren, J’accuse (engelsk tittel: An Officer and a Spy). Med full støtte fra Frankrikes bankmannpresident Emmanuel Macron, jobber kampanjens støttespillere for å brennmerke Polanski som en voldtektsmann og fordømme seere eller tilhengere av J’accuse som voldtektsapologeter, og få undertrykt filmen.
Det definerende kjennetegnet ved denne reaksjonære bestrebelsen er dens forakt for de historiske, politiske, og man kunne tillegge de moralske anliggendene knyttet til den monumentale rettsstriden fra 1894 til 1906 for reinvaskningen av den fransk-jødiske arméoffiseren kaptein Alfred Dreyfus, falskt anklaget for spionering for Tyskland. J’accuse topper for tiden salget av franske kinobilletter, med mer enn en-halv-million kinogjengere i filmens første visningsuke. Likevel fører #MeToo-talspersoner aggressivt kampanje mot dette store kunstverket, der de innordner seg med ytrehøyre posisjoner.
#MeToo-supportere aksjonerte ved en kino i Paris den 12. november, hvor de stilte med plakater der det sto «J’accuse [Jeg anklager] voldtektsmannen Polanski», og de fikk forhindret en forhåndsvisning av filmen. Siden dens lansering i Frankrike den 13. november har de blokkert andre visninger i Paris-området, i Rennes, Saint Nazaire, Bordeaux, Caen og i andre byer. Et av #MeToo-demonstrantenes bredt publiserte slagord mot J’accuse er «Polanski voldtektsmann, kinoer skyldige, filmens publikum medskyldige!»
Filmens ledende skuespillere har blitt tvunget til å avlyse opptredener i forbindelse med promoteringen, da #MeToo-supportere har forsøkte å få blokkert alle slike tiltak. Jean Dujardin ble forhindret fra å promotere J’accuse på TF1-TV, og Emmanuelle Seigner ble tvunget til å avlyse en opptreden på France Inter.
#MeToo-supportere og folkevalgte lokalpolitikere prøver å få innført lokale forbud mot filmen. Sosialistpartiets (PS) representant Gérald Cosme kunngjorde først et forbud mot filmen i regionen Seine Saint-Denis nord for Paris. Cosme ble imidlertid tvunget til å trekke forbudet tilbake etter et ramaskrik fra filmregissører og fra kinoansatte som kunngjorde at de ville trosse forbudet.
Stéphane Goudet, direktør for kinoen Le Meliès i Seine Saint-Denis, adresserte et Facebook-innlegg til Cosme, der han sa: «Vi krever øyeblikkelig et brev fra folkevalgte om hvilke filmregissører vi ikke lenger har rett til å vise, og definisjonen av kriteriene for det. Planlegges det et verifiseringsutvalg for kunstnerisk moral, siden filmgjengeres demokratiske frihet ikke lenger er tilstrekkelig?» Goudet spurte om kjente artister, deriblant romanforfatteren Louis-Ferdinand Céline og kunstmalerne Caravaggio og Paul Gauguin, fra nå av også var forbudt.
Likevel har #MeToo-kampanjen fortsatt med sine hysteriske angrep på filmen og har spredt løpesedler med bilder av Polanski med overskriften «Ustraffet pedo-kriminell». ARP, Frankrikes laug for forfattere, regissører og produsenter, har skandaløst kunngjort planer om å suspendere Polanski, etter han har regissert det som uten tvil er hans mest betydningsfulle arbeid i hans tiår-lange karriere.
Toppfunksjonærer i Macron-regjeringen oppildner og understøtter denne råtne kampanjen. Den 13. november erklærte først Marlène Schiappa, minister for likestilling mellom kvinner og menn, og dagen derpå også regjeringens talskvinne Sibeth Ndiaye, at de ikke ville se J’accuse. Ndiaye sa at hun ikke kunne se Polanskis film fordi hun «ikke deler mye med en mann som står overfor slike beskyldninger».
Laurence Rossignol, tidligere minister for familier, barn og kvinners rettigheter, oppfordret effektivt sett til en boikott av filmen, og argumenterte med at det å se den er «å tilby ham [Polanski] narsissistisk kompensasjon». Hun sa hun ikke ville oppfordre til et «forbud» av J'accuse, men mente at, gitt voldtektsanklagene mot Polanski, er «å se filmen ensbetydende med å kaste inn håndkleet».
Påstanden om at å sette opp, se eller støtte J’accuse er å støtte eller unnskylde voldtekt er en monumental og forferdelig bakvasking. J’accuse er ikke en film om voldtekt, sex eller Polanski. Det er en troverdig gjenberetning av kampen mot en statlig tildekking som tok sikte på å holde den uskyldige Dreyfus i fengsel, ført over år av oberst Georges Picquart, i siste instans i fellesskap med den verdensberømte romanforfatteren Émile Zola og venstreorienterte politiske størrelser.
Dreyfus-affæren oppslukte etter hvert hele den franske statsmaskina og hærens generalstab, og brakte nesten ned den nasjonale regjeringen. Landet vaklet på randen av borgerkrig. Affæren skilte Frankrike i to store leirer, de som var pro-dreyfusards – der den avgjørende maktfaktoren var arbeiderklassens sosialistbevegelse ledet av Jean Jaurès – og antidreyfusards, der den førende proponenten var Charles Maurras med sin antisemittiske organisasjon Action française. Dette var en av arbeiderbevegelsens tidlige viktige seire på 1900-tallet, mot de fascistiske kreftene som senere skulle utføre genocidet på den europeiske jødedommen under andre verdenskrig.
Påstanden om at det å bli beveget av en så mektig film er å være voldtektsapologet er avskyelig og reaksjonær. Gitt disse spørsmålenes enorme historiske og politiske betydning tilsvarer det en nyfascistisk appell for rasisme, antisemittisme og antiarbeiderklassehat.
Den franske statens oppmuntring og understøttelse av #MeToo-kampanjen mot J’accuse er forbundet med dens agenda om militær-politi-represjon, sosiale nedskjæringer og appeller til høyreekstreme sentimenter. I fjor hyllet Macron nazi-kollaboratøren og diktatoren Philippe Pétain som en «stor soldat», og han appellerte til opprørspolitiets enheter da han iverksatte de største massearrestasjonene i Frankrike mot «gul vest»-protestene siden nazistenes okkupasjon av landet.
Etter å ha støttet Pétain bestreber Macron-regjeringen seg nå på blokkering av en ærlig og redelig diskusjon om Dreyfus-affæren, og inntar en fiendtlig holdning til Polanskis film til støtte for Dreyfus. Dette er fordi Pétains Vichy-regime hadde som sin hovedstøttebase de høyreekstreme gruppene som ble grunnlagt av antidreyfusards, med Action française og Maurras fremst blant dem. I fjor forsøkte mektige krefter i Macrons kulturdepartement, i siste instans uten hell, å få brakt ut Maurras’ komplette verk.
Antisemitten Maurras begynte sin karriere med å hylle falske dokumenter utarbeidet mot Dreyfus som «absolutt sannhet». Etter at disse dokumentene ble diskreditert under gjenopptakelsen av rettssaken mot Dreyfus i 1899 forsvarte han dem likevel, og erklærte at han hadde til hensikt å «erstatte det som var ønskelig for den tragiske virkeligheten». Det vil si at siden han, hærens generalstab og kirken ønsket å holde Dreyfus fengslet ville han fortsette å forsvare anklagene mot den jødiske offiseren, selv om han visste at de var løgner.
På slutten av sin karriere hyllet Maurras den franske generalstabens plutselige kapitulering for nazistene i 1940 og Pétains påfølgende plassering ved makten, som en «guddommelig overraskelse». Medlemmer av Action française førte deretter tilsyn med Vichys jødepolitikk, som førte til deporteringen av mer enn 70 000 jøder fra Frankrike til dødsleirer i Tyskland og Polen. Da han etter andre verdenskrig og Vichys fall ble dømt til livstidsfengsel for høyforræderi, ropte Maurras ut: «Dette er hevn for Dreyfus!»
Det er essensielt at det føres en ærlig, åpen og usensurert offentlig diskusjon om disse saksanliggendene, ikke bare for å forstå historien men også politikken i vår tid.
#MeToo-kampanjens intervensjon går derimot i den helt motsatt retningen – nemlig i retning av sensur basert på uverifiserte anklager, og en fornedrelse av den offentlige debatt som i siste instans er i tråd med finansaristokratiets interesser.
Påskuddet for kampanjen mot J’accuse var avisa Le Parisiens publisering den 9. november av beskyldninger fra fotograf og tidligere skuespiller Valentine Monnier, om at Polanski hadde voldtatt henne da hun var 18 år gammel, i Gstaad i Sveits i 1975. Gjennom 44 år kom ikke Monnier med noen offentlig uttalelse om den angivelige hendelsen, som foreldelseslovens frister forlengst har utløpt for. Hun presenterte ingen bevis eller noe belegg som understøttet hennes påstander, som Polanski på det heftigste benektet via sin advokat.
Monnier forklarte denne tausheten ved å hevde at hun hadde glemt å ha blitt voldtatt, men ble påminnet episoden da hun hørte at J’accuse skulle komme ut. «Kroppen kommuniserer ofte hva sinnet har begravet og fortrengt, helt til alder eller en begivenhet bringer et traumatisk minne tilbake,» sa hun. Hun hevdet at utløseren var Polanskis film: «Kan det tolereres, under påskudd av en film, under dekke av Historie, å høre noen si J'accuse som brennemerket deg med varmt jern, mens du, offeret, ikke kan anklage ham?»
#MeToo-kampanjen mot J’accuse er basert på falske premisser og uverifiserte beskyldninger. Det er ikke som Monnier antyder at hun denne måneden plutselig gikk til pressen umiddelbart etter å blitt påminnet at hun var blitt voldtatt, sjokkert av trailere for den kommende visningen av J’accuse. Faktisk var hennes erklæring og #MeToo-kampanjen nøysommelig utarbeidet i diskusjoner med franske og amerikanske myndigheter gjennom flere år.
Polanski erklærte seg i Los Angeles i 1977 skyldig for ulovlig sex med den mindreårige Samantha Geimer, og tilbragte 42 dager i fengsel underlagt en psykiatrisk undersøkelse, som del av det som i amerikansk juss kalles en plea deal – dvs. tiltaltes forhandlede avtale med dommeren. Da en dommer, overivrig etter å underbygg sitt renomé som tøff på kriminalitet, gjorde seg skyldig i et grovt overtramp ved å kunngjøre at han ville skrote plea-dealen og ville dømme Polanski til 50 års fengsel, flyktet imidlertid filmskaperen fra USA. Selv om Geimer siden har sagt hun har tilgitt Polanski og gjentatte ganger har bedt mediene om å droppe deres uopphørlige og nådeløse kampanje, forfølger amerikanske myndigheter ham fortsatt hevngjerrig, for å oppnå hans utlevering av politiske årsaker.
Monnier sa ingenting om sine påstander om en voldtekt i 1975 da 1977-hendelsene fant sted. Hennes første kjente omtale om den angivelige 1975-tiltredelsen var i januar 2018 da hun, inspirert av #MeToo-bevegelsen som var målrettet mot Harvey Weinstein, sendte brev til likestillingsminister Schiappa, til den franske presidentfruen Brigitte Macron og til politidepartementet i Los Angeles. Presidentfruens kontor uttalte at Monnier «skrev igjen i 2019, om Kulturdepartementets finansiering av Roman Polanskis film».
At en slik operasjon skulle bli grunnlaget for et forsøk på å sensurere et vesentlig kunstverk vitner om Macron-regjeringens og dens politiske alliertes dypt antidemokratiske karakter. Hva angår #MeToo-kampanjen blir den demaskert av sitt engasjement til fordel for sensur, i tråd med en regjering som bestreber seg på å få promotert fascismens arv.