Jennifer Robinson, en London-basert forsvarsadvokat og et ledende medlem av Julian Assanges juridiske team siden 2010, talte denne måneden på offentlige møter i Sydney og Melbourne, om kampen for å sikre WikiLeaks-forleggerens og journalistens frihet.

De utsolgte arrangementene ble organisert av de lokale filialene av PEN International, en forfatterorganisasjon som støtter ytringsfrihet og forsvarer forfulgte forfattere og journalister.

I sin tale detaljerte Robinson den ekstraordinære, politisk motiverte vendettaen som blir ført av den amerikanske staten mot Assange. Deretter tok hun opp spørsmål fra arrangementenes ordstyrere, Quentin Dempster i Sydney og Barry Cassidy i Melbourne, som er tidligere journalister i Australian Broadcasting Corporation (ABC).

Dempster og Cassidys beslutning om å påta seg funksjonen som ordstyrere for begivenhetene, og dermed tilslutte seg kampanjen for å få løslatt Assange, reflekterte skiftet som har skjedd innen kretser av journalister og intellektuelle siden USA meldte sin formelle utleveringsbegjæring basert på spionasjeanklager.

Cassidy, som er velkjent som tidligere programvert for ABCs politikkprogram «Insiders», var synlig sjokkert da han snakket om den ekstraterritorielle karakteren av den amerikanske juridiske vendettaen mot WikiLeaks-utgiveren.

Han bemerket med rette at det australske forbundspolitiets (AFP) nylige raid mot ABC-kontoret i Sydney, etter offentliggjøringen av lekkede detaljer om krigsforbrytelser i Afghanistan, kunne ha blitt etterfulgt av amerikanske utleveringsbegjæringer for flere australske journalister, dersom noen av deres kilder ble påstått å være amerikanske statsborgere.

Robinson begynte sin tale med å forklare at hun nyligst hadde besøkt Assange den 12. november, før hun fløy til Sydney. Advokaten detaljert den straffende og nedverdigende behandlingen hun blir tvunget til å utstå for å kunne ha en diskusjon med sin fengslede klient.

«Jeg må gå inn i et rom [i Londons Belmarsh Prison], låse vekk mine ting, legge fra meg telefonen og den bærbare datamaskina mi,» fortalte Robinson på møtet i Melbourne den 19. oktober.

«Jeg har bare lov til å bringe med meg papirer inn. Jeg går inn på et venteområde der vi må avgi fingeravtrykk. De tar nøklene våre. Vi går deretter inn, går over et gårdsrom inn til inngangen til fengselet, flere fingeravtrykk, kroppsskanning, går gjennom dører der du må vente på at pipetonen skal lyde. Du går inn, du går inn i et forseglet område før du kommer inn i selve fengselet. Når jeg først er inne, må jeg gjennomgå en fullstendig kroppsskanning. Fengselsvaktene rifler gjennom papirene mine for å forsikre at det ikke er noe kontrabande.

Jeg må da gå gjennom nok en inngangsport, jeg krysser enda en kald gårdsplass på innsiden av fengselsportene, der de tar mine fingeravtrykk nok en gang. Så kommer jeg faktisk til et område der det er en kafé, og selvfølgelig på grunn av innstrammingstiltak er den bemannet av frivillige som jobber for De gode samaritanere og tilbyr sin tid og betjener oss med ting fra kaféen, hvor jeg kanskje kan få ham [Assange] en kopp kaffe og en Kit-Kat. Det tar meg 45 minutter fra fengselsinngangen til en annen sikkerhetsskranke, der jeg må la fengselsvaktene søke i papirene mine igjen. Jeg passerer mennesker som er dømt for voldelige forbrytelser, noen av dem for terrorisme, mange av dem står opp mot glasset og glor på meg når jeg går forbi, og jeg kommer inn på et konsultasjonsrom, og der sitter Julian Assange.»

Robinson la til: «Etter å ha jobbet med denne saken siden 2010, har jeg hele tiden motsatt meg normaliseringen av hans behandling.»

Hun beskrev hvordan Assange for øyeblikket blir forvart i ensom isolering – i seg selv en form for tortur – i 20 til 21 timer av døgnet, og la til at hun ikke forventet at den juridiske utleveringskampen skulle løses innen de neste 2 til 3 årene, og at hun fryktet for hans helse og velvære.

Forsvarsadvokaten beskrev Assanges arrestering av britisk politi tidligere i år – etter at den ekvadorianske regjeringen kapitulerte for amerikansk imperialismes press og opphevet hans asyl – som «det verste ‘hva sa jeg’ for mediene».

Robinson detaljerte karakteren av anklagene som ligger til grunn for Trump-administrasjonens utleveringsanmodning til britene for Assange.

Hun forklarte at den spionasjebaserte tiltalen reflekterte «hva journalister gjør», der de mottar og publiserer viktig informasjon og hjelper varslere med å unndra seg forfølgelse. Etter å ha redegjort for betydningen av WikiLeaks’ avsløringer – deriblant videoen «Collateral Murder» om amerikanske krigsforbrytelser i Irak, krigsloggene fra Irak og Afghanistan, og publiseringen av amerikanske diplomatmeldinger sendt fra hele verden – beskrev hun saken mot Assange som en «fryktinngytende presedens» for åpen journalistikk.

Robinson fordømte den australske regjeringen og de australske mediene. «Jeg lurer på hva som ville ha skjedd,» sa hun, «dersom mediene hadde stått sammen med WikiLeaks-grunnleggeren, og dersom den australske regjeringen hadde reist sin bekymring for at en australsk statsborger blir behandlet på denne måten, om det ville vært gjennomførbart det Trump-administrasjonen nå har gjort.»

Forsvarsadvokaten forklarte at «hver-og-en av oss kan gjøre noe for å hjelpe ham [Assange] ... som individ kan du støtte de lokale WikiLeaks-kampanjene. Jeg vet at det er gressrotkampanjer her i Melbourne. Jeg vil si at det faktisk utgjør en forskjell, ikke bare for å øke bevisstheten og å få saken til mediene og for å minne folk om hva som har skjedd med Julian, men [...] Jeg prøver å ta med bilder av protester til ham, vise ham hva som skjer rundt om i verden, og nyhetene kommer faktisk tilbake til ham, og det utgjør en stor forskjell for hans daglige liv, som er ganske avskyelig, på så mange måter.»

Journalister fra World Socialist Web Site snakket med folk før arrangementet i Melbourne.

Catherine, en pensjonert engelsklærer fra regionbyen Derrinallum i det vestlige Victoria, sa: «UNHCR og FNs konvensjon om tortur har visse kriterier som ikke blir oppfylt for Assanges medisinske og psykologiske helse. Jeg så det samme skje med asylsøkere på Manus Island [på Papua Ny-Guinea], hvor regjeringer ignorerer disse FN-konvensjonene de har underskrevet. De ignorerer naturlige rettigheter.»

Catherine forklarte hvordan hun tidligere hadde aksjonert for flyktningerettigheter. «Tortur er nettopp det jeg så på Baxter interneringssenter for flyktninger,» sa hun, «alt fra katatonisk til akutt depresjon, selvmordsadferd og mental forvirring. Det var alt det Julian Assange så ut til å fremvise i retten.»

Robert, som er pensjonist, uttalte: «Julian har rettet oppmerksomhet mot hva den amerikanske regjeringen er opp til. Han er farlig for dem, og han er vanskelig å få brakt til taushet. Regjeringene vet at de er skyldige – de har gjort noe galt. Regjeringer kan ikke gjøre hva de gjør uten hemmelighold. Assange er som et fyrtårn for oss alle, vi trenger varslere for demokratiets skyld.»

Lee, en teknisk konsulent, sa: «Jeg har alltid hatt interesse for USAs politikk, det er eksepsjonalisme. USA er ei supermakt som misbruker sin makt. Storbritannia er under USAs påvirkning, det er del av Five-Eyes-etterretningsavtalen.»

«Begivenhetene under Assanges siste rettsfremstilling den 21. oktober ble åpenlyst kontrollert av CIA, der påtalemyndigheten fikk sine instruksjoner. Så var det trekket med å forflytte den fulle utleveringshøringen i februar neste år til et anneks av Belmarsh-fengselet, hvor det bare er noen få tilgjengelige plasser for offentligheten. Dette er for å stenge publikum ute fra det som foregår. Det er et rystende angrep på demokratiet.»

Forfatteren anbefaler også:

Attend “Free Assange and Manning” meeting this weekend in Australia and New Zealand
[22 November 2019]

Jennifer Robinson, ledende medlem av Assanges juridiske team, snakker med WSWS

[10. august 2019]